oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Motstanden mot vindkraft i Norge øker for hver dag. Stadig nye lokale foreninger blir etablert, stadig flere nettsider/Facebook-sider blir til, stadig flere enkeltpersoner engasjerer seg i pressen og «La Naturen Leve» ser ut til å engasjere seg som den nasjonale fellesorganisasjonen som motstandsbevegelsen trenger. Det voldsomme engasjementet har skapt panikk blant politikere, forskere og i kraftnæringen. Hva i all verden skal man gjøre for å forhindre minst 60 «Alta-saker» de neste årene?
Norges Forskningsråd (NFR) har funnet løsningen. Tirsdag 21. mai 2019 kunngjorde Forskningsrådet at det vil bli opprettet et «senter» med finansiering fra NFR. Senteret skal hete «Norwegican Centre for Energy Transition Strategies» (NTRANS), og skal finansiere forskning og forskningssamarbeid mellom NTNU, Sintef, Universitetet i Oslo, NHH, SNF (Bergen) og bl.a. Høgskolen på Vestlandet.
Formålet er ganske klart. NTRANS skal «bygge ut et kunnskapsgrunnlag for veien mot og konsekvensene av dyp og hurtig energiomstilling for ulike grupper i samfunnet». Dette må gjøres «rettferdig og demokratisk» (!!!). Det er vesentlig at prosjektarbeidet gjøres i «et samspill mellom samfunnsvitenskap og teknologi» og mellom forskning og utdanning. https://www.ntnu.no/…/nytt-forskningssenter-for-milj-vennli… Forskningen skal «være relevant for beslutningene som skal hjelpe oss å nå klimamålene i 2030» og mot nullutslipp i 2050, altså den formuleringen som brukes når det skal kamufleres at norsk kraftbransje skal snus på hodet – til ingen nytte for de fleste av oss: Norsk vannkraft skal som kjent eksporteres til EU og erstattes av svindyr og ustabil vindkraft hvis utbygging forutsetter rasering av mye norsk natur. Norsk kraftnæring skal «endres», og Norges Forskningsråd skal bistå med penger og kompetanse.
Dette blir enda klarere av intervjuet med professor Tomas Moe Skjølsvold, NTNU som blir leder for senterets tverrfaglige samarbeid: Han understreker at «omstillingen vil preges av interessemotsetninger og konflikt. De gule vestene i Frankrike, bomveimotstand og konflikter rundt vindkraftutbygging minner oss på behovet for å forstå samspillet mellom ny teknologi, politiske virkemidler og større samfunnsprosesser. Samtidig er det ikke slik at motstanden bare kommer fra «folk flest», det er også mange sterke aktører som har mye å tape på radikal omstilling». – Altså reine ord for pengene. Jeg skjemmes over denne parodien på norsk forskningsstrategi.
Jeg har hittil trodd at det var samfunnsvitenskapene ved UiO (Cicero) som ville få jobben med å bidra til å dempe eller å skreddersy den politiske debatten og å lirke gjennom de store planlagte endringene i kraftsektoren uten altfor store konflikter. Men her ser vi altså at også institusjoner i Bergen og Trondheim skal delta i arbeidet og bidra til at det ikke kommer gule vester i Norge eller en folkebevegelse mot vindkraft à la motstanden mot bomavgifter. Nøyaktig hvordan dette skal gjøres blir det interessant å følge med på.
Det viktigste midlet til å dempe gemyttene har hittil vært lovnader om mange nye arbeidsplasser (som likevel ikke kommer), noen millioner til grunneierne samt noen millioner til enkelte kommuner. De to siste punktene har vindkraftnæringen egentlig ikke råd til å flotte seg med, men noen mindre beløp må nok brukes til det som på normalt norsk kalles «bestikkelser». UiO har allerede funnet ut at det må være mulig å forske seg fram til metoder for «overtalelse» og «konfliktløsning» uten at det koster allverden og uten at vi merker noe før ragnarokk har inntatt store områder av landet.
Det er beklagelig å se hvordan universitetene har utviklet seg – hvordan de er i ferd med å miste rollen som «kritiske institusjoner» som hele tiden stiller spørsmål ved forutsetninger og konsekvenser, og hvordan de er i ferd med å bli en del av maktapparatet som mer og mer påtar seg jobben med å være de EGENTLIGE «fake news-produsentene». Endringene i den norske kraftbransjen handler selvfølgelig om interessekonflikter, om økonomi og om hvem som skal ha mest økonomisk nytte og velferdsnytte av endringene. Dette prøver akademia nå å få media og politikere til å hviske om – ikke til å debattere.
Vi har ei stor oppgave foran oss.
