oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
Kampen i flere hundre år for ytringsfrihet med kritikk og særlig frigjøring fra religionenes åk, erstattes nå av en kamp for innskrenking av ytringsfriheten med straff i form av bøter og fengsel for ytringer de med makt ikke liker. Det er historisk sett en reaksjonær kamp. Som før er forsvaret av religionenes rett til manglende kritikk av seg, utgangspunktet. De som kontrollerer den offentlige samtalen i dag er aggressive og sensurlystne som bare tidligere i historia. Men nå innskrenkes den politiske friheten med begrunnelsen at det skjer i frihetens navn. Sånn som angrepskrig begrunnes som et fredstiltak. Nå gjelder prinsippet «ingen plattform», ingen mulighet til å komme til orde. Det vil si ingen motforestillinger. Som i diktaturer. Rasismeparagrafen, straffelovens § 185, har som konsekvens at fengslene fylles med folk som ytrer seg politisk ukorrekt. Nå har noen undertegnet et opprop mot denne bestemmelsen i straffeloven.
I Aftenposten skreiv filosof Einar Øverenget 10. september i fjor at «Det som bekymrer, er at i økende grad så handler samfunnsdebatten om nettopp det: At enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg. Det er ikke motargumenter som kommer til uttrykk, men snarere vurderinger av hvorvidt noen burde fått anledning til å ytre sin mening. Det er simpelthen en økende anerkjennelse av intoleranse i samfunnsdebatten».
Striden om ytringsfriheten er ikke ny. Den begynte med at en del muslimsympatisører med Islamsk Råd i spissen for blant andre Lene Larsen og Thomas Hylland Eriksen 01.03.2016 skreiv et opprop på Journalistforbundets nettsted — av alle steder! — for innskrenking av ytringsfriheten. Det etter at de til sin store skuffelse måtte se at regjeringa Stoltenberg sitt lovforslag i 2008/2009 som i praksis ville kriminalisere islamkritikk, blei trekt tilbake. Avdøde Walid al-Kubaisi tok initiativ til et motopprop til kravet mot Islamsk Råds sensurkrav og som jeg var en av medunderskriverne på og kommenterte i mars 2016.
Det er typisk at det igjen er religionens representanter som krever innskrenking av ytringsfriheten. Kristendommen tok varig skade av og har nærmest blitt ødelagt av ytringsfriheten. Kristendommens fundament, den naturstridige skapelsesberetningen, lot seg ikke lenger begrunne etter at frie ytringer mot religionen etter århundrelang kamp blei tillatt. Svært mange ofret livet for kritikken av kristendommen. Forkjemperne av islamsk religion er kjent med at kristendommen blei varig skada i møtet med ytringsfriheten, derfor er det så viktig for islam å begrense ytringsfriheten. For å beskytte islam mot å lide kristendommens skjebne.
Også hat utvikler et samfunn
I oppropet som al-Kubaisi initierte står det (i utdrag):
Ytringsfrihet trengs nettopp fordi den er et redskap til å løse konflikter rundt meninger og moral, der meninger og argumenter møter andre meninger og argumenter, der kjærlighet møter hat, der toleranse møter intoleranse.
Meninger vi hater og forakter
Troen på ytringsfrihet innebærer toleranse for meninger vi hater og forakter. Våre grenser for å hate er forskjellige. I et demokrati kan mennesker både hate og forakte hverandre, men de kan likevel skape et fungerende samfunn der enhver har sine rettigheter i behold.
Hva var det som førte til moderne teologi i kristendommen? Det er også hat. For til og med kritikk som er drevet av hat, som sårer, som krenker, som håner og provoserer, har sin funksjon i Europas utvikling. Albert Schweitzer var far til den liberale teologi, og venstresiden betrakter ham som en helt. Han sa: «Jeg innser at mange av dem som ryddet veien til min kritikk, var religionskritikere som var drevet av hat.»
Religionskritikk frigjorde Europa
Uten religionskritikk vil islam stagnere og aldri oppleve den utvikling som kristendommen har vært igjennom. Likevel prøver mange å koble religionskritikk til hat eller islamofobi.
Nå har 18 samfunnsdebattanter 21.06.2019 skrivi et opprop der de hevder at rasismeparagrafen ikke hører hjemme i et liberalt demokrati. I oppropet hevder de:
Straffeloven § 185, den såkalte rasismeparagrafen, omhandler «diskriminerende eller hatefulle ytringer». Paragrafen henviser til subjektive begreper som «hat», «forhånelse» og «ringeakt» som ingen presist kan definere. Lovteksten er så vagt formulert at det i realiteten er umulig å vite hvilke ytringer den kommer til å ramme.
Denne uklarheten skaper en fundamental usikkerhet om hvor ytringsfrihetens grense går. Problemet tilspisses av lovanvendelsen. § 185 som ble innført for snart 50 år siden, benyttes langt hyppigere nå enn tidligere. En rekke personer er blitt straffet for ytringer som vanskelig kan betraktes som skadelige i objektiv forstand.
I en liberal offentlighet kan alle oppleve seg utsatt for krenkende ytringer, også av hatefull art. Men slikt ubehag er prisen man må betale for å leve i et fritt, meningsmangfoldig samfunn. Av hensyn til individets frihet og toleransens ideal gir det grunn til stor bekymring at rene meningsytringer, om de oppleves aldri så frastøtende av andre, kan føre til domfellelse. Ingen bør straffes for meningsytringer alene.
Vi frykter at den økte bruken av § 185 vil resultere i omfattende selvsensur og dermed en forringelse av den brede samfunnsdebatten.
Utviklingen er også foruroligende for vårt folkestyre. Det demokratiske ordskiftet forutsetter muligheten til å fremme alle slags kontroversielle og provoserende synspunkter om de mest sensitive og tabubelagte samfunnsspørsmål.
Juridiske sanksjoner mot rene meningsytringer innskrenker i praksis folkets frihet til å stake ut sin ønskede kurs for landet.
Når det gjelder potensielt skadelige ytringer, som trusler om og oppfordringer til vold, ærekrenkelser og ytringer som inngår i regelrett trakassering, vil vi minne om at det finnes andre lovbestemmelser som både kan og bør benyttes i slike tilfeller. Videre rommer både straffeloven og likestillings- og diskrimineringsloven egne paragrafer som gir beskyttelse mot diskriminering.
I tillegg til å være frihetsbegrensende er § 185 derfor overflødig. § 100 i Grunnloven gir tre begrunnelser for ytringsfrihet: sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.
Rasismeparagrafen strider mot alle tre hensyn og hører ikke hjemme i et liberalt demokrati. Vi oppfordrer derfor Stortinget til å oppheve § 185.
Rasismeparagrafen, kravet om «ingen plattform» (noplattforming), forsøk på oppsigelser av folk med «uriktige» politiske meninger er en del av den reaksjonære kampen mot de demokratiske framstegene som har gitt menneskene i Europa eet bedre liv. I Klassekampen 29.06.2019 skriver Åsa Lindberg at trenden fra USA med «ingen plattform» er at «det er en temmelig antiintellektuell holdning at egne følelser og ideer ikke skal utfordres. Kan man overhodet leve da?». Dosent Elin Ørjasæter er i Klassekampen samme dag også redd for «Amerikanske tilstander. At folk mer eller mindre automatisk tilpasser ytringer til det rådende regimet, som er et for trangt ytringsrom, og at det blir mer og mer uklart hvor ytringsfrihetens grenser går.» Ørjaseter hevder også på spørsmål om det skal være ustraffet å sitte og lire av seg uttalelser som er fordømmende og sårende, at det må vi godta «Så lenge det skjer i sammenhenger som en kan holde seg unna. Det er ikke slik at vi alle har rett til å være overalt hele tida.»
Den organiserte intellektuelle venstresida, som er blitt svært så antiintellektuell og prinsippløs i mesteparten av sitt virke, avslører i kampen for å innskrenke ytringsfrirommet en grunnleggende feil politisk analyse. Det er som Wolfgang Streeck hevder, det er ikke fra kritikerne av religion og dem som kommer med nedsettende karakteristikker av enkeltpersoner og samfunnsgrupper som truer folk i dag. Streeck skriver at den europeiske venstresiden, de ivrigste forkjemperne for å bøtelegge og fengsle meningsmotstandere fordi de ser fascismens framvekst i slike ytringer, at de tar feil. For det er ikke dem som ikke kan formulere seg akseptabelt nok og kommer med håpløse og dumme karakteristikker som undergraver demokratiet. Derimot er det de partiene som «underlegger sine land en nyliberal politisk-økonomisk orden som påfører dem et urokkelig frihandelsregime, en gullstandard-aktig pengepolitikk, innstramminger i offentlige utgifter, og et fagforeningsfritt arbeidsmarked med ubegrenset forskyvning av arbeidskraft.»
Den nåværende kampen for innskrenke ytringsrommet og med økende straffer, gir inspirasjon til å flytte grenser for å forby enda flere ytringer. I Russland er ytringer som er fornærmende for statsledelsen ikke blitt tillatt. I stedet for kampen om hvilke ytringer som skal forbys, må det eneste være å tillate alle ytringer, også dem som er drevet av hat, som sårer, som krenker og som håner og provoserer. Alle slike ytringer har hatt sin funksjon i Europas utvikling. Den nye mektige religionen i Europa, islam, kan ikke få makt til å overta den makta til å innskrenke ytringene som vi har tatt fra det kristne presteskapet etter flere århundres kamp med livet som innsats. Den økende antiintellektualismen blant intellektuelle i USA og Europa må slås tilbake.
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.no.
