oss 100 kroner!
«Sanksjoner for å prøve å styrte en valgt regjering er et brudd på alle normer innen internasjonal lov,» sa FNs spesialrådgiver for Venezuela, Idriss Jazairy, som en kommentar til det USA nå gjør overfor landet.
Jazairy er menneskerettsekspert i FN og han sa også at han er djupt bekymret over at sanksjonene tar sikte på å styrte Venezuelas regjering. «Utpresning, enten det er militært eller økonomisk, må aldri brukes for å prøve å endre regjering i en suveren stat.» Og han har utvilsomt rett i at dette er gjeldende internasjonal lov. Det er faktisk slått fast i Geneve-konvensjonene at slike sanksjoner kan være en forbrytelse mot menneskeheten.
Det er ingen tvil om at Donald Trumps og John Boltons økonomiske krig mot Venezuela er en form for krig som tar sikte på regimeskifte. John Bolton viste sin totale forakt for internasjonal lov da han entusiastisk erklærte at «Regimeskifte i Venezuela er en stor forretningsmulighet.»
USA har en lang og svart historie med regimeskifter, militærkupp, drap og drapsforsøk i Latin-Amerika. Se en kort liste i Wikipedia. USA betrakter Latin-Amerika som sin bakgård der landet har rett til å gjøre hva det måtte ønske for å beholde kontrollen. Dette er grunnlagt på Monroe-doktrinen. Den erklærer at USA ikke vil godta noen innblanding fra andre makter på den vestlige halvkula. I formen er den rettet mot europeisk kolonialisme, men den er bare en utskifting av europeisk kolonialisme med USA-kolonialisme.
Cuba-krisa i 1962, som nesten utløste verdenskrig mellom USA og Sovjetunionen, var det mest dramatiske utslaget av politikken med å kontrollere den vestlige halvkula.
Kontrollen forsvinner
De første to tiårene av det tjueførste århundret har vært en rask uthuling og undergraving av Imperiets kontroll over Latin-Amerika. Dette kom naturligvis til uttrykk gjennom valgene av en rekke mer eller mindre sosialistiske regjeringer i verdensdelen som Brasil, Peru, Bolivia, Ecuador og ikke minst Venezuela som de fremste eksemplene. Denne venstrebølgen undergravde USAs kontroll over OAS, Organisasjonen av amerikanske stater og den åpnet for en utstrakt handel ikke minst med USAs fremste rival Kina.
Venstrebølgen er over, ikke minst gjennom det ytterliggående høyreregimet i Brasil. Men de økonomiske realitetene er de samme. Kina er nå minst like viktig som USA i verdensdelen fra et økonomisk synspunkt. 90 prosent av landene har Kina som sin viktigste handelspartner, sier Diego Ramiro Guelar, Argentinas ambassadør til Kina.
Paradigmeskiftet har allerede skjedd, skriver The Wire.
Kina er største långiver til kontinentet med en total kreditt på 150 milliarder dollar. Venezuela, Brasil, Argentina og Ecuador topper lista. I 2017 passerte handelen mellom Kina og Latin-Amerika 257 milliarder dollar og Kina ønsker at denne handelen skal øke til 500 milliarder dollar innen 2025. Jair Bolsonaro i Brasil brukte riktignok kraftig anti-kinesisk retorikk i valgkampen, men han har rodd tilbake på den etterpå med en klar forståelse for at det ville være katastrofalt for Brasil å legge seg ut med Kina.
Selv marionetten Juan Guaidó som har utropt seg til president i Venezuela erklærer at han ønsker et godt forhold til og samarbeid med Kina. Det har ikke imponert Xi Jinping, som er Nicolás Maduros mest trofaste internasjonale allierte sammen med Vladimir Putin.
Det eneste som kan sikre Monroe 2.0 er krig
USA og Donald Trump har ingen muligheter til å utkonkurrere Kina i Latin-Amerika. Ikke en gang vellykte kuppforsøk vil endre økonomiske realiteter. Så lenge USAs økonomiske betydning for kontinentet faller og Kinas vokser, vil det være slik. Det eneste som kan endre dette er krig.
Kina og Russland har militært samarbeid med Venezuela og med flere andre land i regionen, og USA ser opplagt dette som en trussel, sjøl om ikke noe av dette kan sammenliknes med USAs oppmarsj mot Russland og Kina i Europa og Asia.
Regimeskifte har liten internasjonal støtte
USA klarte å få en støtte fra den såkalte Lima-gruppa av amerikanske stater med Canada i spissen, og naturligvis har Israel, Tyskland, Frankrike og Storbritannia stilt opp. Men Mike Pompeo mislyktes i å få støtte fra Organisasjonen av amerikanske stater med 34 medlemsland, og et viktig land som Mexico stritter imot.
Den europeiske unionen klarte ikke å samle seg om en støtteerklæring til kuppmakeren, ikke minst på grunn av Italias motstand. Og FNs generalsekretær har slått fast at FN bare anerkjenner Maduros regjering i Venezuela. Den afrikanske unionen er også kommet med en slags støtteerklæring til Maduro. Russland, Kina, Iran og Tyrkia har vist seg som solide støttespillere for Maduro, og han har også et godt forhold til India. Sør-Afrika og Ekvatorial-Guinea stemte imot USAs resolusjon i Sikkerhetsrådet og Elfenbenskysten og Indonesia unnlot å stemme.
Det såkalte «verdenssamfunnet» til USA er altså mindre enn noen gang.
