Om å forstå hva vi ikke forstår

0
Fra omslaget til Bjarne Berg Wigs bok Lærende organisasjoner, Gyldendal 2018.

Av Bjarne Berg Wig.

Systemtenkning del I

Finnes det en skjult krise som underbygger andre kriser?

Finne det en ”meta-krise”?

Svaret er: Tenkning som for lengst har gått ut på dato.

Hvordan vi tenker om virkelig verden, danner utgangspunkt for hvordan vi løser problemer, videreutvikler våre liv, våre organisasjoner og våre samfunn.   Vi mennesker oppfatter den virkelige verden gjennom mentale modeller. Men hvis disse er fulle av feil, gjør vi feil på feil på feil.

På et Cornell University i USA ble det gjennomført en undersøkelse der vitenskapsfolk fra ulike fagområder karakteriserte verdens verste kriser. 114 kriser ble beskrevet, og hver person rangerte etter viktighet (1–5) og etter løsbarhet. På toppen av lista kom ikke overraskende «klimaendringene og deres påvirkning på økosystemene». Og på toppen av lista over kritiske, men løsbare problemer kom «tapte sivile rettigheter under påskudd av å bekjempe terrorismen». Etter denne studien konkluderte Derek og Laura Cabrera med dette spørsmålet: – Eksisterer det en «metakrise», en krise som ligger i rota på alle disse krisene?

Og svaret var ja: Feil tenkning.

Panta Rei

Du har kanskje hørt uttrykket Panta Rei – ”alt flyter”, som vitenskapsmannen og
filosofen Heraklit formulerte 400 år før Kristus. – Vi kan ikke stige ned to ganger i den samme elva, fordi neste gang er både du og elva forandret. Alt er i bevegelse.  Jeg startet på dette blogg innlegget for noen måneder siden da jeg fullførte læreboka LÆRENDE ORGANISASJONER (Gyldendal akademisk). Det har forandret seg hele tiden fordi jeg lærer nye ting, har dialoger og reflekterer over det jeg ser og hører. Slik er det med alt –  på arbeidet vårt neste dag, er mye det samme, men både du og virkeligheten har endret seg litt.  Det blir kanskje vel abstrakt. Men vi må lære oss å tenke dialektisk. Det vil si å se på virkelig verden som systemer som er sammenhenger i bevegelse. Det er med andre ord ikke enkle årsak–virkningssammenhenger.

”Metakrisen” er knyttet til en forenklet lineær tenkemåte. 
 Systemtenkning handler om å forstå systemer. Et system er ikke struktur, men hvordan verden rundt oss og i oss i virkeligheten fungerer. Vår kropp er et system, vår familie er et system, en bedrift er et system, kommunene våre som politikere og vi innbyggerne har direkte og indirekte påvirkning på. Naturen rundt oss består av store og små systemer. Alt er systemer som består av ulike faktorer som samvirker og er gjensidig avhengig av hverandre.

Å lede en organisasjon, en virksomhet, et land  uten å forstå systemet er å lede i blinde.  Ta for deg en del aviser, eller TV media og still deg spørsmålet: – Hvor mange av de problemene som beskrives, skyldes at de som tar beslutninger ikke har peiling på konsekvensene av det de beslutter? Jeg vil anta at du fort vil nærme deg over 80%. Ledere som beslutter en plan eller et tiltak som ikke virker eller som virker motsatt av det som var formålet  – hørt den før?

Systemtenkning handler derfor om mer enn å forstå virkeligheten som systemer i bevegelse.

Det handler om å forstå tenkning.

Forstå hvordan vi tenker om virkelig verden.  Hvis vi gjennomfører en aksjon eller et tiltak som ikke virker eller som virker motsatt av det vi ønsket, er det virkelig verden som forteller oss at vår mentale modell (vår tenkemåte) som er feil. Da må vi lære å endre vår mentale modell. Dersom vi ikke gjør det, er det tegn på dumskap. Det er denne dumskapen som er «metakrisen». 
Den er omfattende og vi er omgitt av den hver eneste dag.

Ta for deg et hvilket som helst nyhetsmedium eller din egen praksis, dine venner eller forhold der du jobber, og du vil finne fenomenet at jo mer man trykker på, jo verre blir det. Brannslukking, krisehåndtering som skaper mer trøbbel et annet sted. Kurer som gjør pasienten verre. Ungdomskriminalitet, bekjempelse av terror. La oss se på noen typiske eksempler.

«Jo mindre jeg spiser, jo tykkere blir jeg!»

En venninne av meg er såkalt jojo-slanker. Hennes mentale modell er «jo mindre jeg spiser, jo mindre veier jeg». Hun går ned i vekt for så å sprette opp igjen. Ofte til en enda mer ugunstig vekt. Problemet er igjen – hvordan hun tenker. Kroppens system reguleres og stabiliseres i de indre organene i det såkalte stoffskiftet. Stoffskiftet reguleres av hva vi spiser (mengden karbohydrater, fett, sukker osv.), hvordan vi spiser (regelmessig, ofte, mye), og naturligvis hvordan vi bruker kroppen daglig. Som alle systemer i naturen består de av forsterkere som møter motkrefter som balanserer. Kroppens eget system gjenfinner balansen. 

«Vi gir bonus til selgerne for å øke inntektene»

Mange bedrifter har en strategi for å øke salget. De gir individuell bonus til selgerne. Den mentale modellen er «mer salg gir økte inntekter og stabil ordretilgang for produksjon». Men så kommer problemene fra virkelig verden. Større og ujevn ordreinngang gir problemer i innkjøp, logistikk og produksjon. Med det resultatet at man får mange forsinkelser i levering til kundene. Kundene klager. Kvalitetsavdelingen lager rapporter, og en kjedereaksjon av byråkratisk sløsing følger. På grunn av kundemisnøye mister virksomhetene kunder, og salget går ned. Når man ikke forstår  systemet og ikke reflekterer over egen feilaktige tenkemåte, resulter det  ofte i enda mer av det som ikke virker, nemlig unødvendig salgstrening, motivasjonsforedrag av psykologer, HR-eksperter og kjente idrettsfolk. Resultatet blir som med jojoslankingen  – motsatt av det man ønsket. Og en masse sløsing.

«Det er på tide å sette tæring etter næring»

Ser vi på det politiske miljøet, er det nærmest en hovedregel med «jojoslanking». For noen år siden ble det kuttet på strøing av veier med mange kompliserte lårbeinsbrudd og ditto innleggelser som resultat. Det medførte betydelig økte offentlige sykehuskostnader og naturligvis mange personlige kostnader og ekstra kostnader for tapt arbeid og vikarer og så videre. Det samme gjelder penger til skole, lokalsamfunn og forebyggende barnevern. En barnevernsleder jeg kjenner, viste meg tall på hvor mye man kunne spare av samfunnsmessige og menneskelige kostnader ved å satse på forebygging: lære potensielle foreldre om god oppvekst, starte lenge før barnet er født.

I stedet velger noen politikere å «spare» på forebygging, men reagere med indignasjon og «handlekraft» når barn og unge ødelegger for seg og samfunnet med rus og kriminalitet. Et barn i vanskeligheter har et liv som går på tvers av mange store ”siloer”: familie, skole og utdanning, politi, idrett, næringsliv, velforening og så videre. Løsningen ligger i å se hele barnet og i sammenheng mellom alle de ulike komponentene i systemet som skaper en god oppvekst.

Og hele tida og for all framtid må man arbeide med kontinuerlig forbedring av dette systemet.

Det er ganske interessant å studere begrepene i økonomifaget, der for eksempel anskaffelse av en maskin eller teknologi havner i «investering», men opplæring av folk til faktisk å bruke det samme utstyret effektivt havner i kategorien «kostnad». Man kjøper derfor inn kostbart utstyr, men med dårlig utnyttelse, fordi de som skal bruke det, ikke har vært med på anskaffelsen og fått god nok opplæring. Tallene havner riktig postert i økonomisystemet, mens systemet som i den virkelige verden – ødelegges.

Vokterne av utdaterte mentale modeller

Store deler av det politiske miljøet ”tror” på konkurranse. De er fast overbevist om at konkurranseutsetting av for eksempel NSB vil skape bedre togtilbud. Det samme gjelder intensiver basert på målstyring. Problemet er at nær sagt all forskning og fakta ”på bakken” viser at det har motsatt effekt.  Slike politikere er sterkt troende til sine mentale modeller mens virkelig verden forsøker å fortelle dem at denne tenkningen har gått ut på dato.  Slike politikere finnes i alle miljøer fordi de representerer en type mennesker som alltid har eksistert. Et slags ”presteskap” som forsvarer vedtatte sannheter. Og selvsagt konservering av maktstrukturer. Også i arbeiderbevegelsen og på ”venstresiden” (et ord som jeg mener er utdatert) har slikt presteskap ødelagt utrolig mye.

Politikk er systemutvikling.

Albert Einstein var kanskje den største vitenskapsmannen i sin samtid. Han utviklet kunnskap om energi (E=MC2 er verdens mest berømte ligning) og relativitetsteoriene som forandret vårt syn på tyngdekraft, tid og rom. Etter Einstein ble vårt syn på verden forandret for alltid. Men Einstein var systemtenker på flere områder enn fysikk, kjemi og matematikk. Han så verden som et system som var preget av farlige strømninger. Einstein var krigsmotstander og sto for en dyp humanisme. Han så skolesystemet, kunnskap og hele oppfostringen av kommende slekter som kilden til å komme ut av de mange krisene verden sto oppi i sin samtid. Systemtenkere går på tvers av båser. De er ikke bare ingeniører, økonomer, fagarbeidere eller vitenskapsmenn og kvinner, de er først og fremst systemtenkere.

Systemteoretisk har Norge tidligere hatt spennende miljøer. Professor Kristen Nygaard (1926– 2002), som ledet den vellykkede kampen mot EU i 1994, var en internasjonalt anerkjent systemteoretiker. Sammen med Ole-Johan Dahl utviklet han et objektorientert programmeringsspråk som seinere blant annet Java bygger på. Han var en forløper for datateknologien og engasjerte seg i hvordan tillitsvalgte skulle forholde seg til den. Det er interessant å sammenligne professorene Edwards W. Deming og Kristen Nygaard. De kjente ikke hverandre, men kom til mange av de samme system konklusjonene. Begge var matematikere og statistikere, begge var forskere, og begge var humanister. Gjennom matematikken forstår man hvordan systemer opptrer, og man ser de ulike dynamiske sammenhengene mellom delsystemer.

Hans sønn Johan Nygaard skriver:

Det var en dyp indre sammenheng mellom hva Kristen Nygaard sto for som humanist, vitenskapsmann og politiker. Kristen Nygaards navn er internasjonalt uløselig forbundet med etableringen av informatikkfaget og faget systemutvikling. Men her hjemme er han antakelig mer kjent som leder av Nei til EU og den vellykkede tverrpolitiske kampanjen frem mot seieren i folkeavstemningen i 1994. Jeg utfordret ham den gang til å investere sin faglige autoritet i en kritikk av EU som en utdatert tilnærming til systemutvikling. Kristen Nygaard oppga mange gode grunner for hvorfor han ikke ville gjøre dette i denne rollen. Men den viktigste begrunnelsen var likevel at «tiden ikke var moden».

 

Men – nå er tida moden?

Del II av denne kronikken finner du her

 

 

Forrige artikkelKongressmedlem Tulsi Gabbard fordømmer Trumps ulovlige krig mot Syria
Neste artikkelEl escandaloso ataque aéreo a Libia podría repetirse; según el secretario general de la OTAN Jens Stoltenberg
Bjarne Berg Wig er fagbokforfatter med organisasjonsteori som spesialfelt. Han har blant annet gitt ut boka Lærende organisasjoner - på vei mot organisasjon 5.0. Andre av hans bøker finner du her: https://www.ark.no/forfattere/bjarne-berg-wig