Krigen i Midtøsten – hvordan og hvorfor startet den?

0
USA har rustet opp syriske jihadister

Elisabeth Reehorst presenterer her noe av innholdet i Ola Tunanders bok Libyakrigen – Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat. Denne boka er viktig også for å forstå hvordan og hvorfor krigen mot Syria startet.

Av Elisabeth Reehorst.

Det har gått en omfattende diskusjon, bl a i Klassekampen, om hva som egentlig har skjedd og hvem som virkelig er ansvarlige for det som har hendt/hender i Libya. Ifølge Ola Tunander – Research Professor Emeritus ved institutt for fredsforskning (PRIO), som har skrevet en fersk bok om krigen i Libya og andre steder – har det vært sterkt samarbeid i kampen mot Gadaffi på høyt plan i flere land i Midtøsten, men også fra land i Vesten, der USA, Frankrike og Storbritannia er de viktigste.

Jakten på olje

Hans konklusjon i boken er at den viktigste drivkraften er/har vært jakten på olje. Olje som f eks ligger under jorden i Syria, der presidenten i landet ikke er interessert i at det blir bygget en rørledning gjennom landet og ut til Middelhavet, slik som Saudi-Arabia m fl vil. Og siden jeg kjenner Syria ganske godt, vil jeg trekke ut en del av det Tunander skriver om det.

Starten i Libya:  Mange ble drept i al-Bayda den 17. 02 2011 – «vitner fortalte Amnesty International at i kveld så de avhoppere fra politiet skyte på Gadaffis styrker. Fra da av eskalerte protestene raskt til voldelige konfrontasjoner.» Alan Kuperman skriver i International Security om massemedienes versjon slik den ble presenteret i 2011: «Den er avhengig av to beviselig falske premisser: At Gaddafi begynte å bruke vold ved å angripe fredelige demonstranter, og at hensikten med NATOs intervensjon primært var å beskytte sivile. I motsetning til hva de fleste samtidige vestlige journalister rapporterte, var mange libyske demonstranter bevæpnet og voldelige fra opprørets første dag, 15.02.11. Regjeringsstyrkene svarte i utgangspunktet med ikke-dødelige midler, gummikuler og vannkanoner. Den første dagen rapporterte vestlige medier feilaktig om at Gaddafis stryker hadde avfyrt skarpe skudd mot fredelige demonstranter….. Faktisk var det slik at i alle fire byene der konflikten først brøt ut, ble den utstrakte voldsbruken initiert av demonstranter heller enn regjeringsstyrker.»

Vestlige spesialstyrker

En uke etter at demonstrasjonene begynte, meldte den israelske nyhetskanalen Debkafile (25.02.2011) at flere hundre militære rådgivere fra Storbritannia, USA og Frankrike hadde ankommet Bengazi. De fleste av disse var sannsynligvis spesialstyrker. Få dager seinere innrømmet BBC at britiske spesialstyrker, Special Air Service (SAS), var tatt til fange med våpen og sprengstoff utenfor Bengazi. «Vitner sa at når mennenes sekker ble sjekket, ble det funnet våpen, ammunisjon, sprengstoff, kart og pass fra minst fire forskjellige stater blant innholdet (BBC 6.03.11). Kort tid etter ankom et like stort antall spesialstyrker fra Qatar. Soldatene fra spesialstyrkene ville ikke bli plassert ut i Libya dersom de ikke hadde en agenda. Dette skjer ikke uten planlegging. Det må ha vært en detaljert plan for å lansere disse militære operasjonene».

SYRIA: Omarimoskeen – der imamen var sterk motstander av landets regjering – ble brukt til feltlasarett etter opptøyer 15.03.11. Dette spredde seg ikke – det gjorde det derimot da det igjen ble mobilisert gjennom fredagsbønn 18.03. – og det ble ødeleggelser og også drap i byen Daraa.

Kap 4: Bruk av snikskyttere mot demonstranter er ikke unikt for Libya. I Syria så man at snikskyttere ble satt inn for å skyte på aktivister, da de «ikke-voldelige» demonstrasjonene nettopp hadde begynt. Tilsynelatende ble dette gjort for å mobilisere FNs sikkerhetsråd til å støtte en internasjonal militær operasjon eller en såkalt «humanitær intervensjon».

Kampen om oljen

Kapittel 8 handler om viktigheten av libysk olje og den amerikanske neokonservative ideen om å kontrollere det oljerike Midtøsten for derved å kontrollere enhver makt som kunne være villig til å utfordre USA. Libya har nærmere 40% av de afrikanske oljereservene, og ifølge tidligere Supreme Allied Commander Europa (SACEUR) formulerte Wesley Clark de neokonservative allrede i 2001 planer for regimeendring i oljerike stater som Irak, Sudan, Libya og Irak, samt Syria, Libanon og Somalia, som var av direkte betydning for de førstnevnete statene. Det endelige målet var å ta over Iran, men for å gjøre dette måtte man først ta kontroll over Syria og svekke Hizbollah i Libanon. Kontroll av oljeressurser var av aller største betydning, som et middel til å styre verdenspolitikken. Fra 1990-tallet ga svekkelsen av Russland vestmaktene en mulighet til å drive regimeendring i den ene oljerike staten etter den andre.

Jihadistenes vei til Syria

Det 11. kapittelet forteller om Al Jazeeras mann i Beirut, tidligere BBC-journalist Ali Hashen, som i 2012 fortalte at han hadde trukket seg fra TV-kanalen fordi ledelsen sensurerte hans rapporter og filmer som viste væpnete menn på vei fra Libanon til Syria allerede i april og mai 2011. Den syriske opposisjonen var bevæpnet allerede fra starten av konflikten, men ingenting av dette ble presentert av Al Jazeera, som heller beskrev sunni-motstanden som ikke-voldelige demonstrasjoner mot Bashsr al-Assad-regimets voldsbruk (The Real News 20.03.11). Mange hundre libyske islamistiske fanger ble løslatt i 2008-11 – primært for å støtte opprøret i Libya. Qatar var sterkt involvert. Muligens 5000 spesialstyrker – USA, Frankrike og England involverte også, ikke minst ved å levere våpen. Qatar leverte lengst, delvis også Sudan.

«I april 2012 ble det klart at Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar bevæpnet ulike opprørsgrupper i Syria (the Sydney Morning Herald 1.4.12, the Guardian 5.04.12). Væpnete islamister fra Libya og andre land har kjempet mot president Bashar al-Assads regering i Syria slik de også gjorde i Libya i 2011 (Reuters 29.03.12). I november 2011 dro Qatars mann i Tripoli, Abdel-Hakim Gelhadj, til Tyrkia for å diskutere det nye Libyas støtte til opprørerne i Syria, Den frie syriske armè. Dette initiativet ble støttet av den libyske NTC-bevegelsen Mustafa Abdul Jahil. Så mange som 600 libyere skal ha blitt sendt til Syria (the Telegraf, 27.11.11, Asbawada News 29.11.11, the Sydney Morning Herold 27.11.11). Mahdi al-Harati dro også til Syria, og ble høyeste befal for en opprørsstyrke på 6000 mann i Aleppo (Fitzgerald 2012). Mye av den libyske støtten til opprørerne i Syria ble administrert fra den qatarske ambassaden i Tripoli. Qatar presset på for å bevæpne de syriske opprørerne, og det samme gjorde amerikanske senatorer som John McCain og Joe Lieberman (the New York Times 19.02.12 og RT 16.02.12.), som begge står de neokonservative og Israel nært. I april 2012 signaliserte utenriksminister Hillary Clinton amerikansk støtte til «saudiarabisk og qatarsk innsats for å  bevæpne opprørerne i Den frie syriske arme» (FinanciaL Times 1,04.12) CIA hadde kontroll over distribusjonen av qatarske, saudi-arabiske og tyrkiske våpen til de libyske opprørerne (the New York Times, 21.06.12).»

Storbritannia begynte forberedelsene tidlig

Den tidligere franske utenriksministeren, Roland Dumas, kom til England to år før opprørene startet, og han offentliggjorde de britiske forberedelsene til dette opprøret, på det franske parlamentets TV-kanal LCP 18.06.13. Han hadde møtt britiske tjenestemenn, noen av dem venner av han, som «betrodde seg mens de prøvde å overbevise meg om at forberedelser var i gang for noe i Syria. Dette var i England, ikke i USA. Storbritannia forberedte væpnete menn på å invadere Syria. De spurte meg til og med, under påskudd om at jeg var tidligere utenriksminister, om jeg ønsket å delta i dette. Selvfølgelig avslo jeg….. Jeg måtte bare si at denne operasjonen går langt tilbake. Den var vel gjennomtenkt, unnfanget og planlagt…… ganske enkelt med det formmål å styrte den syriske regjeringen.»

Dette er bare et lite utdrag fra boken til Tunander: «Libyakrigen. Bruk av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat». Den fortsetter med videre avsløringer, og de som vil lese boken, vil finne mange andre slike.

Forrige artikkel«En bikkje biter ikke hånden som gir den mat»
Neste artikkelHer kommer den 30 år lange handelskrigen