oss 100 kroner!
Av Øyvind Andresen.
I en rekke bøker oversatt til norsk de seinere åra, tar arabiske og kurdiske forfattere et sviende oppgjør med volden mot kvinner i mange muslimske land. Disse bøkene er forskjellige i sjanger og vinkling, men i sum er budskapet at det foregår en omfattende og systematisk vold mot kvinner – ikke minst i arabiske land, og at denne tradisjonen videreføres i visse innvandrermiljøer.
Disse bøkene utfordrer idylliseringa av islam som er så utbredt blant annet innenfor skoleverket, akademia, kirka og miljøer på «den liberale venstresida» der man i toleransen navn har valgt å usynliggjøre denne kvinneundertrykkinga. Det har vært et utbredt angst for å bli stempla som islamofobisk og rasistisk. Men det blir vanskelig å ignorere denne kritikken når den kommer innenfra – og av mennesker som selv er muslimer.
Jeg vil framheve disse tre viktige bøkene:
Den dansk-kurdiske forfatteren Sara Omar med sin roman «Dødevaskeren», den verdenskjente syriske lyrikeren Adonis med boka «Vold og islam» i samtale med en marokkansk kvinnelig psykoanalytikeren Houria Abdelouahed og den egyptisk-amerikanske journalisten Mona Eltahawys bok «Jomfruhinner og hijab. Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon» som jeg presenterer her:
#MosqueMeToo
Mona Eltahawy er født i Egypt i 1967. Hennes foreldre begynte å undervise medisinerstudenter ved universitetet i Jeddah i Saudi-Arabia i 1982. Da hun som 15 åring var på pilgrimsferd til Mekka, ble hun befølt to ganger i folkehavet, blant annet av en politimann. Dette skjedde altså under hajj, en hellig handling på islams helligste sted. I 2017 starta hun #MosqueMeToo for å dele liknende erfaringer med mange andre kvinner.
Etter at «den arabiske våren» kom til Egypt i 2011 og tvang Mubarak til å gå av, dro Eltahawy seinere det året til Kairo. Hun skulle dekke en demonstrasjon der en rekke kvinner ble utsatt for seksuelle overgrep, også fra mannlig meddemonstranter.
Tildekkingen av kvinner, med hijab og nikab, er etter Eltahawys syn «et hvitt flagg som signaliserer at vi kvinner kapitulerer for islamistene og deres konservativisme». Arabiske kvinner har i mye større omfang enn tidligere dekka seg til, under innflytelse av den voksende islamistiske reaksjonen.
Eltahawys syn er at den arabiske verden er gjennomsyra av kvinnehat, og at skylden er en giftig blanding av kultur og religion. 3/4 av Egypts kvinner er f.eks. kjønnslemlesta, nesten alle har opplevde seksuelle trakassering.
Det muslimske brorskapet har støtta kjønnslemlestelse
Og hvor har Det muslimske brorskapet stått i den sammenhengen? Ifølge Eltahawy stemte Brorskapet mot loven som forbød kjønnslemlestelse i 2008.
Enkelte av bevegelsens tjenestemenn har fastholdt dette standpunktet ganske nylig. Den kvinnepolitiske rådgiveren til Brorskapets president Morsi (president 2012 – 2013) brukte ordet «forskjønnelse» om kjønnslemlestelse og tok avstand fra praksisen når det var snakk om småjenter. Men foreldrene burde heller vente til døtrene kom i puberteten med «forskjønnelsen», sa hun.
Eltahawys syn på Brorskapet står i skarp kontrast det som framheves av professor i Midtøstenhistorie Bjørn Olav Utvik som ifølge sitt forlag er «Norges fremste ekspert på politisk islam». I sin faste spalte i Klassekampen gjennom mange år har han gang på gang har understreket at Brorskapet står for modernisme og demokratisering. I Vårt Land 8/2 2011 sammenlikner han Brorskapet med Kristelig Folkeparti for femti år siden og «som et muslimsk svar på kristendemokratiske partier i Europa».
Brorskapet vil innføre kvinnefiendtlige sharia. Ingen kristendemokratiske partier (inklusive KrF) har noen gang gått inn for et religiøst lovverk – eller at kvinner skal kjønnslemlestes!
Eltahawys syn overensstemmer her med synspunktene til den langt eldre egyptiske marxisten, legen og feministen Nawal-el-Saadawi (født 1931). Gjennom et langt liv, delvis i fengsel, har hun i ord og handling slåss mot vold og lemlesting av kvinner i sitt hjemland. Flere av hennes romaner og artikler er oversatt til norsk.
Kritikk mot vestlig høyre- og venstreside
Eltahawy er klar over at hun beveger seg i et minefelt. Hun avgrenser seg mot «en enøyd og rasistisk vestlig høyrefløy som er overivrig etter å få høre kritikk av regionen og islam». Hun minner «disse konservative om at ingen land er fri for kvinnehat, og at deres forsøk på å reversere kvinners hardt tilkjempede rettigheter når det gjelder prevensjon og abort, gjør dem til meningsfeller av våre islamister.
Hun skriver:
På den andre siden står vestlige liberale som med rette fordømmer imperialismen og likevel er blinde for den kulturimperialismen de begår når de knebler kritikk av kvinnehatet [….] De er blinde for de privilegiene og paternalismen som driver dem, og gir seg selv rett til å bestemme hva som er «autentisk» med min kultur og tro. Hvis høyresiden drives av fordekt rasisme, lider venstresiden til tider av en implisitt rasisme som den bruker til å uthule min rett til å bestemme hva jeg kan si og like.
Heldigvis fikk Gyldendal oversatt Elhaways bok til norsk i 2015, men forfatteren og hennes bok er lite omtalt i norsk offentlighet. Hvem tjener på det?
Les også:
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
