Hva skal man gjøre med Idlib?

3
al-Qaida-filialen Hayat Tahrir al-Sham (HTS), det vil si al-Nusra, dominerer i Idlib.

Fra Vestmaktene og deres representanter i FN er Syria og Russland blitt kritisert for å ha bombet sivile mål i Idlib, deriblant sjukehus. Vi har ikke sett dokumentasjon på dette, så vi avventer å kommentere det til en slik dokumentasjon foreligger.

Derimot er det åpenbart og helt opplagt at sivile og sivil infrastruktur rammes i denne krigen. Det skal angivelig bo tre millioner mennesker i Idlib og det pågår en intens krig der et sted mellom 70.000 og 100.000 vel forberedte og tungt væpnede terrorister gjør sitt ytterste for å hindre Syria i å gjenvinne kontroll.

Menneskelige skjold

De sivile i Idlib blir brukt som, eller fungerer som, menneskelige skjold for terroristene. Syria har prøvd å redusere de sivile tapene gjennom å åpne humanitære korridorer, etablere demilitariserte soner og å forhandle fram en rekke våpenhviler, som blir brudd nesten med en gang.

Syria gjør framgang i denne krigen. Område etter område blir frigjort, men det går langsomt og den syriske hæren tar store tap nettopp fordi man verken kan eller vil gjøre slik som USA gjorde i Raqqa, drive teppebombing av sivile områder for å ramme terroristene.

Amnesty: USA førte en utslettelseskrig mot Raqqa

Kartet viser områder i Hama som er erobret av den syriske hæren.

Slik denne krigen er, vil vi anta, uten å kunne føre beviser for det, at syriske og russiske bomber rammer og dreper sivile. Det er en slik type krig. I de områdene som er frigjort fra terroristenes jerngrep har det vist seg at deres hovedkvarterer har ligget midt inne i den sivile bebyggelsen også kloss opptil skoler og sjukehus.

Hva er det de vil?

Vesten krever våpenhvile. Men hva er det de ønsker? Ønsker de at terroristene i HTS/al-Nusra skal få danne en krigersk ministat, et såkalte Kalifat, i området og konsolidere en jihadistisk hærstyrke der? Vil det i det lange løp tjene freden? Det kan virke som om det er akkurat det de ønsker, og at det ikke akkurat er fred de er mest opptatte av.

Grunnen til at det er så vanskelig å luke ut terroristene fra Idlib er at de hele tida, også i dette øyeblikk, får militære og sivile forsterkninger utenfra, fra Tyrkia, fra Vesten, fra Norge. Hadde de ikke fått denne støtten, ville de snart ha sluppet opp for våpen, ammunisjon og alle typer forsyninger. Da ville det vært lettere å nedkjempe dem og det ville blitt færre sivile tap.

Tyrkia spiller et dobbeltspill. Dels deltar landet i forhandlingene i Astana for å søke en fredsløsning bygd på at Syria skal være et forent, suverent og udelt land. Og dels fører de krig i Syria og de sørger for forsyninger og støtte til de pro-tyrkiske terroristene i Idlib.

Terroristene er våre allierte

Den typen terrorister som har forskanset seg i Idlib er slike som gjennomførte terroraksjoner i Paris, i London, Brussel og Manchester. Er Europa interessert at de skal få permanent fotfeste i Syria til å fortsette sitt brutale diktatur over menneskene der og perfeksjonere sin terror mot Europa?

Hvis svaret er nei, så er konklusjonen at man må støtte Syrias og deres allierte i krigen for å nedkjempe al-Nusra og de andre terroristene i Idlib. Det er ikke til å unngå at det vil bety sivile tap. Hvis noen tror at frigjøringa av Tyskland fra nazistenes herredømme ikke krevde store sivile ofre, så har de forstått lite av krigen. Og det var tap av en helt annen dimensjon enn vi ser her.

Og hvis man virkelig er opptatt av å redusere tapene så mye som mulig, må man stoppe enhver støtte, militær som sivil, til disse terroristene, og støtte alle forsøk på å skape humanitære korridorer og trygge fluktruter ute av kampsonene.

Faktum er, som Tulsi Gabbard har pekt på i valgkampen i USA, så fører ikke Vesten noen kamp mot terrorismen. Donald Trump og hans regjering driver derimot en politikk med støtte til al-Qaida, både indirekte gjennom å støtte terroreksportøren Saudi-Arabia, og direkte gjennom å støtte al-Nusra i Idlib. Det er det som er problemet, og det er det som er den grunnleggende årsaken til en krig der også mange sivile dør.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Ja, ganske vidst siges det hele tiden, at IS, især takket være USA´s allierede, YPG, er nedkæmpet, men hvad hjælper det, når terrorismen alligevel fortsætter med at hærge i Syrien/Idlib?
    Efter at have fået bugt med terrorismen i Damaskus og Aleppo, ser det ud som om, at Tyrkiet, USA, Saudi Arabien og øvrige allierede nu har koncentreret sig om at fastholde terrorismen som bastion i Idlib. Så i det lys er differentieringen mellem IS og det øvrige terroruvæsen i Syrien egentlig irrelevant.
    Rusland er naturligvis klar over deres såkaldte tyrkisk allierede´s dobbeltspil, og at USA og Co. hele tiden sørger for at holde gang i forsyninger, herunder våbenforsyninger, rekruttering og logistik til deres regime change terrorister.
    Situationen virker fastlåst i Idlib.
    Men kan Rusland gøre andet end at holde terrorismen i Nord-Syrien i ave?
    I det lange løb vil Rusland´s frontkrig mod terrorismen i Syrien, som også fra USA og Co´s side er et forsøg på at fremme terrorismen som strategisk regime change redskab i Rusland (og Kina) - tappe Rusland for ressourcer, på samme måde som de via deres massive støtte til Mujahedin-terrorismen i Afghanistan i 1980´erne, tappede Sovjet for ressourcer.
    Noget tyder på, at USA, Syrien og Co har lagt op til en langvarig Afghanistan ll model for Syrien.
    Rusland og Kina må, i egen langsigtede interesse, intensivere forsvars-samarbejdet mod terrorismen i Syrien.
    Arbejderklassen i Vesten må også, bedre sent end aldrig, se at rubbe sig politisk intellektuelt og melde sig direkte på den internationale politiske bane - som borgerskabets (udenrigspolitiske) diktatur hidtil har haft monopol på.
    Det er international politik, der konstituerer de øvrige politikker, herunder den økonomiske politik. Det er arbejderklassen, der betaler for USA´s og Co´s støtte til terrorismen og det er arbejderklassen, der i sidste ende kommer til at betale for oprydningen i Syrien og andre steder, hvor det internationale borgerskab og dets allierede´s regime change terrorister hærger.

  2. De bruker ikke holde igjen, dersom de har noe som kan brukes som bevis.

    Her følger jeg konflikten, og også debatten rundt. De blå prikkene er tyrkiske kontroll-poster. De ser for meg ut til å være for å hindre at sivil-befolkningen flykter, uten at jeg har noe annet enn geografi å underbygge med.

  3. Gunnar says:

    Hva er det vi vil (i Syria)?

    Planene finner vi i "Defense Strategy for the 1990s" (USAs plan da og senere) den såkalte Wolfowitz Doctrine . Formulert med Maktens ord ser det slik ut: “Our most fundamental goal is to deter or defeat attack from whatever source. The second goal is to strengthen and extend the system of defense arrangements that binds democratic and like-minded nations together (….) The third goal is to preclude any hostile power from dominating a region critical to our interests, and also thereby to strengthen the barriers against the re-emergence of a global threat to the interests of the U.S. and our allies." (uthevet av meg)

    Offisielt, fra Establishment og tilhørende media, er det hele tiden humane mål som ligger til grunn for de geopolitiske grepene.

    Handlingene fra 1990 til i dag forteller sin egen historie om det oppnådde resultatet. Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya, Ukraina, Syria, Jemen, Iran, …… Krig, ødeleggelse, destabilisering, kaos.

    Når den samme oppskriften på ingripen gjentas til kjedsommelighet, er det trolig fordi det er en suksessoppskrift. Altså er det neppe humane mål vi er ute og farter for. Det virker som vi trygt kan stole på Wolfowitz. Det vi vil i Syria er å sikre og utvide Maktens tilgang på andres Playground.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere