Spillet om Iran: Blokkbokstaver og lek med løvehalen

1
Irans president Hassan Rouhani. Tehran Times.
Pepe Escobar

Av Pepe Escobar.

Trump-administrasjonens endelige mål er regimeskifte i Teheran. Men var det hele bare en distraksjon fra «forræderiet» i Helsinki, fordi amerikanske valg er rett rundt hjørnet? Eller ønsket han bare å destabilisere de eurasiske gigantene og deres nye handelsforbindelser? President Trumps Twitter-melding, sendt sent på kvelden og bare med blokkbokstaver, vil huskes lenge i diplomatiske kretser.


Denne artikkelen av Pepe Escobar ble først publisert i Asia Times. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Men la oss gå tilbake til hvordan dette hele startet. Etter å ha ensidig trukket seg ut fra den kjernefysiske avtalen med Iran, har Trump-administrasjonen utstedt det som nærmest er økonomisk krigserklæring mot Iran. Han vil bruke alle midler for å presse Den islamske republikken ut av det globale oljemarkedet – som en del av dette, truer han allierte i Europa med sekundære sanksjoner, med mindre de avslutter all import av iransk olje innen 4. november.

Sist helg sa Irans øverste leder, ayatolla Khamenei, at han ville støtte en blokade av all oljeeksport fra Midtøsten gjennom Hormuz-stredet hvis Irans europeiske handelspartnere gir etter for press fra Washington og helt slutter å kjøpe iransk olje.

Så fulgte president Hassan Rouhani opp uttalelsen, og advarte mot å «leke med løvehalen.»

Rouhani har alltid oppført seg som en diplomat som har is i magen. I motsetning til det forutsigbare spinnet i media, har han aldri «truet» med å angripe USA. Den generelle sammenhengen var at Teheran gjerne ville tilby Washington «alle fredsavtalers mor». Men hvis Trump i stedet bestemte seg for å angripe Iran, så ville det åpne veien for ‘alle krigers mor’.

Det endelige målet: Regimeskifte

Faktum er at Trump-administrasjonen trakk seg fra av en FN-støttet multilateral traktat og har nå begynt med omfattende hemmelige operasjoner, der det endelige målet er et regimeskifte i Iran.

Trumps eksplosjon av raseri, kombinert med USAs utenriksminister Mike Pompeos plutselige bekymring over «det iranske folks langvarige stemme,» har blitt møtt med spott og hån over hele Iran.

Geopolitisk forblir forbindelsene mellom Russland og Iran svært solide, slik det fremgår av det nylige møtet mellom president Putin og Khameneis øverste utenrikspolitiske rådgiver Ali Akbar Velayati. Som professor Mohammad Marandi ved Universitetet i Teheran fortalte meg: «Møtet mellom Putin og Velayati gikk veldig bra. Velayati planlegger å dra til Beijing om noen uker. Folk i Iran hater Trump, og alle politiske partier og fraksjoner er blitt mye mer forente. Rouhanis tale ble sett av mange og veldig godt mottatt.»

Khamenei og Rouhani er på samme side – og det i seg selv er veldig viktig. De er nå enige om at enhver forhandling med Washington er fånyttes. Irans utenriksminister Javad Zarif ga nådestøtet, da han tvitret at Iran hadde bestått i mange tusen år og sett mange imperier falle. Han avsluttet det hele med en Trump-lignende uttalelse: «PASS DERE!» (“BE CAUTIOUS!”)

Hele såpeoperaen er full av latterlig gravalvor, der amerikanske «eksperter» hevder det bare er to utfall igjen for Iran: kapitulasjon eller at «regimet» kollapser.

Alle som hevder at Teheran vil kapitulere, viser en fullstendig uvitenhet om den generelle stemningen og forakten blant det iranske folk, selv om de står overfor enorme økonomiske vanskeligheter. Og alle som sier at en regimeendring er på trappene i Teheran, etterplaprer i utgangspunktet amerikanske «planer» som bare er ønsketenkning.

De amerikanske nykonservative som skjenket verden den mislykkede Irak-krigen, til en kostnad av flere tusen milliarder dollar, burde ha blitt begravet, ikke seks fot under jorden, men halvveis til jordens indre. Likevel, som zombier, gir de aldri opp.

Men i Midtøsten er det for øyeblikket tre ledere som later som alt går som smurt: Saudi-Arabias Mohamed Bin Salman (MBS); hans lærer og veileder, De forente arabiske emiraters Mohamed bin Zayed; og israelsk statsminister Benjamin Netanyahu.

De respekterer ikke ekspertrådet fra tidligere Mossad-leder Meir Dagan, som sa at et militært angrep mot Iran var «det dummeste jeg noensinne har hørt.»

Bevisst distraksjon

Det er alltid en mulighet for at Trumps spektakulære Twitter-melding kan være en krigslist, for å distrahere amerikanere fra «forræderi»-skandalen i Helsinki. Dette høres logisk ut når man knyttet det til de nært forestående valgene og Trumps absolutte behov for å høres tøff ut og sørge for at republikanerne støtter ham. Man kan kalle det en av Trumps strålende strategiske manøvrer. Eller var det Putins?

Tilbake til virkeligheten, reduseres de harde alternativene til at Iran på nytt blir en amerikansk satellittstat, eller stenger Hormuz-stredet – noe som i realiteten vil skape en kollaps i den globale økonomien.

Jeg har blitt forsikret om at Den islamske revolusjonsgarden har de teknologiske midlene som trengs for å blokkere stredet og ikke ville nøle med å gå til strid i stedet for å bøye seg, hvis det kommer til stykket. President Rouhani kan ikke stå imot Revolusjonsgarden. Trump-administrasjonen har faktisk tvunget Rouhani til å vise sine kort. Alle grener av den iranske regjeringen er nå forent.

Krigshysteri, som allerede er i gang, er ekstremt uansvarlig. I det verste Hormuz-scenariet ville Den amerikanske marinen stå maktesløs, fordi russiske SS-N-22 Sunburn-missiler kunne forårsake stor ødeleggelse. Washington kan bare bombe fra flybasen Al-Udeid i Qatar eller fra İncirlik i Tyrkia. Hverken Qatar eller Tyrkia har noe brennende ønske om å gjøre Iran til fiende.

I tilfelle konflikt, måtte Pentagon prøve å bombe missilramper på den iranske kysten. Men disse er meget godt kamuflerte; missiler kan transporteres hit og dit; og det er ingen pålitelig etterretning på bakken. Iran trenger bare å avfyre én missil om gangen. Ingen oljetanker ville prøve å seile gjennom.

Det trenger ikke engang bli full krig. Alt Teheran trenger å gjøre er å gjøre trusselen troverdig. Forsikringsselskaper ville slutte å forsikre oljeselskaper. Ingen tankrederier ville seile uten forsikring.

Et forsøk på å sprenge samarbeidet Russland-Kina-Iran

Det geopolitiske spillet er enda mer komplekst. Velayati var i Moskva bare noen få dager før Helsinki-toppmøtet. Diplomatiske kilder sier at Iran og Russland er synkroniserte – og koordinerer planer tett. Hvis den nåværende spenningens strategi vedvarer, øker prisen på olje, noe som er bra for både Russland og Iran.

Og så er det Kina. En tsunami av sanksjoner eller ei, det er meget sannsynlig at Beijing vil øke oljeimporten fra Iran. «Eksperter» som hevder at Iran bare blir en bonde på sjakkbrettet for Russland og Kina, er håpløst nærsynte. Russland, Kina og Iran betrakter allerede ting på samme måte.

På kort sikt, er Trump-administrasjonens høyeste prioritet å skape problemer for De nye silkeveiene mellom Kina og Europa. Og den viktigste økonomiske forbindelseskorridoren går gjennom Iran.

Den fundamentale «fienden» er Kina. Men for å få denne splitt-og-hersk-strategien til å virke, må man først forsøke å lokke Russland inn i en slags overenskomst. Og parallelt med denne sjarmoffensiven, er en destabilisering av Iran et must. Tross alt, Cheney-regimet pleide å beskrive Iran som «The Great Prize» – det store byttet.

 


Med velvillig tillatelse fra forfatteren. Første gang publisert i Asia Times («Tweet of Mass Destruction’ ratchets up tension on Iran). Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer over hele verden, fra USA til Asia. Han er født i Brasil, har vært utenrikskorrespondent siden 1985 og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    Iflg en studie fra IMF vil en reduksjon i verdens oljeutvinning med bare kun 1% føre til en prisstigning på hele 50%. Hvis det er slik at 30% av verdens olje passerer via Hormuz-stredet vil en reduksjon på 30% bety en gigantisk økning i verdens oljepris (med noe slikt som 1500%).

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere