Hva skal man gjøre med Idlib?

0
al-Qaida-filialen Hayat Tahrir al-Sham (HTS), det vil si al-Nusra, dominerer i Idlib.

Fra Vestmaktene og deres representanter i FN er Syria og Russland blitt kritisert for å ha bombet sivile mål i Idlib, deriblant sjukehus. Vi har ikke sett dokumentasjon på dette, så vi avventer å kommentere det til en slik dokumentasjon foreligger.

Derimot er det åpenbart og helt opplagt at sivile og sivil infrastruktur rammes i denne krigen. Det skal angivelig bo tre millioner mennesker i Idlib og det pågår en intens krig der et sted mellom 70.000 og 100.000 vel forberedte og tungt væpnede terrorister gjør sitt ytterste for å hindre Syria i å gjenvinne kontroll.

Menneskelige skjold

De sivile i Idlib blir brukt som, eller fungerer som, menneskelige skjold for terroristene. Syria har prøvd å redusere de sivile tapene gjennom å åpne humanitære korridorer, etablere demilitariserte soner og å forhandle fram en rekke våpenhviler, som blir brudd nesten med en gang.

Syria gjør framgang i denne krigen. Område etter område blir frigjort, men det går langsomt og den syriske hæren tar store tap nettopp fordi man verken kan eller vil gjøre slik som USA gjorde i Raqqa, drive teppebombing av sivile områder for å ramme terroristene.

Amnesty: USA førte en utslettelseskrig mot Raqqa

Kartet viser områder i Hama som er erobret av den syriske hæren.

Slik denne krigen er, vil vi anta, uten å kunne føre beviser for det, at syriske og russiske bomber rammer og dreper sivile. Det er en slik type krig. I de områdene som er frigjort fra terroristenes jerngrep har det vist seg at deres hovedkvarterer har ligget midt inne i den sivile bebyggelsen også kloss opptil skoler og sjukehus.

Hva er det de vil?

Vesten krever våpenhvile. Men hva er det de ønsker? Ønsker de at terroristene i HTS/al-Nusra skal få danne en krigersk ministat, et såkalte Kalifat, i området og konsolidere en jihadistisk hærstyrke der? Vil det i det lange løp tjene freden? Det kan virke som om det er akkurat det de ønsker, og at det ikke akkurat er fred de er mest opptatte av.

Grunnen til at det er så vanskelig å luke ut terroristene fra Idlib er at de hele tida, også i dette øyeblikk, får militære og sivile forsterkninger utenfra, fra Tyrkia, fra Vesten, fra Norge. Hadde de ikke fått denne støtten, ville de snart ha sluppet opp for våpen, ammunisjon og alle typer forsyninger. Da ville det vært lettere å nedkjempe dem og det ville blitt færre sivile tap.

Tyrkia spiller et dobbeltspill. Dels deltar landet i forhandlingene i Astana for å søke en fredsløsning bygd på at Syria skal være et forent, suverent og udelt land. Og dels fører de krig i Syria og de sørger for forsyninger og støtte til de pro-tyrkiske terroristene i Idlib.

Terroristene er våre allierte

Den typen terrorister som har forskanset seg i Idlib er slike som gjennomførte terroraksjoner i Paris, i London, Brussel og Manchester. Er Europa interessert at de skal få permanent fotfeste i Syria til å fortsette sitt brutale diktatur over menneskene der og perfeksjonere sin terror mot Europa?

Hvis svaret er nei, så er konklusjonen at man må støtte Syrias og deres allierte i krigen for å nedkjempe al-Nusra og de andre terroristene i Idlib. Det er ikke til å unngå at det vil bety sivile tap. Hvis noen tror at frigjøringa av Tyskland fra nazistenes herredømme ikke krevde store sivile ofre, så har de forstått lite av krigen. Og det var tap av en helt annen dimensjon enn vi ser her.

Og hvis man virkelig er opptatt av å redusere tapene så mye som mulig, må man stoppe enhver støtte, militær som sivil, til disse terroristene, og støtte alle forsøk på å skape humanitære korridorer og trygge fluktruter ute av kampsonene.

Faktum er, som Tulsi Gabbard har pekt på i valgkampen i USA, så fører ikke Vesten noen kamp mot terrorismen. Donald Trump og hans regjering driver derimot en politikk med støtte til al-Qaida, både indirekte gjennom å støtte terroreksportøren Saudi-Arabia, og direkte gjennom å støtte al-Nusra i Idlib. Det er det som er problemet, og det er det som er den grunnleggende årsaken til en krig der også mange sivile dør.

Forrige artikkel– Det blir ikke noe nytt våpenkappløp
Neste artikkelDerfor har Dagbladet panikk
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).