oss 100 kroner!
Folkeavstemninger på borgernes initiativ
Av George Chabert.
Det representative demokratiet i dag representerer knapt de folkevalgte, siden de må forholde seg til lover og avtaler skrevet utenfor landets grenser. Slik har norske styresmakter gitt fra seg store deler av nasjonens suverenitet, som gjennom underskrevne avtaler og traktater er blitt overlatt til internasjonale organisasjoner. NATO tar seg av den såkalte forsvarspolitikken, som heller burde kalles aggresjonspolitikk. EU utformer er en tredjedel av Norges lover. Til gjengjeld kan Norge fortsatt beholde Vinmonopolet og Norsk Tipping.
I 2001 uttalte et stortings utvalg (NOU 2001:3) seg om folkeavstemninger som et redskap for å styrke demokratiet. «Folkesuvereniteten, der statsmakten har sitt grunnlag i folkets vilje» skrev de, er et grunnleggende prinsipp i Norge, «men i praksis» er det ikke slik. Derfor understreket utvalget «at de representative organer må være fundamentet for folkestyret». Erfaringene viser derimot at dette ikke er tilstrekkelig. I flere tiår har de «representative organer», uansett politisk retning, styrt det som var et fredelig og egalitær skandinavisk rike mot farlige farvann. Her kan det nevnes bombingen av Libya og militære intervensjoner flere tusen kilometer fra landets grenser, mens hjemme legges på premissene til et voldelig forskjells-samfunn.
Det hender at folket stemmer «feil». Da finner styresmaktene alltid en manøver til å overkjøre folkeviljen. To eksempler: I 2005 stemte 55% av franskmennene imot EUs grunnlov; et par år senere kom Lisboa-traktaten som var en kopi av grunnloven. Denne gangen ble det ingen ny folkeavstemming. I Norge gjorde man omvendt. I januar 1994 trådte EØS-avtalen i kraft, og Norge ble dermed de facto et EU-land. Noen måneder senere stemte 52% av nordmennene imot Norges tilslutning til EU. Til ingen nytte; saken var jo allerede avgjort.
Velgerne har med rette fått en tydelig fornemmelse av at valgdagene er ritualer iscenesatt for å pynte på virkeligheten. I Norge ser valgkampen nå ut som en lavbudsjettsproduksjon fra Hollywood. I Dagsrevyen blir politikerne fotografert som filmstjerner ved siden av sine splitter nye tjenestebiler. Som om de skulle fram til livsviktige møter, men de har knapt myndighet til å diskutere annet enn bompengesatser. En alvorlig Erna Solberg avbryter Island-tur for å forhandle om bompenger, mens Trine Skei Grande «sier hun skal jobbe med kultur, og Siv Jensen lager fiskeboller». I NRKs Supernyttdebatten ser vi samtlige danse med bamser, som store klønete barn: «For det går an å være uenige, og fortsatt være venner». Vi får endelig vite «hva synes Jonas Gahr Støre om ananas på pizza».
I snart ett år har Frankrike vart plaget av gatekamper. Hva vil nå disse gule vester som nekter å gi seg? «Billigere drivstoff», hører vi, men deres hovedkrav er demokrati. De kaller det RIC; på norsk FBI, folkeavstemning på borgernes initiativ. De vil bli representert i politikken som vedtas i deres navn. Norge er et disiplinert land. Uten månedslange gatekamper eller et forutinntatt stortingsutvalg, må vi kreve og skape et reelt demokrati, der nasjonens framtid blir hovedfokus.
Partiene og regjeringen kan fortsatt styre landet, men ikke uten fortløpende kontroll av folket. Gjennom bindende folkeavstemninger folket tar initiativ til, må de store spørsmål som vil prege nasjonens framtid bestemmes. Det kunne kalles Nasjonale Folkeinitiativ-Avstemninger. NFA bør både få initiere ny lovgivning eller etterprøve de folkevalgtes utforming av politikken. I Sveits har slike folkeavstemninger vært lovfestet siden 1874. Finland, med likt innbyggertall som Norge, har drøftet et forslag om å introdusere en ordning med nasjonale folkeinitiativ der 100.000 innbyggere skulle kunne kreve en folkeavstemning. Et fornuftig utgangspunkt.
Det norske folket kan begynne der styremaktene har for lengst gitt fra seg enhver myndighet: NATO, EU/EØS-avtale, migrasjonsproblemer. Deretter kunne det norske folket uttale seg om forsoning med Russland og om amerikansk militært nærvær. Alt i 1966 beordret president de Gaulle amerikanske militærstyrke til å forlate Frankrike, for å «gjenopprette på sitt territorium full utøvelse av sin suverenitet», men vi kan ikke vente på en norsk de Gaulle. Videre, om internasjonale handelsavtaler. Den nylig vedtatte Mercosuravtalen vil nødvendigvis kraftig bidra til avskoging av Amazonas siden Brasils toppeksport er soya, jernmalm, olje og gass, og sukker. Politikk er for alvorlig til å overlates til politikerne.
En kortere versjon av denne artikkelen har vært publisert som leserinnlegg i Klassekampen.
