oss 100 kroner!
Av Trond Andresen.
Problemet for meg er ikke det meste av Rødts politikk. Jeg er enig i så mye av denne at jeg kunne stemt Rødt ved det kommende valget..
Problemet er partiets praksis mht demokrati. Den kan man ikke vurdere ut fra fine ord i program og proklamasjoner, det hjelper ikke om ordet demokrati er brukt 85 ganger i programmet. Den avgjørende prøven er hvordan de håndterer uenigheter innad. De nylige efaringene fra Hans Olav Brendberg-saken og sensuren i intern partidebatt av Rødt-medlem Astrid Henriksen er svært kritikkverdige. Min vurdering forsterkes av hvordan kritikk av partiets behandling av disse to sakene i debatt på Facebook har blitt møtt av Rødt-folk: med en kombinasjon av dumskap (de skjønner rett og slett ikke problemet) og triumfalisme («vi har stor framgang»).
At partiet har stor framgang på meningsmålingene og i dag blir møtt med stor velvilje i mediene, vil ikke gjøre dette med triumfalisme bedre.
Den demokratiske mangelsjukdommen har vært der siden AKP og RVs tid, og de som har fulgt med vil vite at jeg også kritiserte AKPs ledelse for dette da Pål Steigan var formann i partiet.
Det var også årsaken til at jeg meldte meg ut av RV i 2009, etter 36 år i partiet (jeg deltok på landsmøtet som stifta RV i 1973). Og den demokratiske mangelsjukdommen er mer alvorlig nå enn for noen år siden. Opprinnelig kunne den knyttes til den autoritære tradisjonen i leninistiske partier (i Norge, 70-tallet). Men dette har vært der hele tida og har nå blomstra opp i ny drakt.
Det autoritære har fått nytt oksygen fra
1. den følelsesdrevne amerikansk-inspirerte nymoralismen som også er økende i Norge, med identitetspolitikk og «scenenekt» / no-platforming.
2. teknologisk endring gjennom framveksten av sosiale medier, som har gjort det så umåtelig lett og fristende å bedrive prektighetsposering og å springe i flokk.
3. Større velgeroppslutning med ditto tilstrømning av penger og dermed vekst i partiets heltidsansatte apparat.
4. Partiet er også blitt attraktivt for karrierister.
Skal man virkelig få gjort noe med det autoritære i politiske partier og andre organisasjoner (ikke bare Rødt), må man gå djupere og psykologisk til verks. Problemet finner man også i religiøse hierarkier. Jeg ser et klart slektskap mellom politisk rettroendehet og tukt internt i venstreradikale politiske partier, og det man i tusener av år har kunnet observere i små og store religiøse hierarkier.
Skal man grave enda djupere må man ty til evolusjonspykologiske innsikter. Allerede i grupper av jegere og sankere oppsto det spontane hierarkier. Mange aspirerer til, kjemper og intrigerer for ledende posisjoner. Og alle utvikler strategier for å bli sett, likt og etterspurt i flokken. Vi er avanserte sjimpanser, på godt men også på vondt. Disse psykologiske tilbøyelighetene er framavlet hos mennesket gjennom titusener av generasjoner. De som lyktes bra med å bli sett, likt og etterspurt fikk mange etterkommere som førte slike egenskaper videre.
Først når denne type innsikt i vår medfødte «menneskelige dårskap» blir utbredt og det bli akseptert å snakke høyt og tydelig om konkrete utslag av slikt (det kommer nemlig til å være svært ubehagelig for mange og de vil bekjempe det med nebb og klør) kan man få gjort noe med slike frastøtende og skadelige trekk i alle former for organisasjonsvirksomhet, blant annet i Rødt.
Dette er den neste nødvendige ideologiske revolusjonen.
Men Det Vil Ta Tid.
