oss 100 kroner!
Av Eva Thomassen.
Siste forestilling av Ondskapens sirkus. Nytt på programmet er trylling. Tryllekunstnere skal forsøke å åpne perleporten. I manesjen venter trapeskunstnerne, gjøglerne og de andre artistene på at forestillingen skal begynne. Sponsorene sitter ringside, langt fra Idlib.
Dette er den siste forestillingen i sitt slag.
Sirkusforestillingen er varslet i god tid. Over hele verden- også denne gangen. De forrige forestillingene i Daraa, Daraya, Øst-Ghouta, Douma, Øst-Aleppo, Deir Ezoor og Raqqa var utsolgte lang tid i forvegen. Men, de foregående forestillingene innfridde ikke. Forhåndsomtalen var oppskrytt.
Man kan risikere det samme i Idlib. Men, la oss minnes de forrige forestillingene og hva vi ble lovet før dørene åpnes.
Første forestilling fra Øst-Aleppo
I Øst-Aleppo ble vi lovet flere hundre tusen publikummere. Jan Egeland lovet oss det. Vi ble lovet at det var verken mat, medisiner eller terrorister der. Vi ble lovet massakre. Vi ble lovet krigsforbrytelser. Vi ble lovet russiske menneskeetende bjørner. Vi ble lovet action. Vi ble lovet å se Clinton gå på stram line under åpen himmel. Hun ville vise oss hvordan en flyforbudssone ser ut. Vår egen Solberg sendte lykkeønskninger og gledet seg til å se moderate gjøglere. Inntekten av salget av billetter skulle gå til sirkusdirektøren og med provisjon til satanistene. Statistene, mener jeg. Det var rigget til med feltsykehus i tilfelle noen av gjøglerne skadet seg. FN satt ringside. Med mandat fra «verdenssamfunnet» om at forestillingen måtte stanses hver gang de mente publikum trengte mat. Og, det mente FN og Jan Egeland de trengte ofte. Det var jo så mange av dem. Men, han som eide sirkustomta ville stoppe forestillingen. Han ville ha den overstått. Den hadde altfor mange numre. Menneskene som bodde der ville ha tomta tilbake.
Når sannhet blir fiasko
Forestillingen ble en «fiasko». Alle ble skuffet. Sponsorene satt skuffet tilbake. Da teltene ble rigget ned fikk vi se sannheten. Den kunne ikke skjules for oss. Ikke var det så mange sivile som lovet, ikke var det lite mat eller medisiner. Men, det som overrasket og som vi ikke skulle se var trikset med å trylle med våpen. De var gjemt blant mat og medisiner. Penger også. Det koster penger å drive et omreisende sirkus.
Det koster også menneskeliv…
Støv på hjelmen
Men, det ble varslet nye forestillinger med omtrent de samme numrene. Over hele Syria. Det nye ble lovnadene om fyrverkeri. Vi fikk se ekte helter i hvite hjelmer som løp rundt og filmet hverandre mens de tryllet med støv på hjernen og Oscar i blikket.
Men, eieren av tomta synes ikke det nummeret var publikumsvennlig. Han lot seg ikke stoppe. Det bodde for mange mennesker der.
Grønne busser til Idlib
Overalt fikk de som ønsket å delta i den siste forestillingen tilbud om å bli med til Idlib. Det ble satt opp hundrevis av grønne busser.
Ondskap som forretningsmodell
Tilbake til Idlib. Man skulle tro at slaget om idlib, som de foregående slagene, var imaginært. Hadde noe uvirkelig over seg. Noe makabert og morbid over seg. Men, det er nettopp det det har, men det er virkelighet. Det er en forestilling fra helvete. Djevlene er de samme som har betalt klovnene å gjøre halsbrekkende numre. Jo mer vanvittige jo bedre lønn.
Nå er vi kommet til Idlib. Til siste stopp på denne turneen av ondskap, iscenesatt av ledere verdens befolkning ser aldri blir mette på ondskap. Vi, folket, har lært at ondskap finnes og noen er fortjent til å måtte leve i den. Det tar aldri slutt. Men, vi har vanskelig for å få øye på den, fordi den er gjemt for oss i ord som «sårbare stater», «menneskerettigheter» og «demokrati». Med disse ordene skal vi se på med godt hjerte at vi vil jo at alle mennesker skal få det så godt som vi har det. Men, først må de gjennom helvete på jord. Sånn er det bare.
Når terrorister blir til «babyer»
Tilbake til Idlib som nå er helvete på jord. I idlib oppholder det seg ca. 120 000 terrorister i et utall av terrorgrupper med alt fra det klingende navnet Al-Qaida, Al-Nusra osv. Man kan velge. De står på FNs terrorliste. Altså de er terrorister. Men, vent- ikke før vi får dem hjem. Så lenge de er i Syria er de moderate eller helst sivile. Egeland under pressekonferanse i Genève i går, byttet ut ordet terrorist med ordet baby. Det høres mye bedre ut å si en million babyer enn 130 000 terrorister. For ved å si babyer fordunster alle terroristene fra vår bevissthet.
«Den onde tomteeieren» og Egeland
Igjen blir han som eier tomta ond. Man dreper ikke babyer. Nei, man gjør IKKE det. Men, sirkushesten Egeland, som er betalt for å se oss inn i øynene, legge ansiktet i riktige folder og fortelle oss gjennom syv år at «vi- verdenssamfunnet» har gitt «Assad»- License to kill» Den frie verden, våre demokratier, vi skaperen av menneskerettigheter og skaperen av de gode menneskene, har sviktet det syriske folket. Vi skulle ikke latt det skje. Skje? Hva skulle vi ha gjort? Jo, «verdenssamfunnet» skulle ha gjort det vi gjorde i Libya. Vi skulle tatt en Quick Fix i Syria også. Men, vi prøvde. Men, det ble ikke sånn. Nå ved reisens slutt står Egeland og snakker fra Idlib. Ikke direkte fra Idlib. Dit tør han ikke dra. Ingen andre heller. Det er til og med for farlig for NGOér å oppholde seg i idlib. De som sørger for at terroristene får mat og plaster.
Klovnen Egeland
Det er stygt å kalle en mann med et så stort ansvar en klovn. Men, når en mann med et så stort ansvar oppfører seg som en klovn er det vel lov å kalle en klovn en klovn? Egeland har ikledd seg klovnens klær og rolle. For hvordan kan det ha seg at en million babyer ble født i Idlib i 2018 når folk har vært tvunget til å bo i Idlib siden 2011 uten at vi har hørt Egeland snakke om en eneste baby før i går i Genève?
Egeland har imidlertid fortsatt en sjanse til. En sjanse til før neste jobb venter. Det er varslet et kjemisk angrep. Trapeskunstnerne i White Helmets skal utføre det. «Verdenssamfunnet» skal reagere. Det er også varslet. Det er et bestillingsverk. En siste hilsen.
Alle holder pusten. Ingen vet hva og hvor «verdenssamfunnet» skal gi oss gleden av å se mer ondskap. Gi oss gleden av å se alle sirkushestene i fri dressur.
Ondskapen skal hjem
Men, først: Noe foregår bak sceneteppe. «Verdenssamfunnet» skjelver. Siste forestilling er nært forestående og «verdenssamfunnet» vet det. De vet også at alle artistene må hjem. Og, hvordan blir det å få 10 000 godt trente artister hjem? For husk, når de kommer hjem er de verken moderate, sivile eller luft. De er ekte terrorister. Som er klare for å takke for treningen de har fått. De vil fortsette med det de har lært. De har ikke tenkt å gå arbeidsledige. De har lært triksene. De vil finne nye manesjer, men de vil ikke varsle før forestillingen er i gang. De har lært at livet på jorda er ikke verdt å leve. Det er livet i paradis de venter på. Og, jo flere man tar med seg i døden jo bedre blir livet i paradis. Og, det er for sent for «verdenssamfunnet» å be dem «dra til helvete».
Den siste bønnen
Den siste bønnen fra «verdenssamfunnet» går til Erdogan. Det er han og han alene som sitter med nøkkelen til perleporten. For han slapp terrorister inn i Idlib og nå vil han ikke ha dem tilbake. Det vil heller ikke «verdenssamfunnet». Hva har Erdogan i ermet? Kan han trylle bort ondskapen som står og venter ved perleporten?…
