oss 100 kroner!
I 1962 under tegnet general og president Charles de Gaulle fredsavtalen som avsluttet den sju år lange krigen i Algerie. Han hadde da overlevd flere attentater fra franske høyreekstreme som for enhver pris ønsket å beholde kolonien som de så på som en integrert del av Frankrike.
De Gaulle hadde skjønt at Frankrike og Algerie var som olje og eddik i en salatdressing, etter en stund vil de skille seg. Men fredsavtalen avsluttet ikke det nykoloniale systemet som Frankrike fortsatte å utøve overfor Algerie. Fransk kapital ønsket algerisk olje og gass og lavtlønte algeriske arbeidere i franske fabrikker. Derfor er det i dag tre millioner mennesker som har dobbelt algerisks-fransk statsborgerskap.
Den aldrende presidenten Abdelaziz Bouteflika var på de Gaulles tid en ung militant fra frigjøringsbevegelsen FLN. Han har styrt Algerie i fire perioder, stort sett til den gamle kolonimaktas tilfredshet. Nå er det i gang en massebevegselse, særlig blant studenter og unge intellektuelle, for å hindre at han blir valgt for en femte periode. Denne bevegelsen har styrke nok til å sette Algerie i brann hvis den forlater den fredelige taktikken den har valgt til nå. Det vil si, den kan ikke gjøre det alene, men under overflaten finnes det en militant islamistisk bevegelse som mer enn gjerne vil utnytte en slik situasjon dersom den skulle oppstå.
Britisk rapport: – Algerisk etterretning var involvert i terroraksjonen i In Amenas
Al-Qaeda i islamsk Maghreb, AQIM, er fortsatt aktive. Det var de som gjennomførte terrorangrepet mot In Amenas i 2013, og de har, slik vi har vist tidligere forgreininger inn i Algeries hemmelige tjenester. NATOs og Norges ødeleggelse av Libya har gjort det mulig for dem å opprette en base der. De har store inntekter av menneskesmugling og annen smugling, og denne artikkelen fra Carnegie i 2016 hevder at de fortsatt er en betydelig trussel.
Algerie har også en annen potensiell kilde til kaos, nemlig den uløste konflikten i det berberiske Kabylia. Lederen for Bevegelsen for autonomi for Kabylia, Ferhat Mehenni, sa til Jerusalem Post i 2012 at Israel er en «ideell partner for og venn med Kabylia» og at «kabylerne alltid har hatt en viss sympati for Israel»». Israel har i dag en Nord-Afrika-strategi og har både hemmelig og åpent etablert et forhold til Algeries naboland Marokko. Det er liten tvil om at Israel vil ønske å fiske i rørt vann hvis den politiske konflikten i Algerie eksploderer. Det samme gjør Saudi-Arabia og Emiratene. Dagens Algerie er på den annen side en nær alliert med Russland. I USA skriver Council on Foreign Relations at USA bør forberede seg på handling hvis det oppstår en alvorlig krise i Algerie. Den tanken er nok tenkt allerede.
Skulle det bli borgerkrig eller en borgerkrigsliknende tilstand, eventuelt supplert med utenlandsk intervensjon, i Algerie, risikerer Frankrike en stor migrasjonsbølge derfra, noe som igjen vil forsterke den ulmende brannen i franske forsteder. Derfor går Emmanuel Macron som på eggeskall når han skal uttale seg om situasjonen i Algerie. Scott McConnell i The American Conservative mener at Algerie er det isfjellet som kan senke Emmanuel Macron. Det er ikke noen usannsynlig spådom.
Du trenger den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
