Britiske Royal Marines bordet og tok kontrollen over den Panama-registrerte oljetankeren Grace 1 i Gibraltarstredet. Den var på vei med iransk olje til Syria. Dette kan vanskelig kalles noe annet enn piratvirksomhet, siden det ikke bygger på noe internasjonalt lovverk eller på noen resolusjon i Sikkerhetsrådet. Kapringen ble gjennomført på oppfordring fra USA og den ble altså gjennomført av britiske spesialsoldater, siden Storbritannia kontrollerer Gibraltarklippen og dermed ser på Gibraltarstredet som et område der Storbritannia har jurisdiksjon. Dette er Spania helt uenig i. Spania ser på Gibraltar som spansk territorium som er okkupert av britene og som en rest av det britiske koloniveldet.
Kapringen er også i strid med EUs holdning til handel med Iran. Det er USA som har vedtatt slike sanksjoner, og det var altså USA som bestilte kapringen, så igjen opptrer USA og i dette tilfelle deres vasall Storbritannia, som om de eier internasjonal lov og kan gjøre hva de vil. Spanias utenriksminister Josep Borrell bekreftet i et intervju at det var USA som hadde bestilt kapringen av Storbritannia. Borrell sa også at Spania ville granske om dette krenker landets suverenitet. Borrell er nominert til å ta over som EUs «utenriksminister» i den nye EU-kommisjonen.
Utenriksdepartementet i Iran innkalte den britiske ambassadøren på teppet i Teheran for å lese ham teksten.
Derimot var naturligvis kylltinghauken John Bolton strålende fornøyd med kapringen. Han skriver på Twitter:
Storbritannia har en århundrelang tradisjon med å drive piratvirksomhet. Den britiske marinens kontroll over verdenshavene ble supplert med pirater som hadde kaperbrev fra det britiske kongehuset. Den mest berømte eller beryktede av dem var piraten, slavehandleren og marineoffiseren Sir Francis Drake, og det var nettopp spanjolene som slo fast at mannen var en pirate. Den spanske kongen Filip 2 utlovte til og med en dusør på 20.000 dukater til den som kunne utlevere Drake, død eller levende. Det er vel heller tvilsomt at dagens Spania kommer til å utlove en dusør, men at det vekker ubehagelige historiske minner, er neppe til å kommer bort fra.
På det mer praktiske planet vil episoden forsterke samarbeidet mellom Iran og Syria om å skape en direkte oljeleveranse over land. Å sende oljelaster verden rundt med tanker er ganske bakvendt når adressen er nabolandet. Det viktigste hinderet for en slik landverts leveranse i dag er USAs okkupasjon av Norøst-Syria med det kurdiske SDF som bakkemannskap.
Iran, Irak og Syria har planer om å bygge en gassrørledning fra Pars-feltet i Persiabukta via Irak til Syria. Den kalles Friendship Pipeline. Også EU vil være interessert i en slik rørledning, siden EU er på desperat jakt etter løsninger på sitt voksende energiproblem.
I slutten av mai bombet fly fra USA tre oljetankere i syrisk farvann for å hindre leveranse til Syria.