Aftenposten og fortielsen

0

Av Lars Birkelund.

Er det meningen at den kanskje mest avgjørende hendelsen i forhold til krisen i Hormuzstredet skal ties i hjel av hensyn til allierte land, USA og UK?  

Aftenposten refuserte denne kommentaren til tre artikler om situasjonen i og rundt Hormuzstredet.

«Vær så snill å ha en hukommelse lenger enn fire uker» – George Galloways kommentar under en debatt om Israel/Palestina. Aftenposten husker ikke en gang så langt tilbake.

31. juli presterte Aftenposten nok en gang å oppsummere den spente situasjonen rundt Hormuzstredet uten å inkludere den kanskje mest avgjørende hendelsen, nemlig Storbritannias kapring av et iransk skip med olje verdt en milliard kroner. Det har blitt holdt i arrest siden 4. juli.

Alle kan gjøre feil, i dette tilfellet Vilde Bratland Hansen. Men hvordan er det mulig å gjøre samme feilen gang på gang, sjøl etter at feilen er innrømmet? Finnes det ingen kvalitetskontroll i redaksjonen? Finnes det ingen hukommelse? For dette skjedde også to ganger 25. juli, i lederen og i en artikkel av Inger Lise Hammerstrøm og Hanne Christiansen som etterpå tok sjølkritikk. De oppdaterte så artikkelen, skjønt flere unøyaktigheter ble stående.

«Hei, Lars! Takk for henvendelsen. Helt enig med deg i at opplysningen om den britiske oppbringingen i Gibraltar bør inngå i tidslinjen – det er en ren glipp. Vi har nå oppdatert artikkelen.

Mvh,

Hanne og Inger Lise».


«Krig må unngås», heter det i overskriften til lederen 25. juli mens Aftenposten går inn for det som øker faren for krig, nemlig «en europeisk-ledet operasjon (inkl Norge) for å trygge den kommersielle skipstrafikken i Hormuzstredet».

Men Hormuzstredet har vært trygt siden 1988, da krigen mellom Iran og Irak tok slutt. En krig som den daværende USA-lakeien Saddam Hussein starta etter tilskyndelse fra USA. Den nye utryggheten begynte med at USA sa opp atomavtalen med Iran i fjor. Så fulgte noen episoder med sabotasje på skip i mai/juni. Men det er uklart hvem som sto bak disse. Partene skylder på hverandre.

Men det som er soleklart er at Storbritannia 4. juli kapret den iranske oljetankeren Grace 1, at den fortsatt holdes i arrest med en oljelast verdt ca en milliard kroner og at Iran 10. juli «hevnet» seg med å kapre britiske Stena Impero.

Iranerne ønsker en byttehandel, men det vil ikke britene ha noe av. Og det er altså dette Aftenposten og andre norske medier tier nærmest systematisk om nå mens norske politikere må ha alle fakta på bordet fordi de vurderer om de skal bli med på noe som nærmest blir framstilt som en «fredspatrulje», men som kan ende med verdenskrig.  



For dette gjelder ikke bare Aftenposten. Ta NRK Dagsnytt 18 1. august der både tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, Hårek Elvenes, stortingsrepresentant for Høyre, og SV-representant Sheida Sangtarash snakket om situasjonen i nærmere 13 minutter. De klarte alle å klandre Iran for kapringen av det britiske skipet, opptil flere ganger hver. Men ingen av dem klarte å fortelle hvorfor Iran gjorde det, altså som svar på britenes kapring 4 juli.

Fjerdemann i studio, programleder Sverre Tom Radøy hadde heller ikke trengt å sitte med hodet under armen. Jeg vet at han kan stille relevante og kritiske spørsmål. Men altså ikke når hellige kuer er tema. For det ser nesten ut som om denne kanskje mest avgjørende hendelsen ift krisen i Hormuzstredet skal ties i hjel av hensyn til allierte land, USA og UK.

Forøvrig minner jeg om at norske medier også helt systematisk fortier sanksjonene som i flere år har drept mange tusen mennesker i Syria og Venezuela, sanksjoner som Norge har sluttet seg til og som er viktige årsaker til vanskelighetene disse landene har. Dette er intet mindre enn kritisk for troverdigheten til norske medier og, til sjuende og sist, for det norske demokratiet. 


Britiske pirater kaprer oljetanker i Gibraltar

Forrige artikkelForsøket på å lage «fargerevolusjon» i Hong Kong vil mislykkes
Neste artikkelTrump: – Vi har tusener av IS-krigere som vi vil ha Europa til å ta over