oss 100 kroner!
Donald Trump unnlot som kjent å angripe Iran etter at landet skjøt ned en ubemannet drone over Hormuz-stredet. Presidenten sa 21. juni 2019 at han han hadde avblåst et angrep på Iran ti minutter før det skulle ha skjedd.
Vi har pekt på at Trumps egen framstilling av denne situasjonen sannsynligvis er svært doktorert. Det er slett ikke sikkert at Trump var så klar til å angripe som det han gir inntrykk av. Det fantes seriøse advarsler fra de mer nøkterne i hans egen stab og det later ikke til at Pentagon syntes at et angrep ville være noen god idé.
En av mange svakheter fra deres synspunkt var at mens Irans utenriksminister Javad Zarif straks kunne oppgi koordinatene for hvor dronen ble skutt ned, kunne ikke USAs militære ledelse underbygge sin påstand om at dronen ble skutt ned i «internasjonalt luftrom». Iran fulgte dronens flukt fra den tok av og kunne blant annet vise fram dette kartet:
USAs militære ledelse og deres regionale kommandosenter CENTCOM må ha visst at det var slik det var og at presidenten ville ha hatt en uvanlig dårlig sak hvis han skulle bombe på dette grunnlaget. Dessuten må de ha skjønt at Iran mener alvor, og at et «straffeangrep» ville bli møtt med seriøse mottiltak fra Irans side.
Skrivebordskrigerne i mediene misfornøyd
Men i hovedstrømsmediene var blodtørsten mye større. Bak trygge kontorpulter en hal jordklode unna Iran gikk de til angrep på «presidentens vakling» og hans mangel på «oppfølging» og hva det har ført til av skader på USAs «troverdighet». Jason Ditz i Antiwar.com har samlet et knippe krigerske artikler fra USAs medier, og vi plukker blant dem:
Trump snakker tøft, men følger ikke opp.
The Atlantic og deres redaktør Kori Schake mener at dette skader USAs troverdighet:
Trump har nå vist seg like villig til å komme med tomme trusler som det president Barack Obama var.
Trumps beslutningsvegring kan ha styrket Iran og gjort situasjonen farligere.
Trump har ødelagt USAs troverdighet.
Hun skriver videre at USAs etterretningsvesen og mediene (!) må kompensere for dette ved å bygge en enda sterkere sak mot Iran neste gang.
Wall Street Journal på lederplass:
USAs motstandere vil se på dette som tegn på svakhet og manglende beslutningsevne.
De virkelige kostnadene med en krig
Disse skrivebordshaukene er så kåte på en ny krig at de knapt klarer å styre seg. Men antakelig finnes det militære ledere som har innsett at en krig mot Iran ikke er som å angripe et allerede skadeskutt Irak i 2003 eller å drive stedfortrederkrig mot Syria. Iran er en stormakt, som både er vel forberedt på å svare på angrep, og landet har mektige allierte. Sjøl USAs europeiske allierte ville ikke ha støttet en krig.
Noen må også ha innsett alvoret i at en tredel av verdens oljeeksport går via Hormuzstredet, og at en krig der fort ville blåse oljeprisen til himmels. Hva det ville føre til for verdensøkonomien og USAs egen økonomi må noen ha vært i stand til å regne på.
Iran kan ikke ramme USA, men Iran kan ramme USAs fremste allierte ved Persiabukta, det vaklevorne regimet i Saudi-Arabia. Det er ikke gitt at det kriminelle regimet i Riyadh ville overleve en storkrig i regionen.
De akkumulerte kostnadene ved krigene i Afghanistan og Irak er på tusenvis av milliarder dollar, og de fortsetter å vokse. Som kandidat pekte Trump på hvor vanvittig det var og er. En krig mot Iran ville bli langt mer kostbar, og den ville på kort sikt antakelig ruinere hans eget ønske om gjenvalg. Og for Trump er det et svært godt argument mot et angrep.
Hvis Trump virkelig hadde vært så opptatt av tap av menneskeliv som det han sier at han er, burde han straks ha opphevet sanksjonene mot både Syria og Iran. For det er ingen tvil om at disse sanksjonene dreper mange, mange ganger flere enn de 150 som Trump mente at et missilangrep ville ha gjort.
