Forsøket på å lage «fargerevolusjon» i Hong Kong vil mislykkes

3
Fra protestene i Hong Kong i juni 2019. Shutterstock.

Demonstrasjonene i Hong Kong har pågått siden 31. mars 2019. De har rettet seg mot den utleveringsloven som administrasjonen i Hong Kong la fram i februar. På det meste har det vært hundretusener av demonstranter i gatene.

Rest av kolonitida

Hong Kong er et spesielt administrativt område i Kina. Den spesielle statusen til området er en etterlevning av det britiske imperiet. Byen ble en kronkoloni for britene etter den første opiumskrigen i 1842. Storbritannia gikk til krig mot Qing-dynastiet etter at det forsøkte å stoppe den britiske opiumtrafikken til Kina. Forut for dette hadde Kina hatt et veldig stort eksportoverskudd i forhold til Vesten, og deriblant også Storbritannia.

Den britiske marinen bombarderer en kinesisk havn under Opiumskrigen. Shutterstock.

Qing-dynastiet tapte krigen og måtte underkaste seg de kravene britene stilte, noe som var innledningen til den lange nedgangen for Kina. I 1898 sikret britene seg en leieavtale på 99 år som også omfattet området som ble kalt New Territories. I 1984 undertegnet Margaret Thatcher og Kinas statsminister Zhao Ziyang en felleserklæring som gikk ut på at området skulle overføres til Kina fra 1997, men med et arrangement som kalles «ett land – to systemer». Det vil si at det ble slått fast at Hong Kong tilhører Kina, men at den kapitalistiske økonomien i den tidligere kolonien skulle fortsette i 50 år, altså til 2047.

Et springbrett for kinesisk økonomi

Kina kunne ha erobret Hong Kong under revolusjonen i 1949, men valgte å ikke gjøre det fordi Kina hadde nytte av byen som en frihavn. Den samme tankegangen lå bak da Kina valgte å la Hong Kong få ha spesialstatus etter 1997. Og Kina har utvilsomt profitert stort på det. I baklandet til Hong Kong er det skapt et enormt industri- og handelsområde. Byen Shenzhen ble etablert som spesiell økonomisk sone og har i dag over 13 millioner innbyggere. Derfra og nordover langs Perleelva til Guangzhou er det skapt et av de mest dynamiske industriområdene i verden. Og til dette formålet har Hong Kongs spesielle status vært svært nyttig for Kina.

Men de imperialistiske maktene har prøvd å ta en omkamp om Hong Kong gjennom å bruke nettopp den spesielle statusen til å forsøke å slå en kile inn i Kina. I 2014 var det fargerevolusjonen som ble kalt «paraplyrevolusjonen» som var metoden. Den var finansiert av CIAs front National Endowment of Democracy (NED), og USAs tjenestemenn var svært aktive føringsoffiserer for denne «revolusjonen». På nettsidene til NED går det også fram hvem de åpent har gitt penger til. Tony Cartalucci skriver på New Eastern Outlook at opposisjonen i Hong Kong lenge har vært sponset av USA.

Demonstrasjonene i 2019 har langt på vei vært et forsøk på å gjøre 2014 om igjen. Dermed er det ikke sagt at det ikke finnes et reelt sosialt grunnlag for denne massebevegelsen. Den kapitalistiske økonomien i Hong Kong har skapt sosiale mellomsjikt som kan ha en del å vinne på at området inne integreres i Fastlands-Kina. Men drivkrafta bak er storpolitisk. USA og Storbritannia ønsker å svekke Kina.

New York Times har vært veldig frampå med både å dekke denne bevegelsen og å løfte den fram politisk. For eksempel her og her og her. I en kronikk 30. juni 2019 ble også taktikken til dette prosjektet avslørt et stykke på vei: A Hong Kong Protester’s Tactic: Get the Police to Hit You. Using aggressive nonviolence to provoke the authorities and win over the public.

Forfatteren Fred Chan Ho-fai henviser til det han kaller Marginal Violence Theory, som går ut på å utvikle «aggressive ikkevoldelige aksjoner» for å drive politiet og myndighetene til et punkt der de kan overreagere. Og det er åpenbart det arkitektene bak denne fargerevolusjonen håper på.

Vestlige NGOer har fordømt politivold i Hong Kong, men det som er vist på TV til nå står langt tilbake i brutalitet sammenliknet med det Macrons regime utøver uke etter uke mot de gule vestene – uten at de samme NGOene reagerer.

«Fargerevolusjonen» vil ikke lykkes

Det er liten grunn til å tro at USA og Storbritannia vil lykkes med denne taktikken. Kina vil ikke tillate at det oppstår noen splittelse mellom Hong Kong og resten av landet. I siste instans vil Kina kunne sette inn militære styrker, slik Global Times skriver. Men Kina har også en serie politiske og økonomiske virkemidler som kan brukes for å svekke denne bevegelsen.

Høyhastighetstoget fra Guangzhou til Hong Kong. Shutterstock.

Ikke minst er den økonomiske utviklinga et sterkt kort i seg sjøl. I 1984 var baklandet til Hong Kong fattig. Nå har Guangdong-provinsen et BNP som ville plassert den blant verdens 15 rikeste land foran Spania og Saudi-Arabia. Den økonomiske forskjellen er utjevnet og Hong Kongs videre økonomiske utvikling er utvilsomt tett knyttet til og avhengig av Folkerepublikkens økonomiske utvikling. Sjøl USAs Council on Foreign Relations må innrømme at det er liten støtte (11 prosent) i Hong Kong for kravet om uavhengighet etter 2047.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. “Dermed er det ikke sagt at det ikke finnes et reelt sosialt grunnlag for denne massebevegelsen. Den kapitalistiske økonomien i Hong Kong har skapt sosiale mellomsjikt som kan ha en del å vinne på at området inne integreres i Fastlands-Kina”

    Skulle det stått “ikke” i stedet for “inne”?

    Uansett takk for en flott kommentar.

  2. AnneBrit says:

    I følge kilder Tru News har, skal det ha kommet mange amerikanere til Hong Kong i det siste. Og det hevdes at demonstrantene har fått et vestlig utseende. De har vel ikke nok asiater på lønningslista ennå.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere