Kina og Russland frykter virkelig at det kan bli krig

0
Stemninga før første verdenskrig var preget av en nærmest euforisk krigsentusiasme.

Av Pål Steigan.

Før første verdenskrig var det en stemning av nærmest oppløftet optimisme for en ny krig. Krigen ble sett på som mulig, sannsynlig og til og med ønskelig. Og da krigen brøt ut lot unge menn seg mobilisere til jubel og patriotiske utbrudd. Seinere endte hundretusener av dem sine korte liv i gørr og søle i masseslaktet som ble det typiske for «The Great War».

Stemninga i dag er ikke lik den før krigsutbruddet i 1914, men det er visse ubehagelige likheter. Myndighetene ber oss om å hamstre jodtabletter mot radioaktivitet, uten å ta inn over seg at dersom det virkelig blir en atomkrig mellom Russland oG USA, så blir de fleste av oss utslettet, helt uavhengig av hva vi måtte ha i medisinskapet. Norske politikere lar seg også suggerere inn i en NATO-eufori uten å ta hensyn til at det de er med på øker faren for at en virkelig krig bryter ut.

Det er nemlig begrenset hvor lenge, hvor mange ganger og hvor aggressivt man kan provosere en kjernefysisk stormakt før et eller annet går virkelig galt og man en gang for alle har passert den streken der atomrakettene virkelig begynner å fly.

I hvert fall siden august 2013 har verden balansert på kanten av en storkrig mellom USA og Russland, og president Vladimir Putin har gjort det klart at et angrep på Russland vil bety at Russland svarer med hele sin kjernefysiske tyngde med sikte på å påføre fienden mest mulig smerte og ødeleggelse.

Dette burde ha vært et tilstrekkelig signal til at man tok rev i seilene og avblåste den militære opptrappinga med sikte på å få fram nye nedrustningsavtaler. Men så skjer det motsatte. I en så spent situasjon velger Donald Trump å skrote INF-avtalen og dermed åpne veien for et nytt rustningskappløp med uante konsekvenser. Og han gjør det til applaus, også fra dem som blir sinte når han fører et vulgært språk.

– Russland forbereder seg på krig

Andreij Belusov, som er nestleder i departementet for rustningskontroll i Russland sa i en offisiell uttalelse at «USA sier at Russland forbereder seg på krig. Ja, Russland forbereder seg på krig. Det kan jeg bekrefte. Vi forbereder oss på å forsvare fedrelandet vårt, vår territorielle integritet, våre prinsipper, våre verdier, vårt folk – det er en slik krig vi forbereder oss på.»

Så kan norske politikere spørre seg: Vil Trident Juncture berolige Russland eller gjøre landet mer innstilt på at NATO forbereder en slik krig?

Vladimir Putin har offentliggjort at Russland har kjernefysiske våpen som USA ikke har noe forsvar mot i dag. Og han har gjort det klart at de vil bli brukt hvis NATO angriper Russland. Det russiske forsvarsdepartementet har også publisert bilder og video av ubåter som har gjennomført trening som simulerer bruk av kjernefysiske våpen.

Under møtet i Valdai-klubben sa Putin noen ord som må oppfattes som hans djupeste alvor og som også bør tas ytterst alvorlig:

«Enhver aggressor bør være klar over at gjengjeldelse vil være uunngåelig og at han vil bli utslettet. Og siden vi vil være ofre for aggresjonen, vil vi gå til himmelen som martyrer. De vil bare falle døde om og vil ikke en gang få tid til å angre.»

Dette er ikke entusiasme for krig. Det er en dramatisk appell til fornuften, hvis den nå finnes, om å unngå krig. Det problemet Putin åpenbart har innsett er at det i Vesten finnes en vanvittig forestilling om at Vesten vil vinne en atomkrig. Han prøver å få våre ledere til å forstå at ingen vinner en atomkrig. Men forstår de det? Forstår deres velgere det?

Også Kina er forberedt på krig

Kinas president Xi Jinping ga nylig den kinesiske hæren ordre om å gjøre seg klar for krig. Han oppfatter USAs militære opptrapping i Sørkinahavet som en aktiv forberedelse til krig mot Kina. Xi sa:

«Vi er nødt til å trappe opp øvelsene for å være forberdt til kamp, fellesøvelser og øvelser på konfrontasjon for å øke våre soldaters kapasitet og styrke forberedelsen til krig.»

Også vestlige analytikere er begynt å ta denne faren for krig alvorlig. Graham Allison ga i 2017 ut boka Destined for War: Can America and China Escape Thucydides’s Trap?

I denne boka spør han om Kina og USA vil være i stand til å unngå det mest dødelige mønsteret i historien. Han kaller det Thukidides-fella. Thukidides skrev at «Det var Atens framvekst og den frykten det skapte i Sparta som fikk Sparta til å se krigen som uunngåelig.» Når en voksende stormakt truer hegemoniet til den makta som er på retur har det i 12 av 16 tilfeller de siste 500 årene ført til krig.

Om å tenke det utenkelige

RAND Corporation, som er tenketanken til US Army, ga i 2016 ut rapporten War with China – Thinking Through the Unthinkable.

Deres analyses a da at i 2015 ville begge parter ha betydelige tap i en slik krig, men at Kinas tap ville bli største. Fra 2025 anser RAND det som sannsynlig at USAs tap vil bli meget store og at Kinas vil bli betydelige, men mindre enn de ville blitt i 2015. RAND mener altså at vinduet for en amerikansk krig mot Kina begynner å lukke seg etter 2025. Hele rapporten kan lastes ned her (pdf).

RANDs anbefalinger til den politiske ledelsen i USA for å forberede seg på en krig mot Kina er blant annet flere ubåter nær Kina, flere missiler som kan ramme Kina, opprustning av Japan og andre naboland for å delta i en krig mot Kina, sette USA i stand til å tåle en langvarig krig, hindre Kina i å få tak i strategiske råvarer og teknologi osv.

Disse signalene er ikke gått tapt for Xi Jinping eller andre i den politiske ledelsen i Kina. Og Trumps handelskrig mot Kina har ikke gjort det bedre. Handelskrig er krig for å ramme en motstander så det virkelig smerter. Det er begrenset hvor lenge en økonomisk krig kan føres før den ender i en blodig krig.

Og både Russland og Kina utvikler våpensystemer som på flere områder overgår dem USA har. Foreløpig er det knapt noen politikere i Europa som skjønner alvoret. De er like blinde og naive som deres forgjengere var før «The Great War», krigen som liksom skulle gjøre slutt på alle krig.

 

 

 

 

 

Forrige artikkelInfantil krigspropaganda for barn
Neste artikkelGlobalPolitics.se blir en uavhengig venstreorientert nettavis og debattkanal
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).