oss 100 kroner!
Ole Einar Bjørndalen (45) og kona Darja Domratsjeva (33) er ansatt som landslagstrenere for skiskytterne i Kina. De skal lede nasjonen frem mot OL på hjemmebane i 2022. Dette skrev VG 12. september 2019. En utpreget gladsak. Det må da være fint for sporten om den ikke bare er et lokalderby for fem-seks europeiske nasjoner. Men nei da. Umiddelbart etterpå rykket generalsekretær i Amnesty Norge John Peder Egenæs ut med et voldsomt angrep på Bjørndalen.
– Det er en gjennomgående ting at totalitære regimer bruker sport for å renvaske seg, sier generalsekretær i Amnesty Norge, John Peder Egenæs.
De siste årene har man sett flere tilfeller av at totalitære regimer ønsker å arrangere store idrettsmesterskap, og Egenæs mener dette er en del av regimenes plan for å renvaske seg gjennom idretten.
Alle land, ikke minst Norge, bruker idretten politisk
Denne kritikken er urimelig på mange nivåer. Først må vi peke på at Norge sjøl er svært aktivt med å bruke idretten politisk. Norske regjeringer uansett farge har vært svært aktive med å bruke idretten til nasjonal merkevarebygging. Behøver vi nevne Lillehammer-OL? Det ble en stor suksess, men man må være akutt snøblind for å ikke se at de ble brukt politisk. De stadige forsøkene på å få et nytt OL til Norge handler også om det samme.
Fordelen ved å kaste stein i glasshus er at det singler så fint når glasset knuses.
Den internasjonale olympiske komité er totalt politisk og selger seg til høystbydende. Det er ikke en gang noen hemmelighet. Det samme er det internasjonale fotballforbundet FIFA. Organisasjonen er som kjent gjennomkorrupt i en uhellig miks av korrupsjon, big business og politikk. I 2022 skal fotball-VM gå av stabelen i oljediktaturet Qatar der anleggene er bygd av utenlandske slavearbeidere uten rettigheter.
Amnesty har spilt bort tillliten
Amnesty International hadde en gang en stor prestisje, men mye av den er spilt bort av dem sjøl.
I 2012 gjennomførte Amnesty International en plakatkampanje som støttet NATOs krigføring i Afghanistan fordi den angivelig var til fordel for jenter og kvinner.
Parolen var «NATO: Keep the progress going». Kampanjen var en av de første som ble gjennomført under Suzanne Nossels ledelse av Amnesty. Hun kom fra US State Department for å fremme USAs «soft power» i organisasjonen.
State Department, Amnesty og «soft power»
Amnesty var med på å legge det politiske grunnlaget for den folkemorderiske krigen mot Libya. HRW og Amnesty ga feilaktige og overdrevne rapporter om Gaddafis krigføring mot opprørerne i 2011. Amnesty fungerte de facto som pådriver for den krigen som NATO innledet i mars 2011. (Se organisasjonens erklæring av 23.02.2011.)
Amnesty har bidratt til å legitimere den internasjonale intervensjonskrigen mot Syria.
Amnesty har forrådt en av verdens viktigste samvittighetsfanger, Julian Assange.
Amnesty International erklærer at Julian Assange «ikke er en samvittighetsfange»
Totalt urimelig angrep på Bjørndalen
Ole Einar Bjørndalen er med rette kjent som en idrettens gentleman, og så velger Amnesty å gå til angrep på ham som om han personlig er ansvarlig for fangeleire og overgrep i Kina. Det er totalt urimelig.
Bjørndalen har fått en spennende jobb i Kina. Den vil føre en del av den gode treningskulturen som han er eksponent for inn i Kina. Går det bra vil det spre seg til hele landet. Kineserne er pragmatikere. De ser hva som funker, og finner de noe som funker veldig bra fra utlandet, vil de kopiere det.
Kanskje kan Bjørndalen gjøre det for kinesisk skiskyting som Anders Krystad har gjort for fotball i Vietnam?
John Peder Egenæs i Amnesty sier at han ikke angriper det at Bjørndalen har fått en jobb i Kina. Men slik han formulerer seg og måten han går ut på viser at det er akkurat det han gjør.
Hvorfor går så ikke Egenæs like hardt ut mot norske selskaper som har etablert seg i Kina. Allerede i 2013 var det 423 norske selskaper som hadde etablert seg der ifølge Innovasjon Norge og nye kommer stadig til. DN kunne gledestrålende fortelle i 2018 at Kongsberg Gruppen, DNV GL og Jotun og flere andre norske selskaper signerte elleve nye kontrakter med kinesiske selskap i Shanghai.
Den norske staten tilrettelegger for gjennom Innovasjon Norge, Eksportkreditt og andre virkemidler for ytterligere norske investeringer i Kina. Dette er milliardindustri. Det handler om tusenvis av jobber både i Kina og i Norge. Så hvorfor gå til frontalangrep på Bjørndalen?
Et av argumentene Egenæs bruker mot Bjørndalens kontrakt er «volden mot demonstrantene i Hong Kong». Seriøst? Har Egenæs gjort noe forsøk på å sette seg inn i den franske statens systematiske bruk av skytevåpen og militær gass for å lemleste og skade fredelige gule vester? Har han noensinne forsøkt å sammenlikne «volden i Hong Kong» med volden i Frankrike? Når har han fordømt samarbeid med Frankrike og Macron?
Det er ikke vår oppgave å forsvare Kina. Naturligvis er det undertrykking i Kina. Og det er en kjent sak at folk fengsles i Kina for ting vi oppfatter som urimelig. Men det er likevel et faktum at hver femte fange i verden, 22%, sitter i et fengsel i USA. Det er 707 mennesker per 100.000 innbyggere i USA som sitter i fengsel, mens det er 172 i Kina 72 i Norge.
Et av de landene som er seg svært bevisst på å bruke idretten politisk er USA, både for å fremme seg sjøl og for å straffe andre gjennom ulike former for boikott og sanksjoner. USA er samtidig det landet som uten sammenlikning har drept flest mennesker i andre land de siste to generasjonene. Og hva sier Amnesty til det?
Nei, ønsk Ole Einar Bjørndalen og Darja Domratsjeva til lykke med spennende jobber. Det skal bli svært interessant å se hva de kan få ut av det, og ikke minst hva den jobben de gjør kan bety for Kina og kinesisk idrett.
