oss 100 kroner!
Av Philip Giraldi.
I løpet av de siste to åra har det Hvite hus initiert handelstvister, fornærmet allierte og fiender, trukket seg fra, eller nektet å ratifisere, multinasjonale traktater og avtaler. De har også økt omfanget av ensidig pålagte regler, og tvinger andre nasjoner til å overholde disse hvis de vil unngå økonomiske sanksjoner. Selv om Trump-administrasjonens intensjon har vært å inngå nye avtaler som er gunstigere for USA, har sluttresultatet blitt ganske annerledes.
Denne artikkelen av Philip Giraldi ble først publlisert på Strategic Culture Foundation. Oversatt til norsk av Anki Ødegaard.
Det er oppstått en bred enighet i det internasjonale samfunnet om at Washington er ustabil, og ikke en pålitelig partner som man kan stole på. Dette har igjen resultert i samtaler mellom utenlandske myndigheter om hvordan man skal omgå det amerikanske banksystemet, som er det viktigste verktøyet for å tvinge igjennom Washingtons diktater, bortsett fra å slippe bomber.
Dette har ført til et betydelig tilbakeslag for Make America Great Again-kampanjen, spesielt fordi medaljens bakside synes å være at «storheten» bare kan oppnås ved å gjøre alle andre mindre gode. Det eneste landet i verden som for tida ser positivt på USA er Israel, antagelig med god grunn, gitt den generøsitet Trump-administrasjonen har utvist. Alle andre vil helst komme seg unna den amerikanske hælen de er underlagt.
Men selv for de mest saktmodige går det en grense. Til og med den svake Angela Merkels Tyskland skjønner nå at nasjonale interesser må gå foran når USA kommer med sine horrible krav. På det nylig avslutta G20-møtet i Osaka, kunngjorde Frankrike og Tyskland at systemet for å håndtere betalingstjenester som de har jobbet med i år, nå er oppe og går. Systemet kalles Instrument in Support of Trade Exchanges (Instex), og det vil tillate europeiske firmaer å gjøre forretninger med land som Iran, og unngå amerikanske sanksjoner ved å handle utenom SWIFT-systemet, som er dollar-basert og i realiteten kontrollert av det amerikanske finansdepartementet.
Betydningen av dette europeiske initiativet bør ikke undervurderes. Dette er det første store skrittet mot å bevege seg bort fra dollarens dominans som verdens handels- og reservevaluta. Som ofte er tilfelle, er skaden påført amerikanske interesser selvforskyldt. Det har i årevis vært snakk om å sette opp systemer som ikke er dollarbasert, men det ble ikke fart i sakene før Trump-administrasjonen trakk seg fra atomavtalen (JCPOA) med Iran for over et år siden.
Det var andre avtalepartnere i JCPOA, og ingen av disse syntes noe om dette sjakktrekket fra Det hvite hus, fordi de mente at avtalen var god, at den hindret utvikling av atomvåpen i Iran, samtidig som den lettet spenningen i Midøsten. De mektigste europeiske landene, Tyskland, Frankrike og Storbritannia, så vel som Russland og Kina, hadde alle signert JCPOA og avtalen var godkjent av FNs sikkerhetsråd. USA tilbaketrekking fra avtalen, i et forsøk på å ødelegge «the plan of action» ble derfor sett på som svært negativt av de andre avtalepartene. Deres misnøye økte betraktelig da Washington erklærte at de ville gjeninnføre sanksjoner mot Iran, og videre benytte sekundære sanksjoner som straff mot enhver tredjepart som ikke overholdt handelsrestriksjonene.
Instex er en oppgradering av et tidligere «Special Purpose Vehicle» satt opp av europeerne for et år siden for å tillate handel med Iran uten faktiske pengeoverføringer, som et slags bytte-system basert på balansering av valutaoverføringer. Kunngjøringen av Instex kom som et resultat av siste ukes møte i Wien, hvor JCPOA-partene, minus USA, kom sammen med talsmann for det iranske utenriksdepartementet, Abbas Mousavi. Mousavi kalte sammenkomsten for « den siste sjansen for de resterende avtalepartene å finne ut av hvordan de kan opprettholde sine forpliktelser overfor Iran».
Iran er tilsynelatende fornøyd med avtalen, selv om det finnes kritikere til løsningen, samt at regjeringen offisielt erklærer at Instex ikke er tilstrekkelig, og at de vil holde fram med sine planer om økt produksjon av uran. Uttalelsen utløste en umiddelbar respons fra utenriksminister Mike Pompeo fra New Dehli i forrige uke;
«Hvis det blir konflikt, hvis det bli krig, hvis det blir militære aksjoner – vil det skyldes at iranerne tok dette valget.»
Ikke desto mindre vil Instex kunne være en modell for mekanismer som vil tillate Iran å selge olje uten hindring fra Washington. Men en skarp reaksjon fra Det hvite hus må forventes. Mens Instex var under utvikling bemerket amerikanske observatører at det iranske «Special Trade and Finance Instrument» som vil utføre handelen, inkluderer myndigheter som allerede er underlagt amerikanske sanksjoner. Det betyr sannsynligvis at Washington vil ty til sekundære sanksjoner mot europeerne, noe som definitivt vil medføre at de bilaterale forhold blir ytterligere forsuret. En global handelskrig er absolutt en mulig følge av dette, og som nevnt tidligere er en utfasing av dollaren som den internasjonale reservevaluta en mulig konsekvens.
Trump har allerede truet med «sanksjoner mot det finansielle systemet som Tyskland, Storbritannia og Frankrike har opprettet for å skjerme handel med den Islamske republikk fra amerikanske sanksjoner.» Statssekretær i Finansdepartementet, Israeli Sigal Mandelker, advarte i et brev den 7. mai om at;
«Jeg oppfordrer deg til nøye å vurdere potensielle sanksjoner som følge av lansering av Instex. Å delta i aktiviteter som omfattes av amerikanske sanksjoner kan føre til alvorlige konsekvenser, blant annet tap av tilgang til det amerikanske finanssystemet.»
Økonomisk krig mot Europa?
Det kan faktisk tyde på at Det hvite hus er villig til å involvere seg i økonomisk krigføring mot Europa i spørsmålet om å straffe Iran. Finansdepartementet utstedte en erklæring om Madelker-brevet og uttalte at «Enheter som på en eller annen måte deltar i handel med det iranske regimet kan utsette seg for betydelig sanksjonsrisiko, og departementet har til hensikt å håndheve vår myndighet med tvang.» Mike Pompeo var også svært tydelig under et besøk i London den 8. mai da han uttalte at
«Det spiller ingen rolle hva slags systemer som finnes der ute, hvis transaksjonen lar seg sanksjonere vil vi vurdere den, evaluere den, og hvis det er hensiktsmessig, pålegge sanksjoner mot de som er involvert i transaksjonen. Enkelt og greit.»
Det er kanskje ikke urimelig å ønske europeerne suksess siden de støtter frihandel, samtidig som de synliggjør sin motstand mot bøllestrategien til Det hvite hus, som omhandler verdens finanssystem. Og hvis dollaren slutter å være verdens handels- og reservevaluta – hva da? Det ville bety at statskassen måtte slutte med å trykke opp dollar i stor mengder, noe som kan avdempe USA’s talent for å etablere verdenshegemoni på krita. Dette ville bare være av det gode, og man kan også håpe at en dag, om ikke så lenge, at USA igjen kan bli et normalt land som amerikanerne vil være stolte av å kalle «hjemme».
Philip Giraldi er en tidlilgere ekspert på kontraterrorisme og militær etterretning i CIA. Han er spaltist og TV-kommentator og daglig leder av Council for the National Interest.
