Oppsigelsen av John Bolton

2
Craig Murray

Av Craig Murray.

I januar 2013 fikk jeg på rystende og malende vis illustrert identitetspolitikken som et mektig verktøy for establishmentet, for å avlede og avspore motstand mot den rike eliten. Jeg var på veg inn i Oxford Union (debattsamfunn med medlemmer hovedsakelig fra Oxford University, overs. anm) for å være til stede ved tildelingen av Sam Adams-prisen for integritet til Tom Fingar, en overordnet etterretningsoffiser fra USA, som hadde lykkes med å blokkere et press for militær aksjon mot Iran. Han hadde insistert på sperring av svært overdrevne vurderinger av Irans atomprogram. En person med integritet, på riktig sted, hadde vært i stand til å stanse en gjentakelse av krigens forferdelige redsler som ble forårsaket av Bush og Blairs bløff om masseødeleggelsesvåpen i Irak.


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Craig Murray. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


Man kunne jo håpe at noen av Fingars poenger ville være av interesse for Oxfords studenter. Ett poeng som slo meg, var at han sa han var svært glad dersom handlingene hans hadde forhindret en krig, men at:

«Å avverge krig var ikke målet. Vårt eneste mål var å presentere en fullstendig og presis vurdering av Irans evner når det gjaldt atomvåpen. Beslutninger om hva som skulle gjøres var opp til politikerne å ta.»

Du kan se hele Fingars foredrag her:

Du kan se en fascinerende serie av svært korte bidrag fra større varslere under dette arrangementet. Jeg hadde egentlig ikke sett min egen tale siden jeg holdt den – jeg må si at jeg tror det er en av de mest kraftfulle jeg noen sinne har holdt.

Mer interessant, vi fikk høre et særdeles tankevekkende og innsiktsfullt foredrag fra Julian Assange, sendt  via en videolenke.

Det er verd å se på dette, ikke bare på grunn av førsteklasses innhold, men også for å minne oss selv om den stille og spørrende personligheten til min venn, som har blitt demonisert i massiv skala av media.

Hvilket bringer meg til poenget om identitetspolitikk. Jeg måtte bryte meg vei inn til prisutdelingen gjennom en flokk av sinte studenter, som demonstrerte mot arrangementet i protest mot at Julian Assange ville opptre.

Bare kvelden før hadde flere ganger krigsforbryter John Bolton, en av de ondeste mennene med makt i verden, snakket fra den samme plattformen i Oxford Union – og ikke en eneste student hadde demonstrert mot ham. Mottakelsen av ham på innsiden var også av den smiskende sorten. (Husk at dette er arenaen som ga opphav til karrierene til David Cameron, Boris Johnson, William Rees-Mogg og andre.)

Denne hendelsen er for meg et mikrokosmos for bruken av identitetspolitikk fra statens side.

Gjennom åpenbare syltynne beskyldninger kan staten mobilisere feminister for å kneble verdens viktigste dissident-stemme, mens krigshissere blir hyllet. Tilstrekkelig mange «progressive» foretrakk Clintons falske feminisme (hjulpet av litt juks) til å dumpe Bernie Sanders’ forsøk på et bedre liv for de store massene av mennesker. Her i Skottland blir SNPs energi rutinemessig  avsporet til kjønns- og trans-spørsmål i stedet for å komme videre med uavhengighetssaken. Mens nøyaktig den samme taktikken tas i bruk mot Alex Salmond som mot Julian Assange, for å fjerne en annen stor trussel mot status quo fra den politiske kampen.

Jeg er svært glad for at Trump kvitter seg med Bolton som nasjonal sikkerhetsrådgiver.  Krigshisseren har alltid framstått på kant med Trumps uttrykte isolasjonisme, og det virker som om Trump ikke lenger føler det nødvendig å tilfredsstille den delen av det republikanske partiet som ble beroliget av Boltons utnevnelse. Jeg vet at min manglende evne til å se på Trump som inkarnasjonen av ren ondskap opprører en del mennesker, og jeg avskyr mye av hans innenrikspolitikk. Men saken er fortsatt slik at Trump verken har ødelagt en annen stat eller tatt initiativ til eller eskalert en krig, og i forhold til nyere USA-standard er dette en stor forbedring. Oppsigelsen av Bolton gir håp om at det kan komme til å fortsette slik.

Les også: Trump sparket krigshauken over alle krigshauker

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AndersP says:

    Detta är en kärnmening: “Jeg vet at min manglende evne til å se på Trump som inkarnasjonen av ren ondskap opprører en del mennesker, og jeg avskyr mye av hans innenrikspolitikk.” Här i Sverige, och förmodligen också i Norge, bedömer folk Trump som om han var deras president, dvs hans inrikespolitiska åsikter värderas lika högt eller högre än hans utrikespolitiska. Till dem måste jag alltid säga: -Jag föredrar en “reaktionär” amerikansk president som inte bombar mig, än en “progressiv” som kan göra det.

  2. Universitet kommer av det latinske navnet universitas som betyr universet, altet, men ikke alt av meninger er tillatt på disse lærestedene lenger. De fleste universiteter er privateide i den vestlige verden, og storkapitalen har forlengst inntatt styrerommene i de andre. Mange professorer har fått sparken etter beskyldninger om å påvirke studentene enten politisk eller religiøst.

    Når Julian Assange som avdekker krigsforbrytelser opplever at universitets-studenter protesterer mot ham, og hyller John Bolton som vil starte kriger, vet vi at det er her storkapitalen former sine ledere som skal (for)lede massene til sin New World Order.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere