Venstresidens blindsone

3
All historie er historien om klassekamp, skrev Marx og Engels. Hva blir vilkårene for klassekampen nå? Utsnitt av Axel Revolds freske i Oslo Rådhus.
George Chabert

Av George Chabert.

Lenge ble arbeiderne kalt de «farlige klassene»[1], og ble tilsvarende behandlet. Émile Zola, kjent for sin kamp i Dreyfus-saken, kalte arbeiderne som krevde rettigheter for banditter, og etter myndighetenes massakrer i Paris i 1871 erklærte han: «Bandittene vil få denne store byen til å stinke med sine lik – selv i sin forråtnelsesprosess vil disse elendige skade oss.»[2]

Frykt for Sovjet-Unionen og redsel for venstresiden tvang Europa etter 1945 til å bygge et omfattende sosialt sikkerhetsnett, og forbedre arbeidstakernes levekår. Dette varte i 30 år. Mot slutten av 1960-årene skjønte de regjerende klasser imidlertid hvordan man på sikt kunne nedbygge de kostbare velferdsstatene. President Pompidou åpnet for innvandring, ikke fordi det fylte et behov for arbeidskraft i Frankrike, men for å kunne presse lønningene ned, noe han innrømte i 1973.[3] Økt arbeidsledighet førte til redusert innvandring noen få år senere. Det var da man fant en moralsk begrunnelse for masseinnvandring; Giscard d’Estaing innførte familiegjenforening i 1976.[4] Det hjelper lite at han 42 år senere betegnet tiltaket som sin største feiltagelse som fransk president.[5]

Det franske kommunistpartiet skjønte raskt hva som kom til å skje. Arbeidsgiverne ville dra nytte av en føyelig og billig arbeidskraft uten klassebevissthet. Masseinnvandring var åpenbart et middel for å senke franske arbeidstakeres lønnsnivå, og i tillegg splitte arbeiderbevegelsen. Muligheten for effektive streiker ville opphøre. I 1981 ba partiets generalsekretær om en «stopp av både lovlig og ulovlig innvandring».[6] Myndighetenes miks av moral og politikk viste seg imidlertid å være et mesterlig grep, for venstresidens tilbøyelighet til å overta kristendommens universalisme gjorde den forsvarsløs. Det franske kommunistpartiet omvendte seg pliktskyldigst, og dets tidligere så trofaste velgere forlot det synkende skipet.

I dag er troen på en forsonet menneskehet Vestens nye credo. Som for alle trosbekjennelser, er motargumenter irrelevante, for eksempel i form av erfaringer fra Sverige, Frankrike, Tyskland, USA, eller for den saks skyld fra Oslo. Dagens politiske debatt om innvandring er innskrenket til spørsmål om «verdier», der all diskusjon er forbudt. «Toleranse» er den helligste verdi. De som er imot dagens «verdier», frakjennes all fornuft og rasjonalitet. Når man ikke lenger kan støtte seg på argumenter, gjenstår avvisning, hat, og i siste instans vold.

Myndighetene trenger ikke være like ekspeditte som i 1871. De vet at Bertolt Brechts berømte «Lösung» – «Siden folket stemmer mot regjeringen, må folket byttes ut» – faktisk lar seg gjennomføre, og i løpet av kun noen få tiår. Strømmen av asylsøkere og migranter man selv skaper ved bombingene i Midt-Østen og i Nord-Afrika tar i dag oppmerksomheten bort fra den lovlige innvandringen, som i Frankrikes tilfelle tilsvarer en årlig befolkningstilvekst tilsvarende innbyggertallet i en by som Bergen.[7]

Kronen på verket er at ethvert krav fra arbeiderklassen om en rettferdig omfordeling av rikdom nå kan avfeies med henvisning til de nye landsmenn som må «integreres», og derfor prioriteres. De regjerende klasser trenger ikke nye argumenter til forsvar av det liberale samfunnet; venstresiden tar seg av den saken ved å fremme innvandring. Det er heller intet behov for å kalle arbeiderne «banditter» og «elendige», som i 1871. Det holder med «deplorables» og «white trash» i USA; «latte» og «analfabeter» i det velutdannete Frankrike.[8]

i Aftenposten 29. juli vil Jonas Gahr Støre skaffe seg flere velgere iført en rød, heldekkende badedrakt. Oppskriften? De vanlige resirkulerte halvhjertede løfter som ingen har tenkt å innfri, og «sikre bredbånd i hele landet».[9] Venstresiden må på nytt innse at politikk ikke er moral og sirkus. Alt i 1794 påpekte den franske revolusjonæren Robert Lindet:

«Jeg vil at lovgiveren et øyeblikk skal glemme universet, og kun forholde seg til landet sitt. Uten denne typen nasjonal egoisme vil vi svikte vår plikt.»[10]

Den demokratiske kandidaten Tim Ryan sa ikke noe annet, 30. juli i år: I stedet for å snakke om åpne grenser, framholdt han, «må vi snakke om arbeiderklassens spørsmål; om folk som tar en dusj etter jobb og som ikke har fått et lønnspålegg på 30 år.»[11]  Alternativet er fortsatte bortforklaringer ad nauseamom russisk innblanding som årsak til Brexit, Donald Trump, Viktor Orban, Mateo Salvini og tutti quanti.


[1] Se klassikeren Louis Chevalier, Classes labourieuses et classes dangereuses – https://www.adlibris.com/no/bok/laboring-classes-and-dangerous-classes-in-paris-during-the-first-half-of-the-19th-century-9780691007830

[2] Émile Zola var ikke den eneste som utalte seg slik om folket i Paris. Faktisk, bortsett fra Jules Vallès og Victor Hugo, var samtlige forfattere like harniske. Se Paul Lidsky, Les écrivains contre la Commune -https://www.amazon.fr/écrivains-contre-Commune-Paul-LIDSKY/dp/2707164445

[3] https://blogelements.typepad.fr/blog/2013/01/limmigration-armée-de-réserve-du-capital.html Se også Jean-Claude Michéa, Notre ennemi la capital, 2017, s. 288. Når det er mangel på arbeidskraft, enten økes lønningene eller ansettes utenlandsk arbeidskraft. Som regel er det andre alternativet som de franske arbeidsgiverne privilegerer.  

[4] https://fresques.ina.fr/jalons/fiche-media/InaEdu01808/interview-de-paul-dijoud-sur-le-regroupement-familial-en-1976.html

[5] http://www.libertepolitique.com/Actualite/Coup-de-projecteur/Le-regroupement-familial-un-regret-de-l-ex-president-Giscard . Se også Eric Roussel, Valéry Giscard d’Estaing, 2018

[6] Georges Marchais, tale fra den 6. januar 1981. Se https://www.lemonde.fr/les-decodeurs/article/2015/04/20/le-fn-dit-il-la-meme-chose-que-les-communistes-il-y-a-trente-ans_4619300_4355770.html

[7] Tallene varierer i forskjellige statistiker, men liger rundt 260.000 mennesker, utenom de ulovlige migranter. Se demograf Michèle Tribalat som baserer seg på offentlige statistiker fra INSEE: http://www.micheletribalat.fr/436796818

[8] Alle husker Hillary Clintons «deplorable»; den franske president Macron har også vært oppfinnsomt i hans beskrivelser av det franske folket, som han delte i to: «De som klarer det, og de som er ingenting.» http://www.lefigaro.fr/vox/politique/2017/07/03/31001-20170703ARTFIG00167-les-gens-qui-reussissent-et-les-gens-qui-ne-sont-rien-ce-que-revele-la-petite-phrase-de-macron.php

[9] Forslagene går fra «gratis skolemat» for barna, «bedre mat» for eldre, «seriøsitetskrav i arbeidslivet» (sic), og som sagt bredbånd for alle.

[10] Se hele sitat i George Chabert, L’idée européenne. Entre guerres et culture: de la confrontation à l’union, 2007, s. 101.

[11] https://twitter.com/cnnpolitics/status/1156386302050406404


Denne artikkelen av George Chabert er tdiligere publisert i Aftenposten.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. For om lag hundre år sidan og opp gjennom mellomkrigstida kunne arbeidarlitteraturen gjerne skildre den amoralske kapitalisten, som vart sett opp mot den sømelege arbeidaren. Det finst slike døme i norsk litteratur. Moralen var alltid på sosialistens side, og dette finn ein i røynda heilt attende til Wergeland, som bramfritt hevda at Gud er på folkets side mot undertrykkarane.

    Det har altså kome til eit mentalitetshistorisk skifte i det makt og kapital forsto å utnytte moralkjensla på venstresida i kapitalismens namn. Skiftet kom sjølvsagt etter røynslene med nazismen. Dermed har vi fått ein situasjon der makta kan preike moral til folket - til dømes i kravet om “fråfall av hat”, eller i kampen mot hatytringar, medan dei øvste og inste krinsane sjølve eksellerer i amoralsk framferd, på meir enn ein måte.

  2. AnneBrit says:

    Det var også tiden for Jonas Fjeld og skillingsviser. Det ble en altfor karikert virkelighet, for svært mange.
    Siden det ofte var glidende overganger mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, særlig i oppbygningen etter annen verdenskrig. Svært mange små virksomheter oppsto på grunn av lokale behov, og vokste på ren dyktighet og etterspørsel. Da var det også mer reell konkurranse, slik at det faktisk hadde betydning.
    I dag har økonomikken tatt over.

    I dag er det vel knapt en forfatter som har erfaring fra arbeiderklassen - Roy Jacobsen er vel det nærmeste, men han også måtte se tilbake en generasjon. Det moralske har blitt forvist til kiminal-litteraturen, er mitt inntrykk - mye derfor jeg ikke leser krim lenger.

  3. runeulv says:

    Det store folkeutbyttet lot seg gjennomføre, fordi de snakkende klassene mistet jobben om noen kunne bevise for sjefen deres at de var en rasist.

    Problemet er at det slutter å la seg gjennomføre fredelig når nok folk ser at andre viser motstand. Eliten ser at de ikke lengre har kontroll, får panikk, og forsøker da å sensurere alt. Det er imidlertid ikke er en komplisert teori de sensurerer, men noe selv barn kan forstå, og da vil at det er forbudt å snakke om, gjøre det lett for massen å akseptere det som sant.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere