oss 100 kroner!
Handels-spenningene mellom USA og Kina vil muligens vare i flere tiår, men Kinas fokus på Silkevei-initiativet kan lindre smerten.
Av Pepe Escobar.
Jack Ma fra det kinesiske storselskapet Alibaba har advart om at den pågående handelskrigen mellom USA og Kina kan vare i minst 20 år. Som vi skal få se, er det faktisk mer som 30 år – fram til 2049, 100-årsdagen for grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina.
Steve Bannon skrøt alltid av at president Trump nok ville bruke en «sofistikert type økonomisk krigføring» for å konfrontere Kina. Logikken som understøtter denne krigføringen er at hvis du presser den kinesiske økonomien hardt nok, vil Beijing bøye seg og «spille etter reglene.»
Denne artikkelen av Pepe Escobar er oversatt og publisert av Midt i fleisen.
Trump-administrasjonens plan (skapt av Peter Navarro) – har tre grunnleggende mål:
- Skyve Kina bort fra hjertet av globale forsyningskjeder.
- Tvinge selskaper til å hente alle komponentene som er nødvendige for å produsere sine produkter andre steder i det globale sør.
- Tvinge multinasjonale selskaper til å slutte å gjøre forretninger i Kina.
Den overordnede ideen er at en uendelig konfrontasjon med Kina uunngåelig vil skremme selskaper/investorer unna.
Det er ingen bevis for at sørkoreanske eller tyske konglomerater, for eksempel, vil trekke seg fra det store kinesiske markedet og/eller produksjonsanleggene. Og selv om flukten bort fra Kina faktisk skjedde, ville den amerikanske økonomien uten tvil lide like mye, om ikke mer, enn Kinas.
Den siste amerikanske skuddsalven med tolløkninger vil bare redusere Kinas nasjonalprodukt med 0,9 prosent, ifølge Bloomberg Economics. Men Kina vil antageligvis fortsatt vokse betydelige 6,3% i 2019. Det som er sikkert er at Beijing, som bekreftet av en rekke redaktører i kinesiske statlige medier, ikke bare vil spille forsvar.
Beijing betrakter handelskrigen som «langvarig.» En kommersiell kald krig 2.0 ligger nå i lufta, men Kina kjemper den ideologiske krigen på to fronter. Hjemme bruker Beijing sterkt språk for å definere sin posisjon mot USA, men bruker en betydelig mykere tilnærming på den internasjonale arenaen.
For å forstå hvordan den nåværende situasjonen har oppstått, er det nyttig å se på hva Wang Hui skriver. Han er professor i kinesisk språk og litteratur ved Tsinghua-universitetet, der han skriver viktige analyser og er stjernespilleren til Kinas nye venstreside. Hui er forfatteren av den viktige boka Framveksten av moderne kinesiske tanker, publisert i 2005 og fremdeles uten engelsk oversettelse.
Noen av Hui viktigste konklusjoner gjelder fortsatt 13 år senere, fordi han forklarer hvordan det kinesiske samfunnet ennå ikke har tilpasset seg sin nye status på den internasjonale arenaen; hvordan det ikke har løst de «akkumulerte motsetningene» i den imponerende raske prosessen med innføring av markedsøkonomi; og hvordan det fortsatt ikke har mestret de iboende risikoene i den stadig sterkere globaliseringen. [..]
Det handler om Silkeveier
Jack Ma antydet også et større bilde da han sa at for å motvirke handelskrigen, burde Kina fokusere på eksport langs De nye silkeveiene (også kjent som Belte-og-Vei-Initiativet). Han nevnte spesielt nevnt Afrika, Sørøst-Asia og Øst-Europa.
Fem år etter at president Xi lanserte den nyeste utgaven av Silkeveiene på Astana-toppmøtet, og deretter i Jakarta, er det bare naturlig at Ma konsentrerer seg om det jeg lenge har lagt vekt på er den sentrale kinesiske utenrikspolitiske strategien de neste tre tiårene.
Det er ikke nok å understreke at Silkeveiene seks hovedkorridorer, som strekker seg gjennom 65 nasjoner, i henhold til den opprinnelige tidsplanen fortsatt er i planleggingsfasen fram til 2021. Det er da den faktiske gjennomføringen starter, helt fram til 2049.
Ma refererte til utvidelsen av Silkeveiene gjennom strategisk posisjonerte nasjoner i det globale sør, inkludert Sentral-, Sør- og Sørøst-Asia, samt Afrika og Øst-Europa.
Ganske mange av disse nasjonene har vært svært positivt innstilt til Silkeveiene, inkludert 11 som FN beskriver som minst utviklede land, som Laos, Djibouti og Tanzania. Silkevei-prosjekter – og ikke Verdensbankens prosjekter med strenge betingelser – representerer løsningen på deres infrastrukturproblemer.
Dermed ser vi Beijing at underskrev intensjonsavtaler for Silkevei-prosjekter med ikke mindre enn 37 afrikanske nasjoner og Den Afrikanske Union (AU). Siden Silkeveiene er nært forbundet med Den asiatiske banken for infrastruktur-investeringer (AIIB), vil banken håndtere finansiering for disse prosjektene i Indonesia.
Og handelskrigen mellom USA og Kina vil komme tredjeland til gode, for eksempel Brasil, som tjener på større eksport av råvarer.
Kina forsøker sakte men sikkert å finjustere detaljene i finansieringen av prosjekter i flere av korridorene – inkludert gjennom Bangladesh, Pakistan, Myanmar og Kasakhstan. Samtidig holder kinesiske selskaper et øye med den politiske avtalen som må til for å åpne Afghanistan for integrasjon i Silkeveiene.
I nasjoner som er sårbare for dominerende kinesisk investeringer – som Laos, Djibouti, Tadsjikistan og Kirgisistan – bruker Kina en rekke finansieringsmuligheter, fra sletting av gjeld til klare langsiktige kontrakter for kjøp av naturressurser. Hvorvidt Kina vil utnytte finansieringen av strategiske dypvannshavner i Myanmar og Djibouti til å bygge et «perlekjede» av anlegg som også kan forsyne den kinesiske marinen i Det indiske hav, er ren spekulasjon.
Det man bør følge nøye med på, er hvordan Tyskland og Frankrike forholder seg til Silkeveienes traseer gjennom Sentral- og Øst-Europa, for eksempel høyhastighetsbanen fra Budapest til Beograd, som på typisk Silkevei-måte forbinder videre til havna Pireus ved Middelhavet. Italia er forbundet med Silkeveiene i Adriaterhavet. Tyskland er antageligvis Silkeveienes viktigste europeiske endepunkt, i Ruhr-området. Men Frankrike somler. Russland er også med. Nesten 70 prosjekter samfinansieres av Silkeveifondet og Den eurasiske økonomiske union (EEU). Det nylige forumet i Vladivostok demonstrerte igjen det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina, og byggingen av Silkevei-korridoren der er i full gang.
En ny – spinkel – strategi skapt av de fire landene USA, India, Japan og Australia har ikke potensialet til å avspore Silkeveienes omfang, kompleksitet, kapitalrikdom og menneskelige ressurser.
Til tross for alle utfordringene med kinesisk økonomisk dominans og myk makt, har nasjonene som deltar i Silkeveiene, spesielt i hele det globale sør, bestemt seg å bli med på det kinesiske infrastrukturprogrammet og dets prosjektet der alle parter er vinnere.
Den nåværende, ubarmhjertige fordømmelsen av Silkeveien er ikke bare nærsynt, men irrelevant, fordi Silkeveiene, stadig finjustert, vil fortsette å ekspandere helt fram til år 2049. Det som de sikkert vil stå overfor, er 30 år med handelskrig.
Med velvillig tillatelse fra Pepe Escobar. Han er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Han er født i Brasil, har vært utenrikskorrespondent siden 1985 og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.
___________________________________________________
Dersom du vil støtte steigan.no kan du bruke betalingsløsningen vår: https://betaling.steigan.no/
En annen mulighet er å overføre til donasjonskontoen vår via nettbank: 9001 30 89050
Du kan også vippse til: 116916
Tusen takk!
