Aktuell sosial kybernetikk

0
Illustrasjon: Shutterstock

Av Trond Andresen.

Jeg underviser i reguleringsteknikk, eller kybernetikk som det oftere kalles i dag. Faget handler om hvordan realisere automatisk styring av industrielle prosesser, fartøyer, roboter, maskiner, med mere. Som svært samfunnsinteressert slår det meg at egenskaper vi kjenner fra styring av tekniske systemer, også gjenfinnes i samfunnsmessige prosesser…

Tenk først på dette som et (teknisk) kybernetisk system, hvor man skal styre noe til en ny ønsket verdi. Man kan ønske å endre en temperatur, et motor-turtall, en motorvinkel (i en robot), en kursvinkel eller hastighet for et fartøy. Da er det to ting som er ønskelig: at når man endrer ønsket verdi så kommer systemet fort til den nye verdien, og at systemet ender der vi ønsker, uten noe avvik når justeringa er over. Vi kaller grafen en tidsrespons. Vi ønsker heller ikke at det skal være noe særlig oversving, dvs. at verdien beveger seg forbi ønsket sluttilstand. Det siste kaller vi ofte «oscillatorisk respons». Ofte er det kompromiss i den forstand at hvis man ønsker rask bevegelse til ny ønsket verdi, må man akseptere litt oversving. Et velkjent dilemma i kybernetiske systemer.Nå til den samfunnsmessige anvendelsen:

Tenk på f.eks. #metoo, Pride eller fenomenet Greta Thunberg (uten at jeg her går inn på hvem som har rett i klimadebatten). En konkret begivenhet trigger start på en endring. I den første fasen får vi en kraftig stigende respons fordi mediene hausser opp dette og springer i flokk. Folk påvirkes, og de påvirker også hverandre. Dette er samme type tidsforløp 
( = «dynamikk») som man kjenner fra epidemier. Responsen er så kraftig at det går for langt, og vi får oversving. Denne fasen er prega av hysteri og triumfalisme blant de «seirende». 

Mediene som har vært hoveddrivkrafta i dette, begynner så å oppdage at dette kanskje har gått noe for langt, og – kyniske som de er – finner dessuten ut at de kan melke saken og få nye klikk på nå «å spørre kritisk» om «man gikk for langt”, gjerne med oppslag om noen som blei urimelig hardt ramma. (Man satser som vanlig på at publikums hukommelse er kort om hvem som pumpa opp hysteriet innledningsvis.)

Siste fase er at en betydelig del av publikum blir så fed up med hysteriet og medie-kynismen at de ender opp med en delvis fiendtlig innstilling til endringa sjøl der den er fornuftig, slik at gjennomsnitts-opinionen ender opp noe unna der man burde ha havna. Oppsummert: Vi burde hatt den røde responsen, men får den blå. Dette er kybernetikk anvendt på samfunnets dynamikk.

Forrige artikkelMassivt flertall i Ukraina ønsker slutt på krigen i Donbass
Neste artikkelÅ tape en krig uten å tape ansikt er umulig