oss 100 kroner!
Tysklands forbundskansler Angela Merkel måtte i siste minutt inngå kompromiss med sin alliansepartner CSU og innenriksminister Horst Seehofer for å unngå regjeringskrise. Seehofer har truet med å stenge Tysklands grenser for migranter sørfra. Det ville ikke Merkel godta, men det kompromisset hun har inngått med Seehofer betyr i virkeligheten at hun har gitt opp sin såkalte ”Willkommenskultur” fra 2015 og går med på at det opprettes såkalte ”transittsentre” for å ”ordne og styre sekundær migrasjon”, det vil si holde migrantene ute. Seehofer, som fortsetter som innenriksminister sier at avtalen betyr ”å stanse illegal migrasjon” og at transittsentrene skal øke hastigheten på behandling av asylsøknader, og i negative tilfeller, ”sørge for raske deportasjoner”. Og det vil være hans departement som vil ha ansvaret for å sette denne politikken ut i livet.
Tyske politikere vil for enhver pris unngå nyvalg. Merkel ble gjenvalgt som forbundskansler i 2017, men det tok måneder å danne en regjering og hennes mandat er betydelig svekket i forhold til den gangen hun bare var ”Mutti” for Tyskland, og den ubestridte kansleren. Politikerne vet at dersom det blir nyvalg nå, så risikerer de at det innvandringsfiendtlige partiet Alternative für Deutschland (AfD) blir større enn det sosialdemokratiske SPD og dermed Tysklands nest største parti. Det vil de for enhver pris unngå. Seehofer står foran et regionalvalg i Bayern høsten 2018, og der har det hittil ubestridte CSU begynt å føle pusten fra AfD i nakken.
De vet også at et flertall av velgerne er motstandere av Merkels flyktningpolitikk. En meningsmåling som ble gjennomført av Emnid for Bild am Sonntag sa i mai 2018 at 57 prosent av tyskerne er motstander av den måten hun håndterer dette på.
Denne krisa har svekket Merkels autoritet betraktelig, også innenfor EU. Fra 2010 og framover var Tysklands og Merkels ord avgjørende. Hun kunne gjennom EU tvinge Hellas i kne og påtvinge landet et økonomiske helvete for å lette situasjonen for tyske banker. Hun kunne sørge for å få avsatt Italias statsminister Berlusconi da han truet med å være ulydig mot Den europeiske sentralbankens diktat. Og hun kunne i 2015 tvinge EU til å godta massemigrasjonen. Den tida er forbi.
EU spriker nå i alle retninger. Vedtaket fra EUs toppmøte om migrasjonspolitikken betyr i virkeligheten at hvert EU-land får frie hender til å bestemme sin egen migrasjonspolitikk, slik som Italia nå gjør, og som Visegrad-blokken (Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Polen) har gjort lenge.
Østerrike tar over det roterende presidentskapet i EU fra juli 2018 og lover å stå i spissen for en ”revolusjon” mot Brussels rådende migrasjonspolitikk, dersom EU-organene tar signalene.
En grunn til at situasjonen er blitt så eksplosiv er at de herskende politikeren med Merkel i spissen har påstått at massemigrasjonen er uten problemer, mens folk i sin egen hverdag har opplevd det motsatte. I 2015 var det stor stemning for Merkels Willkommenskultur, men den er som blåst bort.
Nå blir det i stedet ”oppsamlingsleire”, på folkemunne kalt konsentrasjonsleire, og større militær styrking av EUs yttergrense, det vil si nye byggesteiner til Europa-hæren. Det blir EU-finansierte leire og militærinnsats i Nord-Afrika. Og EU revner i sammenføyningene.
