Trump gir etter for Bolton

0
John Bolton under en tale i mars 2014. Shutterstock.

Trump ikke den første presidenten Bolton har overbevist om å forlate en atomavtale.

Av Scott Ritter.

«Det er en ny strategisk virkelighet der ute,» erklærte John Bolton under et besøk til Moskva. Dermed formidlet president Donald Trumps sikkerhetsrådgiver at USA vil trekke seg fra den 31 år gamle avtalen om mellomdistansevåpen (INF ). «Den var en bilateral traktat om ballistiske missiler fra den kalde krigen,» sa Bolton, «i en verden der mange land har ballistiske missiler.»


Denne artikkelen av Scott Ritter ble først publisert i The American Conservative. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


«Det er USAs posisjon at Russland bryter avtalen,» fortalte Bolton til journalister etter et 90-minutters møte med Russlands president Vladimir Putin. «Russlands posisjon er at de ikke gjør det. Så man må spørre hvordan man kan be russerne begynne å overholde noe de ikke mener de bryter.»

Atter en gang lot Bolton være å si at russerne har bedt USA om å fremlegge bevis for å underbygge påstandene om at Russland ikke overholder avtalen, noe de hittil ikke har gjort. «Amerikanerne har ikke klart å framlegge harde fakta for å underbygge sine anklager,» opplyste en talsmann for Kreml i desember i fjor, da en amerikansk delegasjon informerte NATO om påstandene. «De greier rett og slett ikke å framlegge dem, fordi slike bevis i rett og slett ikke eksisterer.»

Bolton-erklæringen var en gjentagelse av en tidligere uttalelse fra Trump, «Jeg avslutter avtalen fordi [russerne] overtrådte avtalen.» På spørsmål om hans kommentar var ment som en trussel mot Putin, svarte Trump: «Den er en trussel mot hvem enn du måtte ønske. Og det inkluderer Kina, og det inkluderer Russland, og det inkluderer alle andre som ønsker å spille dette spillet. Du kan ikke gjøre det. Du kan ikke spille dette spillet mot meg.»

Trump ser ut til å ha gitt etter for John Boltons filosofi. Bolton er sterk motstander av slike avtaler, som han betrakter som unødige, i tillegg til at de begrenser amerikansk makt for mye. (Bolton stod også bak president George W. Bush sin beslutning i 2001 om å trekke seg fra ABM-avtalen, en beslutning russerne betraktet som meget destabiliserende.) Ved å nevne Kina, som ikke var et av landene i INF-traktaten, synes presidenten å prøve en grunnleggende forhandlingstaktikk. Han forsøker å styrke en et svakt begrunnelse for å tre ut av våpenkontrollavtalen fra 1987, ved å spille på tidligere russiske bekymringer over kinesiske atomvåpen.

I 2007 truet Putin med å trekke seg fra INF-traktaten på grunn av dette. «Vi snakker om planene til en rekke naboland som utvikler kort- og mellomdistanse rakettsystemer,» sa Dmitri Peskov, Putins talsmann, og nevnte Kina, India og Pakistan. «Mens våre to land [USA og Russland] er bundet av bestemmelsene i INF-traktaten, vil det være en viss ubalanse i regionen.»

Selv om det ikke sies direkte, ser både Bolton og Trump ut til å prøve å drive inn en kile mellom Russland og Kina. De gjør det samtidig som de to nasjonene samles for å skape et felles svar på hva de betrakter som for stor amerikansk innblanding i handel og internasjonal sikkerhet. Mens den russiske bekymringen over kinesiske mellomdistanseraketter kanskje var der for et tiår siden, synes det ikke å være tilfelle lenger.

«Det kinesiske missilprogrammet har ikke forbindelse til INF-problemet,» observerte nylig Konstantin Sivkov, medlem av Det russiske akademiet for missil- og ammunisjons-teknologi. «Kina har alltid hatt mellomdistanse-missiler, fordi de ikke inngikk en bilateral traktat med USA om kort- og mellomdistanse-missiler.» Amerikas spekulasjoner om kinesiske missiler er «bare et påskudd» for å trekke seg fra INF-traktaten, anklaget den russiske våpenkontrolleksperten.

Videre ser Kina ikke ut til å bite på agnet. Yang Chengjun, en kinesisk missilekspert, observerte at den amerikanske beslutningen om å trekke seg fra INF-traktaten ville ha en «negativ» innvirkning på Kinas nasjonale sikkerhet. Videre bemerket han at Beijing «må dermed fortsette den beskjedene utviklingen av mellomdistanse-missiler» som svar. Disse våpnene ville bli tatt i bruk for å motvirke enhver amerikansk oppbygging i regionen, og som sådan vil de ikke nødvendigvis bli betraktet av Russland som en trussel.

Alle som har studert i INF-traktaten vet at spørsmålet om Russlands nasjonale sikkerhet i forholdet til Kina var fullt forstått av alle da Sovjetunionen den gang undertegnet avtalen. Under forhandlingene rundt INF på 1970- og 1980-tallet, hadde sovjeterne forsøkt å beholde mellomdistanse-missiler i Asia som en del av sin avskrekking mot Kina. Faktisk var den sovjetiske insisteringen på å beholde en slik atomstyrke en av hovedgrunnene til «null-alternativet» som ble fremsatt av USA i 1982, hvor det ble foreslått et totalforbud mot mellomdistanse-våpen. USA visste at total eliminering av INF-systemer var noe Russland ganske enkelt ikke ville godta, og dermed dømte de fremtidige forhandlinger til nederlag.

Mikhail Gorbatsjov overlumpet amerikanerne i 1986 da han omfavnet «null-alternativet» og oppfordret USA til å inngå en avtale som forbød mellomdistansevåpen. For Sovjetunionen var elimineringen av trusselen mot den nasjonale sikkerheten som ble skapt av amerikanske INF-våpen basert i Europa, langt viktigere enn å beholde et begrenset atomavskrekking mot Kina.

Utplasseringen av Pershing II-missiler i Europa høsten 1983 gjorde det sovjetiske lederskapet bekymret. De lurte på om USA forsøkte å skaffe seg en realistisk evne til et kjernefysisk førsteslag mot Sovjetunionen. Sovjeterne økte sin innsats for å samle inn etterretning mot amerikanske mål. Hensikten var å på forhånd være i stand til å oppdage et førsteslag fra USA/NATO. Sovjeterne innførte også en strategi av «avfyring ved varsling» for å kunne slå tilbake mot et slikt angrep.

I november 1983, da USA gjennomførte en stor øvelse for atomkrig i Europa, Able Archer 83, tolket sovjetisk etterretning forberedelsene til øvelsen som en forberedelse til et ekte angrep. Som et resultat, ble sovjetiske strategiske atomstyrker satt i full beredskap, og de behøvde bare en ordre fra generalsekretær Jurij Andropov for å avfyres.

Det sovjetiske systemet hadde nettopp opplevd en meget stressende situasjon, i september 1983, da en feil i en varslingssatellitt indikerte at USA hadde avfyrt fem Minuteman 3-interkontinentale missiler mot Sovjetunionen. Bare den ansvarlige sovjetiske offiserens beslutning, som korrekt identifiserte varslingen som en falsk alarm, forhindret et kjernefysisk gjengjeldelsesangrep.

En lignende falsk alarm, denne gangen i 1995, understreket faren ved å alltid være beredt for en rask reaksjon når det gjelder atomvåpen. Oppskytningen av en norsk forsknings-rakett ble tolket av russiske radarteknikere som en enslig amerikansk atommissil ment å forstyrre det russiske forsvaret ved hjelp av en elektromagnetisk puls skapt av en kjernefysisk eksposisjon høyt i atmosfæren. Russlands president Boris Jeltsin ga ordre til at de russiske atomkodene skulle forberedes for et umiddelbart russisk motangrep, og var på randen av å befale avfyringen da russiske analytikere fastslo rakettens egentlige hensikt, og krisen gled over.

Europeerne var i utgangspunktet lite begeistret for ideen om å stasjonere amerikanske mellomdistansevåpen på sitt territorium. De fryktet at våpnene knapt ville være noe annet enn mål for et sovjetisk atomangrep, noe som ville resulterte i ødeleggelsen av Europa mens USA forble uskadet. For å redusere de europeiske bekymringene, sa USA seg enig i å integrere sine INF-systemer i sin overordnede strategiske atomavskrekking. Dette innebar at bruk av mellomdistansemissiler automatisk ville utløse et svar med strategiske atomvåpen. Denne tilnærmingen ble skapt for å øke avskrekkingverdien av INF-våpnene, siden det dermed ikke ville være noen slags «lokalisert» atomkrig. Men det innebar også at gitt de reduserte flytidene som var knyttet til europeiskbaserte mellomdistansevåpen, måtte hver side ha en lynrask respons klar, med liten eller ingen feilmargin. Det var det selvmordsaktige ved denne ordningen som bidro til å få Gorbatsjov og president Ronald Reagan til å undertegne INF-traktaten den 8. desember 1987.

Denne historiske bakgrunnen ser ikke ut til å bry hverken Trump og Bolton. Videre er Mk-41 Universal Launch System, også kjent som Aegis Ashore, nylig utplassert i Romania og Polen, som en del av NATOs forsvar mot ballistiske missiler. Disse systemene bare øker faren for en utilsiktet konflikt. MK-41 er for tiden konfigurert til å avfyre SM-3 overflate-til-luft-missiler, men kan også avfyre Tomahawk kryssermissiler. Hvis disse missilene avfyres mot bakkemål, ville de utgjøre et brudd på INF-traktaten. Den amerikanske kongressen har godkjent 58 milliarder dollar i budsjettåret 2018 til å finansiere utvikling av et INF-system. Den ledende kandidaten er en konvertert Tomahawk-missil.

Hvis USA noen gang skulle benytte seg av Mk-41-systemet mot missiler, ville russerne bare ha sekunder til å avgjøre om de ble angrepet av kryssermissiler med atomstridshoder. Putin, i en nylig tale holdt i Sotsji, uttalte offentlig at den russiske atomstrategien opererte under begrepet «avfyring ved varsling», som betyr at med en gang et missilangrep fra USA eller NATO blir registrert, vil Russland umiddelbart reagere med hele sitt atomvåpenarsenal for å utrydde de angripende partene. «Vi ville være offer for en aggresjon og ville komme til himmelen som martyrer,» sa Putin. De som angrep Russland ville «bare dø, og ikke engang ha tid til å angre på hva de har gjort.»

«Vi må utvikle disse våpnene,» opplyste Trump da han kunngjorde sin beslutning om å tre ut av INF-traktaten, og tilføyde «vi har en enorm mengde penger til å leke med vårt militære.» Kjernefysisk avskrekking er ikke et spill. Det er, som Putin bemerket, et spørsmål om liv og død, hvor en feilberegning gjort på et øyeblikk kan tilintetgjøre hele nasjoner, om ikke hele verden. Man kan bare håpe at denne tidligere eiendommen-magnaten, nå president, vil skjønne dette før det er for sent; Å erklære seg konkurs i en kjernefysisk konflikt er ikke et alternativ.


Med velvillig tillatelse fra The American Conservative. Scott Ritter er tidligere etterretningsoffiser i Marinekorpset (USMC). Han tjenestegjorde i det tidligere Sovjetunionen, der han overvåket våpenkontrollavtaler; under Gulfkrigen (1990-91); og i Irak under sanksjonene, der han fram til 1998 var leder for teamet som overvåket Iraks nedrustning. Han har skrevet Deal of the Century: How Iran Blocked the West’s Road to War.


Klikk her for å være med.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.