Trumps krig mot Venezuela har liten internasjonal støtte. Monroe-doktrinen 2.0 vil mislykkes.

9
Venezuela no está sola

«Sanksjoner for å prøve å styrte en valgt regjering er et brudd på alle normer innen internasjonal lov,» sa FNs spesialrådgiver for Venezuela, Idriss Jazairy, som en kommentar til det USA nå gjør overfor landet.

Jazairy er menneskerettsekspert i FN og han sa også at han er djupt bekymret over at sanksjonene tar sikte på å styrte Venezuelas regjering. «Utpresning, enten det er militært eller økonomisk, må aldri brukes for å prøve å endre regjering i en suveren stat.» Og han har utvilsomt rett i at dette er gjeldende internasjonal lov. Det er faktisk slått fast i Geneve-konvensjonene at slike sanksjoner kan være en forbrytelse mot menneskeheten.

Det er ingen tvil om at Donald Trumps og John Boltons økonomiske krig mot Venezuela er en form for krig som tar sikte på regimeskifte. John Bolton viste sin totale forakt for internasjonal lov da han entusiastisk erklærte at «Regimeskifte i Venezuela er en stor forretningsmulighet.»

USA har en lang og svart historie med regimeskifter, militærkupp, drap og drapsforsøk i Latin-Amerika. Se en kort liste i Wikipedia. USA betrakter Latin-Amerika som sin bakgård der landet har rett til å gjøre hva det måtte ønske for å beholde kontrollen. Dette er grunnlagt på Monroe-doktrinen. Den erklærer at USA ikke vil godta noen innblanding fra andre makter på den vestlige halvkula. I formen er den rettet mot europeisk kolonialisme, men den er bare en utskifting av europeisk kolonialisme med USA-kolonialisme.

Cuba-krisa i 1962, som nesten utløste verdenskrig mellom USA og Sovjetunionen, var det mest dramatiske utslaget av politikken med å kontrollere den vestlige halvkula.

Kontrollen forsvinner

De første to tiårene av det tjueførste århundret har vært en rask uthuling og undergraving av Imperiets kontroll over Latin-Amerika. Dette kom naturligvis til uttrykk gjennom valgene av en rekke mer eller mindre sosialistiske regjeringer i verdensdelen som Brasil, Peru, Bolivia, Ecuador og ikke minst Venezuela som de fremste eksemplene. Denne venstrebølgen undergravde USAs kontroll over OAS, Organisasjonen av amerikanske stater og den åpnet for en utstrakt handel ikke minst med USAs fremste rival Kina.

Venstrebølgen er over, ikke minst gjennom det ytterliggående høyreregimet i Brasil. Men de økonomiske realitetene er de samme. Kina er nå minst like viktig som USA i verdensdelen fra et økonomisk synspunkt. 90 prosent av landene har Kina som sin viktigste handelspartner, sier Diego Ramiro Guelar, Argentinas ambassadør til Kina.

Paradigmeskiftet har allerede skjedd, skriver The Wire.

Kina er største långiver til kontinentet med en total kreditt på 150 milliarder dollar. Venezuela, Brasil, Argentina og Ecuador topper lista. I 2017 passerte handelen mellom Kina og Latin-Amerika 257 milliarder dollar og Kina ønsker at denne handelen skal øke til 500 milliarder dollar innen 2025. Jair Bolsonaro i Brasil brukte riktignok kraftig anti-kinesisk retorikk i valgkampen, men han har rodd tilbake på den etterpå med en klar forståelse for at det ville være katastrofalt for Brasil å legge seg ut med Kina.

Selv marionetten Juan Guaidó som har utropt seg til president i Venezuela erklærer at han ønsker et godt forhold til og samarbeid med Kina. Det har ikke imponert Xi Jinping, som er Nicolás Maduros mest trofaste internasjonale allierte sammen med Vladimir Putin.

Det eneste som kan sikre Monroe 2.0 er krig

USA og Donald Trump har ingen muligheter til å utkonkurrere Kina i Latin-Amerika. Ikke en gang vellykte kuppforsøk vil endre økonomiske realiteter. Så lenge USAs økonomiske betydning for kontinentet faller og Kinas vokser, vil det være slik. Det eneste som kan endre dette er krig.

Kina og Russland har militært samarbeid med Venezuela og med flere andre land i regionen, og USA ser opplagt dette som en trussel, sjøl om ikke noe av dette kan sammenliknes med USAs oppmarsj mot Russland og Kina i Europa og Asia.

Regimeskifte har liten internasjonal støtte

USA klarte å få en støtte fra den såkalte Lima-gruppa av amerikanske stater med Canada i spissen, og naturligvis har Israel, Tyskland, Frankrike og Storbritannia stilt opp. Men Mike Pompeo mislyktes i å få støtte fra Organisasjonen av amerikanske stater med 34 medlemsland, og et viktig land som Mexico stritter imot.

Den europeiske unionen klarte ikke å samle seg om en støtteerklæring til kuppmakeren, ikke minst på grunn av Italias motstand. Og FNs generalsekretær har slått fast at FN bare anerkjenner Maduros regjering i Venezuela. Den afrikanske unionen er også kommet med en slags støtteerklæring til Maduro. Russland, Kina, Iran og Tyrkia har vist seg som solide støttespillere for Maduro, og han har også et godt forhold til India. Sør-Afrika og Ekvatorial-Guinea stemte imot USAs resolusjon i Sikkerhetsrådet og Elfenbenskysten og Indonesia unnlot å stemme.

Det såkalte «verdenssamfunnet» til USA er altså mindre enn noen gang.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    og nå begynner vi endelig å skjønne det.

    Iran-Contras-skandalen var et viktig gjennombrudd i forståelsen av hvordan våre foresattes agenter tenker og gjør, og siden denne dukket opp på ZeroHedge, slenger jeg den med.

  2. SHO says:

    I og med at USA har flagget ut mye av sin produksjon til Kina og andre land (og fremdeles har et stort handelsunderskudd med Kina) er det vanskelig å forestille seg at USA kan bli en dominerende handelspartner for landene i Latin-Amerika. USA kan importere olje fra Venezuela, men hva skal USA til gjengjeld eksportere til Venezuela når veldig mye av det samme kan kjøpes billigere fra bla Kina? Mulig at vi ser framveksten av en ny form for kolonialisme i Latin-Amerika.

  3. runeulv says:

    Kun 6% av USA’s bnp er fra internasjonal handel, og Kina må dele disse 6%ene med resten av verden, så at USA skal være avhengige av Kina er ikke riktig.

  4. SHO says:

    Jeg har ikke påstått at USA er avhengig av Kina. USA importerer store mengder av forbruksvarer fra Kina, og det samme gjør også andre land i verden. Som Steigan sier så har 90% av landene i Latin-Amerika Kina som sin viktigste handelspartnerer, og det vil være veldig vanskelig for USA å klare å bli disse landenes viktigste handelspartner. Disse landene i Latin-Amerika er mer avhengig av Kina når det gjelder handel enn av USA, og det var poenget mitt.

  5. runeulv says:

    Du kan ha rett i dette. Jeg tror fremdeles Kina vil møte samme skjebne som Tyskland, dvs de vil bli tatt ut før de kan bli den nye hegemonen, selv om det krever to verdenskriger denne gangen også.

  6. SHO says:

    Det neste som kan skje er at USA feks tvinger Venezuela til å slutte å handle med Russland, Iran og Kina (etter samme mønster eller krassere enn det USA har gjort overfor Europa når det gjelder handel med Russland og Iran).

  7. runeulv says:

    Jeg tror ikke Russland er målet, men Kina. Poenget med Russlandshatet er at

    1. Russland er et hvitt land, og derfor lov å hate om man ønsker å forbrede befolkningen i Vesten på krig.
    2. De ønsker å splitte Russland og Kina før storkrigen begynner. Det skulle ikke forundre meg om Trump reiser til Russland som Nixon dro til Kina, så de kan vise oss hvor mye USA egentlig ønsker fred.
  8. AnneBrit says:

    Trump er ment å hjelpe til med overgangen. Hva vi hvitinger mener er irrelevant. Resten av verden løper i panikk, rett i armene på kineserne. Det er nok russerne ganske komfortable med. De har nettopp åpnet verdens størst marked, rett utenfor stuedøra. Jeg tror det blir greit for oss også - å havne så langt unna skuddlinja.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

1 flere kommentar

Deltakere