oss 100 kroner!
Av Pepe Escobar.
I et omfattende, eksklusivt intervju fra et fengselsrom i Curitiba i Sør-Brasil, dukket den tidligere brasilianske presidenten Luiz Inácio Lula da Silva opp for første gang, etter mer enn 500 dager i fengsel, og sendte et tydelig budskap til verden.
Denne artikkelen av Pepe Escobar er blant annet publisert i Asia Times. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Midt i det 24/7 medievanviddet av ferdigtygde lydklipp og «falske nyheter», er det praktisk talt umulig å finne et nåværende eller tidligere statsoverhode noe sted i verden som i en samtale med journalister er villig til å snakke dypt fra sin sjel, for å kommentere alle aktuelle politiske utviklinger og som liker å fortelle historier fra maktens korridorer. Og alt det mens han fortsatt er i fengsel.
I denne delen av intervjuet (mer senere) skal vi fokusere på Brasils forhold til BRICS og Beijing. BRICS er en gruppe av store framvoksende økonomier – Brasil, Russland, India og Kina – som ble dannet i 2006, og som deretter inkluderte Sør-Afrika i sine årlige møter fra 2010.
Mitt første spørsmål til Lula handlet om BRICS og det nåværende geopolitiske sjakkbrettet, der USA står overfor et strategisk partnerskap mellom Russland og Kina. Som president var Lula fra 2003 til 2010 med på å formatere og utvide innflytelsen til BRICS – i skarp kontrast til Brasils nåværende president, Jair Bolsonaro, som ser ut til å være overbevist om at Kina er en trussel.
Lula understreket at Brasil burde ha rykket nærmere Kina i en lignende prosess som det som skjedde mellom Russland og Kina:
“Da det var et BRICS-toppmøte her i Ceará-delstaten i Brasil, sa jeg til kamerat Dilma [Rousseff, hans etterfølger som president] at vi burde organisere en pakt som den pakten mellom Russland og Kina. En stor pakt som ga kineserne en del av det de ønsket, som var Brasils kapasitet til å produsere mat og energi, og også kapasiteten til å ha tilgang på teknologisk kunnskap. Brasil trengte mye infrastruktur. Vi trengte høyhastighetsjernbaner, mange ting. Men til slutt skjedde ikke det.”
Lula definerte sine viktigste prioriteringer da han støttet opprettelsen av BRICS: økonomisk autonomi og forening av en gruppe nasjoner som var i stand til å hjelpe det IMF og Verdensbanken beskriver som verdens minst utviklede land.
Han understreket: “BRICS ble ikke skapt for å være et forsvarsinstrument, men for å være et angrepsinstrument. Slik at vi kunne lage vår egen valuta for å bli uavhengig av den amerikanske dollaren i våre handelsforbindelser; å opprette en utviklingsbank, som vi gjorde – men den er fremdeles for redd – for å skape noe sterkt som er i stand til å hjelpe utviklingen av de fattigste delene av verden.”
Lula henviste eksplisitt til USAs frykt for en ny valuta: “Dette var logikken bak BRICS, å gjøre noe annerledes og ikke kopiere noen. USA var veldig redd da jeg diskuterte en ny valuta og Obama ringte meg og sa til meg: ‘Prøver du å lage en ny valuta, en ny euro?’ Jeg sa: ‘Nei, jeg prøver bare å bli kvitt den amerikanske dollaren. Jeg prøver bare å ikke være avhengig.’
Man kan forestille seg hvor populært dette var i Washington.
Obama kan ha prøvd å advare Lula om at den amerikanske ‘Dype staten’ aldri ville la BRICS investere i en valuta eller en kurv med valutaer for å omgå den amerikanske dollaren. Senere skulle Vladimir Putin og Erdogan advare president Dilma – før hun ble stilt for riksrett – om at Brasil ville bli nådeløst angrepet. Til slutt ble ledelsen for Arbeidernes parti tatt helt på senga av en kombinasjon av sofistikerte teknikker for hybrid krigføring.
En av de største økonomiene i verden ble overtatt av harde nyliberalere, praktisk talt uten kamp. Lula bekreftet det i intervjuet og sa: «Vi burde se på hvor vi gjorde galt.»
Lula nevnte også sin personlige skuffelse. Han forventet mye mer av BRICS. ”Jeg forestilte meg en mer aggressiv BRICS, mer proaktiv og mer kreativ. Det sovjetiske imperiet har allerede falt; la oss skape et demokratisk imperium.” Jeg tror vi har gjort noen fremskritt, men vi gikk sakte videre. BRICS burde ha vært mye sterkere nå.”
Lula, Obama og Kina
Det er lett å forestille seg hva Beijing tenkte om det som fulgte. Det forklarer i stor grad den enorme respekten Lula nyter blant den kinesiske ledelsen. Og det er også relevant for den nåværende globale debatten om hva som skjer i Amazonas. La bare Lula fortelle historien på sin egen, uforlignelige, Gabriel Garcia Márquez-lignende måte.
En ting som kineserne må huske, er at mange mennesker var sinte i Brasil da jeg anerkjente Kina som markedsøkonomi. Mange av vennene mine var imot det. Men jeg sa: ‘Nei, jeg vil ha kineserne ved forhandlingsbordet, ikke utenfor. Er det uenigheter? Plasser dem i WTO, la oss legalisere alt.” Jeg vet at [Kinas president] Hu Jintao var veldig fornøyd.
«En annen ting vi gjorde med Kina var på COP-15 [Konferansen av parter til FNs rammekonvensjon om klimaendringer] i København i 2009. La meg fortelle deg noe: Jeg ankom COP-15 og det var en liste over mennesker som ba om audiens hos meg – Angela Merkel, Sarkozy, Gordon Brown; Obama hadde allerede ringt to ganger – og jeg visste ikke hvorfor jeg var viktig. Hva ville de alle? De ville alle at vi på COP-15 skulle være enige om at Kina var det viktigste forurensende ondet i verden. Sarkozy kom for å snakke med meg med et kinematografisk samlebånd, det var 30 kameraer, et virkelig show: Lula som anklaget Kina. Så hadde jeg en serie møter og jeg fortalte dem alle: ‘Se nå her, jeg vet at Kina forurenser. Men hvem skal betale for den historiske forurensningen dere slapp ut før Kina forurenset? Hvor er historiekommisjonen for å analysere engelsk industrialisering?«
“Så skjedde noe fantastisk. En avtale var ikke i sikte, jeg ville at Sarkozy skulle snakke med Ahmadinejad – senere skal jeg fortelle deg den saken om Iran [i neste del av intervjuet o.a]. Ahmadinejad dro ikke til vår middag, så det ble ikke noe møte. Men så drøftet vi, og jeg sa til Celso [Amorim, Brasils utenriksminister], ‘Hør her, Celso, det er et problem, dette møtet vil avsluttes uten en avtale, og de kommer til å gi Brasil, Kina, India og Russland skylda. Vi må finne en løsning. ‘Så foreslo jeg at Celso skulle ringe kineserne og arrangere et parallelt møte. Det var mellom Brasil, Kina, India og kanskje Sør-Afrika. Russland, tror jeg, var ikke der. Og i dette møtet, forestill deg vår overraskelse når Hillary Clinton finner ut av det og prøver å trenge seg inn på møtet. Kineserne lot henne ikke. Alle disse kineserne, så nervøse bak døra, og så ankommer Obama. Obama ønsket å komme inn, men kineserne lot ham ikke det. Kina ble representert av Jiabao [Wen Jiabao, statsministeren].
«Så slapp vi Obama inn, og Obama sa «Jeg skal sette meg ved siden av min venn Lula så jeg ikke skal bli angrepet her.» Så han satt ved min side og begynte å snakke om avtalen, og vi sa at det ikke var noen avtale. Og så var det denne kineseren, en forhandler, han var så sint på Obama at han reiste seg, snakket på mandarin, ingen forsto noe, vi ba om en oversettelse, Jiabao tillot ikke det, men inntrykket fra gestikulasjonen hans var at kineserne slengte alle slags navn mot Obama, han snakket aggressivt, pekte med fingeren, og Obama sa: ‘Han er sint.’ Den brasilianske ambassadøren, som sa at hun forsto litt mandarin – hun sa at han brukte noen ganske heftige ord.
“Det konkrete faktum er at vi med dette møtet fikk mye troverdighet, fordi vi nektet å skylde på kineserne. Jeg husker en plenumssesjon der det var planlagt at Sarkozy, Obama og jeg skulle tale. Jeg var den siste taleren. Da jeg ankom forsamlingen var det ingenting, ikke noe skrevet på et stykke papir. Jeg sa til en av assistentene mine, vær så snill å gå ut og forbered noen punkter for meg, og da han forlot rommet kalte de meg fram for å tale; de hadde snudd dagsordenen. Jeg var veldig nervøs. Men den dagen holdt jeg en god tale. Det fikk stående applaus. Jeg vet ikke hva slags tull jeg sa [ler]. Så begynte Obama å tale. Han hadde ikke noe å si. Så det oppstod dette stadig sterkere ryktet i forsamlingen: Han endte med å holde en tale som ingen la merke til. Og så Sarkozy, det samme.
”Det jeg hadde snakket om var Brasils rolle i miljøspørsmålet. Jeg skal få noen fra Arbeidernes parti til å finne denne talen for deg. Den nye trenden i Brasil er å prøve å sammenligne politikken mellom meg og Bolsonaro. Du kan ikke godta hans linje, at frivillige organisasjoner [NGO-er] setter fyr på Amazonas. De som brenner Amazonas er hans velgere, forretningsmenn, veldig farlige mennesker, mennesker som vil drepe urfolk og mennesker som vil drepe de fattige.”
Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Han er født i Brasil, har vært utenrikskorrespondent siden 1985 og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.
