Merkel kapitulerte: Fra Willkommenskultur til ”transittsentre”

0
Merkel og Seehofer fortsetter som alliansepartnere - for det det måtte være verdt.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel måtte i siste minutt inngå kompromiss med sin alliansepartner CSU og innenriksminister Horst Seehofer for å unngå regjeringskrise. Seehofer har truet med å stenge Tysklands grenser for migranter sørfra. Det ville ikke Merkel godta, men det kompromisset hun har inngått med Seehofer betyr i virkeligheten at hun har gitt opp sin såkalte ”Willkommenskultur” fra 2015 og går med på at det opprettes såkalte ”transittsentre” for å ”ordne og styre sekundær migrasjon”, det vil si holde migrantene ute. Seehofer, som fortsetter som innenriksminister sier at avtalen betyr ”å stanse illegal migrasjon” og at transittsentrene skal øke hastigheten på behandling av asylsøknader, og i negative tilfeller, ”sørge for raske deportasjoner”. Og det vil være hans departement som vil ha ansvaret for å sette denne politikken ut i livet.

Dette bildet er nærmest blitt symbolet på Merkels Willkommenskultur. Foto: DPA

Tyske politikere vil for enhver pris unngå nyvalg. Merkel ble gjenvalgt som forbundskansler i 2017, men det tok måneder å danne en regjering og hennes mandat er betydelig svekket i forhold til den gangen hun bare var ”Mutti” for Tyskland, og den ubestridte kansleren. Politikerne vet at dersom det blir nyvalg nå, så risikerer de at det innvandringsfiendtlige partiet Alternative für Deutschland  (AfD) blir større enn det sosialdemokratiske SPD og dermed Tysklands nest største parti. Det vil de for enhver pris unngå. Seehofer står foran et regionalvalg i Bayern høsten 2018, og der har det hittil ubestridte CSU begynt å føle pusten fra AfD i nakken.

De vet også at et flertall av velgerne er motstandere av Merkels flyktningpolitikk. En meningsmåling som ble gjennomført av Emnid for Bild am Sonntag sa i mai 2018 at 57 prosent av tyskerne er motstander av den måten hun håndterer dette på.

Forsida på Der Spiegel i juli 2015 sier noe vesentlig i situasjonen i Hellas

Denne krisa har svekket Merkels autoritet betraktelig, også innenfor EU. Fra 2010 og framover var Tysklands og Merkels ord avgjørende. Hun kunne gjennom EU tvinge Hellas i kne og påtvinge landet et økonomiske helvete for å lette situasjonen for tyske banker. Hun kunne sørge for å få avsatt Italias statsminister Berlusconi da han truet med å være ulydig mot Den europeiske sentralbankens diktat. Og hun kunne i 2015 tvinge EU til å godta massemigrasjonen. Den tida er forbi.

EU spriker nå i alle retninger. Vedtaket fra EUs toppmøte om migrasjonspolitikken betyr i virkeligheten at hvert EU-land får frie hender til å bestemme sin egen migrasjonspolitikk, slik som Italia nå gjør, og som Visegrad-blokken (Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Polen) har gjort lenge.

Østerrike tar over det roterende presidentskapet i EU fra juli 2018 og lover å stå i spissen for en ”revolusjon” mot Brussels rådende migrasjonspolitikk, dersom EU-organene tar signalene.

En grunn til at situasjonen er blitt så eksplosiv er at de herskende politikeren med Merkel i spissen har påstått at massemigrasjonen er uten problemer, mens folk i sin egen hverdag har opplevd det motsatte. I 2015 var det stor stemning for Merkels Willkommenskultur, men den er som blåst bort.

Nå blir det i stedet ”oppsamlingsleire”, på folkemunne kalt konsentrasjonsleire, og større militær styrking av EUs yttergrense, det vil si nye byggesteiner til Europa-hæren. Det blir EU-finansierte leire og militærinnsats i Nord-Afrika. Og EU revner i sammenføyningene.

Forrige artikkelEn ny USA-provokasjon: F-35 utplasseres bare minutters flytid fra Russland
Neste artikkelMedaljens bakside: Den massive hjerneflukten fra Bulgaria og Romania
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).