USA og NATO med konfrontasjon i Svartehavet

0
Borgen Svalereiret ved Jalta er blitt et symbol på Krim-halvøya. Shutterstock.

Av Brian Cloughley.

Det er spennende å se på stasjoneringen og manøvrene til amerikanske krigsskip. De sendes av Pentagon over hele verden for å utføre omtrent den samme oppgaven uansett hvor de seiler – de forsøker å skremme de som Washington betrakter som fiender.


Denne artikkelen av Brian Cloughley er oversatt og publisert av Midt i fleisen.


Sjefen for USAs marine, admiral Richardson, besøkte India den 12.-14. mai, som en del av Washingtons tirring av Kina. Ved denne anledning hadde han som mål å «ytterligere styrke det strategiske partnerskapet mellom de to flåtene, ved å understreke betydningen av informasjons-deling og utveksling.» Dette høres uskyldig nok ut, men India drar stor fordel av det amerikanske samarbeidet, blant annet ved å motta informasjon om kinesiske ubåtbevegelser som oppdages av amerikanske systemer i og rundt Malakka-stredet. I sin tur, som det indiske tidsskriftet Diplomat rapporterer, bestemte India seg nylig for «å bli med USA, Japan, Australia og Filippinene på gjennomseilinger og flåteøvelser i Sørkinahavet», som også virker harmløst, men er en av Washingtons provoserende selverklærte markeringer av «navigasjonsfrihet». Disse seilasene har til hensikt å tirre Kina til å gjøre noe mot krigsskip som med vitende og vilje seiler nærmere enn 12 nautiske mil av øyer som Kina med god grunn anser å være nasjonalt territorium.

Derfra kan vi flytte oss vestover, til Den persiske bukt, hvor USAs hovedkvarter for Midtøsten, US Central Command, ligger i Qatar. Stedet heter al-Udeid, og er den største luftbasen i verden. Det ligger bare åtti kilometer fra Den 5. flåtes hovedkvarter i Bahrain. For å øke den enorme amerikanske militære tilstedeværelsen som truer Iran, ankom hangarskipet Abraham Lincoln med sin støtteflotilje den 16. mai. Jagerne USS Bainbridge, Mason og Nitze, sammen med krysseren USS Leyte Gulf fikk forsterkninger av ytterligere to jagere, USS McFaul og Gonzales. Fire B-52H bombefly med evnen til å bruke atombomber ble sendt til al-Udeid-basen den 10. mai.

Med tanke på antallet amerikanske krigsskip som ble sendt mot Kina og Iran, kan man anta at det ikke er mange flere tilgjengelige for å utføre lignende operasjoner for å skremme Russland i hjemfarvannet. General Curtis Scaparrotti, sjef for USAs og NATOs styrker i Europa, fortalte Senatets forsvarskomité den 5. mars at «Jeg har bedt om to flere jagere for EUCOM» fordi det er et «behov for større kapasitet, spesielt gitt moderniseringen og veksten av den russiske flåten i Europa.»

Da Scaparrotti ble spurt om hvordan Russland kunne oppfatte at USA og NATO hadde flåtestyrker stasjonert i Svartehavsregionen, svarte han at «Ærlig talt, liker de oss ikke i Svartehavet, men dette er internasjonale farvann, og vår skip bør seile dit, og våre fly bør fly dit.»

Hvorfor?

Det ser ut som at den dype staten i Washington anser det for viktig å stasjonere bombefly og skip over hele verden, mange tusen kilometer fra sine egne hjemkyster, i fjerne regioner, for å etablere eller opprettholde amerikansk militær dominans. Som sagt så bra av analytikeren Danny Sjursen i Antiwar, har USA utviklet seg til «et kriminelt hegemonisk imperium fast bestemt på makt og ødeleggelse», og deres siste krigerske oppvisninger har bare tjent til å skape spenninger, oppmuntre til mistillit og stimulere våpenprodusentenes fortjeneste.

Det var ironisk at det første møtet mellom den store amerikanske krigshisseren, utenriksminister Pompeo, og president Putin fant sted i Sotsji ved Svartehavet (der Russland var vert for Vinter-OL i 2014, som var enestående vellykket, til Washingtons og Londons overraskelse og forargelse), fordi det er i dette havområdet USA ønsker å trappe opp konfrontasjonen med Moskva.

Pompeo sa at «Det finnes steder våre to land kan finne hvor vi kan samarbeide, der vi kan være produktive, der vi kan jobbe til felles beste, der vi kan jobbe sammen for å gjøre hver av våre to folk mer vellykkede, og ærlig talt verden mer vellykket også. President Trump ønsker å gjøre alt vi kan.»

Trump ønsker kanskje å være produktiv snarere enn provoserende, men eliten i Washington har ikke til hensikt å tillate at dette skal skje.

Hvis Washington var oppriktig i ønsket om samarbeid, ville det første de måtte gjøre være å avslutte de offensive, enormt provoserende manøvrene i Svartehavet. Ifølge en avtale i USA/NATO, vedtatt i Washington den 4. april, er det meningen det skal komme «en pakke med tiltak for å forbedre NATOs situasjonsbevissthet i Svartehavsregionen og styrke støtten til partnere Georgia og Ukraina.»

I sin tale på møtet i Washington erklærte Pompeo at USA-NATO «må tilpasse vår allianse for å møte nye trusler … det være seg russisk aggresjon, ukontrollert migrasjon, cyberangrep, trusler mot energisikkerhet, kinesisk strategisk konkurranse, inkludert teknologi og 5G, og mange andre problemer.»

Her ser vi «samarbeidsviljen» med Russland. Mannen sier en ting til den europeiske militære alliansen som han og Washington-eliten bruker til fremme USAs forsøk på verdensherredømme, og en annen ting til de som skal trues.

NATOs generalsekretær Stoltenberg fulgte opp med å informere forsamlingen om at «I dag patruljerer er en av NATOs marine-grupper i Svartehavet. Og i dag trener den med ukrainske og georgiske skip. Så vi skal opprettholde vårt fokus og vår tilstedeværelse i denne viktige regionen.»

Hvorfor? Forestiller disse menneskene seg et øyeblikk at de kan skremme Russland til å overlevere russisk-talende, russisk-kulturelle Krim til Ukraina ved å sende krigsskip for å utføre manøvrer med den ukrainske marinen? (Eller selv med andre metoder?) Kan det være mulig de tror, i fullt alvor, at folk på Krim ønsker å være ukrainske?


Med velvillig tilatelse fra Brian Cloughley. Første gang publisert i Strategic Culture Foundation. Han tjente i den britisk/australske hæren i krigene på Borneo og i Vietnam, tilbrakte totalt åtte år som nestleder for FNs militære styrke i Kashmir og var australsk forsvarsattaché i Pakistan. Han skriver militærhistorie og kommenterer om internasjonale spørsmål. Meninger i artikler er ikke nødvendigvis en redaksjonell linje.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.