Ordkrigen mellom Italia og Frankrike trappes opp

2
Illustrasjon: Shutterstock.

Det har falt Frankrikes president Emmanuel Macron tungt for brystet at de to fremste lederene i Italias regjering har uttrykt støtte til de gule vestene. Både Matteo Salvini fra Lega og Luigi Di Maio fra Femstjernersbevegelsen har gitt de gule vestene full støtte. De har til og med tilbudt gulvestene orgnisatorisk hjelp. Dette skjer samtidig med at Macron fører det som mer og mer likner en krig mot den sterkeste protestbevegelsen Frankrike har sett siden 1968.

Han, Macron, skyter på sitt eget folk

Knallhard kritikk av fransk kolonialisme i Afrika

Men ordkrigen stopper ikke der. Den italienske visestatsministeren Di Maio har kritisert Frankrike knallhardt for å utbytte 14 afrikanske land. Og den andre visestatsministeren, Salvini, følger opp i samme ordelag. I første omgang dreide polemikken seg om Libya. Italia prøver å stoppe massemigrasjonen fra Libya til Italia, og har fått hard kritikk fra Macron for dette. Til det sier nå Italia at Frankrike og Macron ikke har noen interesse av å stabilisere situasjonen i Libya i det hele tatt. Frankrike under Nicolas Sarkozy var som kjent en av pådriverne for krigen mot Libya i 2011 der Norge stilte opp som villig bøddel mot Afrikas mest velfungerende land. Siden har landet vært i totalt kaos med jihadister, stridende hærer og regelrett slavehandel. Italia har fått bære hovedbyrden av den organiserte migrasjonen nettopp fra Libya.

Den italienske kritikken mot den franske kolonipolitikken i Afrika retter seg mot to forhold. For det første kritiserer de to visestatsministrene Frankrile for å drive utplyndring av råvarer fra sine tidligere kolonier framfor å hjelpe dem til og utvikle seg på egen hånd. Og for det andre har de reist en kritikk av det spesielle valutaarrangementet som Frankrike har pålagt eller presset på de tidligere 12 koloniene pluss to andre land, nemlig den såkalte CFA-valutaen, som er en vestafrikansk franc, som opprinnelig var bundet til franske franc, men som nå er bundet til euro.

Slik illustrerer avisa Il Fatto Quotidiano den franske kolonialismen i Afrika.

«Frankrike plyndrer Afrika for rikdommer,» sier både Salvini og Di Maio, noe de naturligvis har fullstendig rett i. Men det er uvant for Frankrike å få høre det fra sine EU-«kolleger», og det sier noe om den totale mangelen på samhold i EU-familien i dag.

En av mange demonstrasjoner mot kolonivalutaen CFA.

CFA-valutaen

Kritikken av den franskstyrte CFA-valutaen er ikke nye. Vi har for eksempel tatt den opp her. Sosiologen Saïd Bouamama, bosatt i Frankrike, av algirsk familie, skriver:

For første gang siden uavhengigheten, har offentlige demonstrasjoner i flere land i Afrika og i Paris-regionen krevd at CFA-francen skal avskaffes. CFA-francen er en valuta som den franske kolonimakten påla 14 land da de ble uavhengige. Drevet av ungdomsbevegelser, markerer disse mobiliseringene ankomsten av en ny generasjon afrikanske aktivister. Det er ingen tilfeldighet at dette er CFA-francen som er målet, fordi den er sentral i arsenalet som kolonimakten brukte for å skape avhengighet. Denne valutaen, som framstilles av den franske staten som et symbol på samarbeid, framstår mer og mer for hva den er: et provoserende symbol på en kolonial avhengighet, som foruten CFA-francen bruker andre verktøy: gjeld, avtaler om økonomisk partnerskap og forsvarsavtaler.

En kolonivaluta, servil og utnyttende

CFA-landa dekker store deler av Frankrikes behov for råvarer slik: 100% av landets behov for kobolt, 87% uran, 83% fosfat, 68% bauxitt, 35% mangan, 32% krom, 32% kopper. Siden Frankrikes energiforsyning er basert på atomkraft, kan man trygt si at uten forsyningene fra Afrika ville landet opphøre å fungere.

For første gang kritikk på regjeringsnivå

Det nye er at den nå reises på regjeringsplan. Italienske kritikere sier at denne mekanismen tilfører den franske statskassa 10 milliarder euro i året.

Dette sier blant annet professor Massimo Amato fra Università Bocconi. Den samme kritikken kommer fra Kako Nubukpo, tidilgere sjef for Den sentralafrikanske banken. Allerede i 2015 sa han til den franske avisa Le Monde av CFA-francen bremser utviklinga i Vest-Afrika. Dette arrangementet pålegger de 14 andene å plassere halvparten av sine valutareserver i den franske statskassa og det gir Frankrike full kontroll over trykking og utmynting av sedler og mynter for CFA-landene.

Denne kritkken fra Italia er kommet opp nå fordi EU, med Frankrike i spissen, nekter Italia å drive med et så stort underskudd som det den italienske regjeringa i utgangspunktet ønsker, samtidig som Frankrike får lov til å drive med et større underskudd. Da lyder kritikken fra Roma: Det er ingen sak for dere, som kan finansiere underskuddet gjennom å plyndre Afrika for 10 milliarder i året.

Den italienske regjeringa har til og med krevd at den franske utbyttinga av Afrika skal blir tema på toppmøter i EU.

Fransk sinne

Den italienske kritikken har fått den franske regjeringa til å reagere kraftig. Italias ambassadør til Frankrike, Teresa Castaldo, er kalt inn på teppet til utenriksdepartementet i Paris for å svare for den situasjonen som er oppstått.

Det er liten grunn til å tro at den fransk-italienske ordkrigen vil stanse med det første. Det går mot valg til EU-parlamentet, og fra den italienske regjeringas side representerer Frankrike alt ved EU som den er imot. Frankrike på sin side ser ut til å gå mer og mer inn i en borgerkrigsliknende tilstand.

Fremmedlegion og statskupp

For å bevare kontrollen over de tidligere koloniene har Frankrike en sterk militær tilstedeværelse i Afrika. Fremmedlegionen og regulære franske styrker er brukt 45 ganger for å støtte eller gjennomføre statskupp fram til 2010.

I 1987 ble for eksempel president Thomas Sankara i Burkina Faso styrtet og drept. Sankara sto for en radikal sosialistisk politikk i opposisjon til kolonialismen. Han ønsket nasjonal kontroll over landets ressurser. Kuppmakeren Blaise Compoaré viste seg å være Frankrikes og de multinasjonale selskapenes mann. På initiativ fra parlamentarikere fra Burkina ble det i 2013 satt i gang et arbeid for å finne ut hva som var Frankrikes rolle i drapet på Sankara. Dette er ett i en serie eksempler på Frankrikes militære og økonomiske kontroll.


Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

2 KOMMENTARER

  1. Men så er forholdet mellom Macron og Merkel desto varmere. Jeg gjorde et søk på disse to navnene og avtalen deres er ikke bare symbolsk, det er tydelig å lese på alle bilder.
    Jeg, derimot – får kuldegysninger.

  2. I tillegg til dette kan man også nevne de ugunstige handelsavtaler som finnes mellom EU og afrikanske land, dette er handelsavtaler som bla gjør det vanskelig å utvikle jordbruk og industri i de afrikanske land. Dette er også en av årsakene til massemigrasjonen fra Afrika.

    Konflikten mellom Italia og Frankrike om CFA dreier seg vel egentlig også om konkurranseforholdene mellom EU-landene. Frankrike får drahjelp fra sin imperialistiske politikk i Afrika, noe som kan styrke fransk næringsliv på bekostning av feks italiensk næringsliv (og spesielt så lenge begge land befinner seg innenfor tvangstrøyen euro). Ved en økonomisk krise kan slike forhold som dette komme til overflaten og kan skape konflikt og krise i EU under henvisning til at konkurranseforholdene internt i EU er urettferdige. Og EU har ingen interne mekanismer som kan bøte på slike ulikheter og misforhold, situasjonen i Hellas er et eksempel til skrekk og advarsel og viser at EU ikke er istand til å håndtere sine egne interne økonomiske problemer.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.