oss 100 kroner!
Fra Politikus.
Kampen for at klimaet ikke skal bli ulevelig for mennesker og andre arter som dyr og planter fram mot år 2100, har dominert mediebildet de siste ukene, og ungdom i den mer velstående verden har krevd raske og kraftige miljøtiltak.
I 2018 døde det 77 320 mennesker i kriger. De statsmyndighetene som er involvert i voldelige konflikter økte til sitt nest høyeste antall siden siste verdenskrig. Mer enn 68 000 000 mennesker var på flukt fra krig og vold. 18 000 barn dør hver dag av årsaker som kan forhindres, 6 570 000 barn i året. Unicef Danmark hevder at 16 000 000 barn er i akutt underernæring verden over.
Det er ikke denne situasjonen som har mobilisert ungdom over hele verden til skolestreik og som har dratt med seg voksne til demonstrasjoner på gatene og som har dominert mediene de siste månedene.
Det er ikke riktig å avvise et problem med at det finnes «noe som er enda verre». Opp mot påstandene om dommedag for jordkloden om ikke noe straks gjøres, kan kriger, vold, sult og fattigdom virke uvesentlige. Likevel må det være en viss realitet i hva som skaper det store engasjementet i vår del av verden.
Ingen drukner av stigende hav, som foreløpig ikke har steget merkbart, og fortsatt dør betydelig flere mennesker av kulde enn av varme. Energi til oppvarming for mange i Europa og USA koster for mye.
Heller ikke lar det seg dokumentere at dagens innvandringsstrøm til Europa og USA har noe som helst med klima å gjøre, slik Joacim Lund i Aftenposten i dag forsøker å få det til — uten å dokumentere. Det flertallet som ikke vil utvandre drukner ikke, sulter ikke i hjel og varmes eller fryser ikke til døde.
Norge har bombet en fungerende stat, Libya, i sønder, og millioner har fått livene sine sterkt forverra. De som overlevde. Norge deltar aktivt i krigføringa mot Syria ved å hindre det overveldende flertallet av syrerne i å få medisinsk og annen hjelp, mens i stedet islamske terrorister får denne norske hjelpen. Dette er en ikke-sak i den norske offentligheten. Protester mot denne politikken ville gitt raske synlige resultater for millioner av mennesker, om regjeringa og Stortinget hadde endra politikk.
Klimapolitikken, en politikk for at værforholda i framtida skal bli annerledes enn utarbeida prognoser, kan bare gjøres med langsiktige tiltak. Den økte bruken av energi, der fossile energikilder utgjør mer enn 80 prosent, og i økende omfang, har gjort verden til et bedre sted å leve for oss som hadde det brukbart fra før, og for at flere fattige har fått et mye bedre liv. Tidligere professor i geologi og geofysikk, Jonny Hesthammer, skreiv i Bergens Tidende 01.09.2019 at «Det er rett og slett ikke mulig å erstatte fossil energi med fornybar raskere, selv i de mest optimistiske scenarioene.» Om denne påstanden ikke er skulle være helt rett, det må åpenbart være vanskelig å erstatte bruken av fossil energi brått. Steigan.no skriver i dag
«…verdens primære energiforbruk øker voldsomt. …fossilenergiene olje, kull og gass økt totalt på tross av alle vedtak om grønne skifter, og samlet utgjør de 85 prosent av verdens samlede energiforbruk. Denne andelen har holdt seg ganske konstant de siste 20 årene.»
Hvordan skal da flere løftes fra fattigdom til velstand? I en verden der verdensbefolkninga er kraftig økende? Å få vannkraft og fornybar energi som i dag står for ca 12 prosent av all energiproduksjon i verden til å overta for fossil energiproduksjon som utgjør 88 prosent «lar seg ikke gjøre. Dersom dette skulle blitt gjennomført ville det føre til et umiddelbart sammenbrudd i industri- og matvareproduksjonen slik vi kjenner den.» Som Pål Steigan fortsetter: Vil klimabevegelsen at fattige land skal sulte?
Religioner og religiøse vekkelser er menneskehetens svøpe og lidelse. Klimaaksjonene i dag preges av paniske skrekkvisjoner som likner på vekkelser, og er ikke til hjelp for å utarbeide en gjennomtenkt politikk for å løse miljøbelastningene våre ut fra et helhetlig samfunnssyn.
Denne artikkelen er tidligere publisert i Politikus.
