Okkupant eller intervensjonist?

0
Pansret kjøretøy fra USA i Al-Hasakah, mai 2017, Wikipedia.

Av Arnljot Ask.

Gjennom de siste innleggene her på steigan.no syns jeg vi har kommet en del videre i å klarlegge hva vi er enige og uenige om når det gjelder Syria.

Det er bra hvis vi kan sortere unna hva vi er enige om, for å styre unna skinndiskusjoner. De fører jo til at vi som jobber for at Norge skal trekkes ut av intervensjonskrigen bruker kreftene på å fighte med hverandre i stedet for å slåss mot krigstilhengerne. «Det gode blir det bestes fiende», utifra hvilken leir en regner seg i.

I debatten med Pål Steigan (PS) er jeg enig på følgende tre viktige punkter:

* Hans tredje avsnitt i 8.august-innleget, om at vi støtter Syrias forsvarskamp mot den imperialistiske alliansen med USA i spissen. (Her inkluderer jeg da alle krefter i Syria som slåss mot inntrengerne) Det var USA og allierte som utnytta og infiltrerte protestbevegelsen våren 2011 til å dra i gang regimeskiftekrigen.

Så er det mitt syn at krigen etter hvert utvikla seg på flere plan, med motsetninger både mellom intervensjonistene og innad i det syriske samfunnet, mens USA og Russland hele tiden har vært hovedaktører i den geopolitiske rivaliseringa rundt krigen.

* At USA-soldater er ulovlig i Syria. Og strategisk har ikke USA gitt opp målet om regimeendring, sjøl om de har innsett at det ikke vil lykkes i denne runden. Derfor må de amerikanske soldatene ut for å få en endelig fredsløsning. 

* At vi som antiimperialister i Norge har et særskilt ansvar for å avsløre og bekjempe det offisielle Norges ansvar og rolle på aggressorsiden i denne krigen. Her er det å få Norge til å trekke seg fra sanksjonskampanjen mot Syria og få alle norske soldater hjem fra Inherent Resolve oppdragene, samt avslutte alle våpenleveranser til landene i regionen, de umiddelbare oppgavene.

Så til der vi fortsatt har ulike syn og vurderinger:

*Den viktigste uenigheten ser ut til å dreie seg rundt analysen av USA som okkupantmakt i Syria. Og sammen med dette om hovedpartiet i SDF, kurdiske PYD, må betraktes som lakeier/medløpere for en okkupantmakt.

Min forståelse av okkupasjon er at en fremmed makt har tatt kontroll over hele eller deler av territoriet til en annen stat. PS sier sjøl at «det er SDF som er infanteriet som har kontrollen på bakken» i nordøst Syria. Hans okkupantanalyse bygger på at USAs luftstyrke og rollen som våpenleverandør gjør at det er USA som har den reelle kontrollen over dette området. Og han hevder at hvem som har den sivile, administrative makten heller ikke spiller noen rolle. Han velger ut det i Salih Muslims tekst som passer hans analyse om at SDF er en lydig lakei for USA, og overser at de sier at deres avtale med USA bare dreier seg om krigen mot terroristene, ikke om hvordan regionen styres og organiseres. (kommer mer inn på dette i neste punkt)

PS går ikke i det hele tatt inn på den faktiske situasjonen i Nord Syria føderasjonen før han proklamerer at området er okkupert av USA, annet enn å repetere tyrkernes kart over USA-baser og omfanget av våpenleveranser til SDF. Enda de som styrer landområdene, i tillegg til å være syrere, heller ikke fører noen krig mot regjeringen i Damaskus.  Og PS sitt utsagn i innlegget 4.august, «Som vi har skrevet tidligere, er det mest sannsynlige scenariet at Syria sikres som en enhetlig og suveren stat innenfor landets offisielle grenser og at kurderne får en del innrømmelser som er tilstrekkelige til at de også slutter opp om en endelig fredsløsning.» , blir også litt merkelig dersom han ser på kurderne som et underbruk av USA.

Dersom USA skulle prøve på å ta kontrollen over territoriet i nordøst Syria og bryte opp den lokale militære og sivile styringsstrukturen der, måtte de gå i militær konfrontasjon med SDF. De har ikke nok soldater, eller samarbeidspartnere der, til å kunne klare det. Og å bombe fra lufta ville jo legge i grus den innflytelsen jeg er enig at de har i dag: at de gjennom sin intervensjon og støtte til SDF sin kamp mot IS  har oppnådd at denne regionen har en autonomi i forhold til sentralregjeringen i Damaskus. Når PS 8.august siterer fra «Kissinger»-tidsskriftet The National Interest, er jeg jo ikke uenig i at USA tenker og handler slik de  beskriver der. Men det dreier seg jo om hva som er naturlig å gjøre for en som vil intervenere og prøve å påvirke, uten å okkupere.

Denne innflytelsen til USA vil svinne hen når IS & co er bekjempa, hvis SDC og Damaskus kommer fram til en avtale seg i mellom. Det gjenstår da bare at USA girer om i sitt forhold til Tyrkia og slipper dem inn over grensene også øst for Eufrat. Men ut i fra det vi kan tolke av bakromsavtaler mellom Russland og USA er vel det lite trolig. Tyrkia er et stort nok problem allerede for de begge, som en de facto okkupant i nordvest Syria, med ambisjoner om ytterligere ekspansjon. Krigen blir ikke avslutta før Tyrkias okkupasjon opphører.

* Jeg syns, som jeg allerede har vært innom, at PS er lettvint i anklagene mot Salih Muslim om å tale med to tunger

PS trekker fram et par sitater som kan utlegges som at SM stiller ultimatum for hva slags samfunn Syria må bli, at kurderne vil påtvinge hele Syria deres egen modell. Men ser vi på uttalelsen han siterer fra i sin helhet, er det rimeligere å trekke andre konklusjoner.

Det er riktig at SM krever at en avtale må innebære en annen grunnlov og en annen styringsform enn dagens Baathmodell («there can be no return to the old dictatorial system in Syria, thats over»).  Han viser til at Syria allerede er endret og at de for sin del vil slåss for at de erfaringene de har gjort skal bli ivaretatt: «But we have our model. We have seen that this model works and it is the best choice and want to spread it».

Så sier han også at de vil at deres modell skal spres til resten av Syria. Men det er vel ikke urimelig at de går inn i forhandlingene med et slikt utgangspunkt? Det innebærer jo ikke at det skal trumfes, eller kriges, gjennom. Han sier videre:

«We present our model as an example. But there is also the old regime. We will agree on a point so that we can live together in one country. But a lot is needed for that. If we had not protected ourselves, if we had not implemented our legitimate self-defense, no one would have listened to us. Even if we had not built our model, then nobody could have understood us».

Han understreker også at prosessen fram til ny grunnlov vil ta lang tid og at flere kommisjoner nok må settes ned før den kan legges fram for folket.

Som jeg antydet i innlegget mitt 7.august, er det vel lite trolig det blir enighet rundt konstitusjonen i første omgang. Den må jo også ut til folkeavstemning før den blir implementert. Det som sannsynligvis vil komme på bordet først er avtaler knytta til hvordan partene skal videreføre den felles kampen mot terroristene i Syria, uten å åpne en krigsfront mot hverandre. Pluss avtaler på det mer administrative planet om hvordan nasjonale ressurser skal disponeres, slik vi har sett at det allerede er inngått en energiavtale rundt Tabqa-dammen.

Å få til en samordna handlingsplan for å få ut fremmede soldater som bryter med suvereniteten til landet, hører også til fasen før en fredsavtale kan komme endelig på plass. Det gjelder da først og fremst amerikanerne og tyrkerne. Her blir det nok neppe gjennombrudd før Russland og USA inngår en avtale som også kan sette Tyrkia på plass. Salih Mulims utsagn om at «the americans are here» må sees i denne sammenhengen. Ikke utlegges som bevis på at SDF er underlagt USA.

 

 

Forrige artikkelUSA ber Facebook om hjelp til å knekke Messenger
Neste artikkelHemmelig FN-direktiv om å blokkere hjelp til Syria