oss 100 kroner!
Det var en lammende opplevelse å se spiret i Notre Dame-katedralen i Paris rase sammen i flammene som ødela store deler av taket i den gotiske kirken fra 1163. Folk over hele verden er sjokkert og med god grunn. Statsledere fra Macron til Trump til Solberg sier at de sørger over dette.
Heldigvis ser det ut til at bygningen vil la seg bygge opp igjen omtrent slik den var. Men tapene er store. Det er grunn til å sørge over dette tapet av kulturarv. Men det er også grunn til å stoppe opp et øyeblikk og reflektere over hvorfor vi gjør det og hva dette med kulturarv er for noe.
De seinere årene har det vært noe som må kalles en kampanje fra globalistiske politikere om at det ikke er noe som heter kulturarv, og i hvert fall ikke noe som heter norsk eller svensk – eller fransk kulturarv.
Finnes det en svensk kultur?
Fra USA har det spredd seg kampanjer om å rive statuer fordi de er av «hvite menn». Og i Sverige vil man skrote bøker fra Astrid Lindgren til Mark Twain fordi de inneholder etter sigende politisk ukorrekte ord og tanker. Dette Taliban-aktige tenkesettet er det grunn til å ta fram akkurat nå som vi fortsatt har den brennende katedralen på netthinnene.
For hvorfor sørger vi over at en kirke brenner? Hvorfor kan en ateist som jeg bli trist over at religiøs kunst fra en svunnen tid ødelegges av flammene?
Det er svært viktig å skjønne dette og å forkaste den tilsynelatende «radikalismen» som ligger i kravene om bokbål og riving av monumenter fra en annen tid. Dette handler om elementer som definerer oss som mennesker. En kirke som Notre Dame eller Peterskirken er riktignok uttrykk for sin tids religiøse tenkning. Kirkene er blitt brukt til å befeste adelens, Vatikanets og presteskapets makt.
Men hvem bygde Notre Dame? Hvem skapte denne kunsten som taler til oss på tvers av århundrer og ideologiske kløfter? Det var jo ikke adelen eller kardinalene som skapte gargoyler og strebebuer. Det var de beste håndverkerne og kunstnerne i sin tid. Det vi ser er hva folk har klart å skape når de anstrenger seg til det ytterste og bruker den beste kunnskapen de har om materialer, fysikk og teknikk og forener det med det best de kan få fram av hjernens kreativitet og hendenes skaperkraft.
Det er kirkehistorie og historie om et klassesamfunn. Men det er først og fremst historien om det menneskelige arbeidets vidunderlige skaperkraft. Det er derfor denne kunsten og denne kulturen er verdt å ta vare på. Og det er derfor vi sørger når den blir ødelagt.
Bertolt Brecht har formulert dette aldeles ypperlig i diktet «En lesende arbeiders spørsmål»: hvor det bl.a. heter:
Hvem bygde Theben med de sju portene?
I bøkene står noen kongenavn
Har kongene slept på murblokker?
Den kinesiske mur ble endelig ferdig:
Hvor gikk murerne da?
Det store Roma er fullt av triumfbuer:
Hvem satte dem opp?
Over hvem triumferte de?
Jeg er så privilegert at jeg har fått ansvar for å ta vare på og restaurere det viktigste historiske anlegget i Tolfa, nemlig Convento dei Cappuccini fra 1621. Det er en oppgave mine kolleger og jeg går på med ærefrykt og vi får anfall av nesten barnslig glede hver gang vi kan bringe fram igjen noe av det beste som datidas arkitekter og håndverkere skapte.
Tolfa, renessansen, krisa og det kommende kulturklosteret
Hvordan kan jeg som ateist gjøre dette, kan noen radikalistiske kritikere spørre. Jo, nettopp av samme grunn som at også ateister blir rystet når Notre Dame blir ødelagt av flammer.
Dette handler om den menneskelige kulturarven. Det handler om arbeidets og åndens historie. Den må vi slåss for mot globalistiske nihilister og talibanere av alle avskygninger, for dette er med på å definere oss som mennesker – uansett hva vi måtte tro på.
Blant dem som anbefaler steigan.no er:
Mer enn noen gang trenger du den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
