oss 100 kroner!
Etter en langvarig protestkampanje i Libanon har landets statsminister Saad Hariri erklært at han trekker seg. Demonstrantene feirer statsministerens avgang, men de ønsker mer. De vil at ingen deler av den herskende klassen i landet skal delta i den nye regjeringa. «Vi vil bli kvitt dem alle sammen,» som en 21 år gammel student sa til al-Jazeera.
Samtidig fortsetter demonstrasjonene og gatekampene i Irak. Hundrevis av mennesker skal h blitt drept i landet siden demonstrasjonene startet, skriv al-Jazeera.
Det er helt opplagt at det ligger sterke økonomiske og sosiale grunner bak begge disse to opprørene. Begge land har en svært ung befolkning, og begge land er rammet hardt av krise og nyliberal politikk. Det rammer folk hardt og ungdommen ser ikke mange framtidshåp.
Libanon drukner i en gjeld som har nådd 150 prosent av BNP, vannreservene er for små og de er forurenset, elektrisitetssystemet er elendig og det statlige e-verket er konkurs. Arbeidsløsheten er skyhøy og øker og det hjelper heller ikke at det er over en million syriske flyktninger i landet.
Samtidig er det heller ingen tvil om at eksterne krefter har blandet seg inn i disse konfliktene. En representant for utenlandks aktører er en viss Robert Gallagher, som gjør sitt beste for å undervise ungdom i Libanon i å gjøre opprør. Han er amerikaner og har tidligere jobbet for USAs ambassade i Beirut.
I Irak har det i månedsvis gått rykter om et nært forestående kupp mot regjeringa i Bagdad. En del av demonstrantene forteller dessuten om at ukjente skarpskytere har blandet seg inn i kampen.
Det er ikke mulig å forstå utviklinga av protestbevegelsen i Libanon og Irak uten å trekke inn forholdet til utenlandske makter. Både USA, Israel, Iran og Saudi-Arabia har innsatser i dette spillet.
Moon of Alabama mener at begge land kan synke ned i ytterligere kaos. Det er ikke noen dristig spådom.
