Rødt og krigen mot Syria

2
Bjørnar Moxnes har klart fordømt intervensjonskrigen mot Syria, så han burde kunne si uten forbehold at Rødt støtter Syrias forsvarskrig mot intervensjonsstyrkene.

Det at partiet Rødt kom inn på Stortinget har betydd at for første gang er det der blitt reist en prinsipiell kritikk av Norges deltakelse i krigen mot Syria. Bjørnar Moxnes fordømte det sanksjonsregimet som Norge deltar i og kalte det med rette uetisk. Han slo også fast at dette rammer sivilbefolkninga i Syria. Rødt mener også at Norge bør støtte gjenoppbygging i Syria. Der får ikke partiet følge av noen av de andre partiene på Stortinget, ei heller SV og Sp.

Slik sett har Rødts inntreden på Stortinget betydd en viktig milepæl i kampen mot krigen mot Syria.

Det gjenstår et par problemer

Men det henger igjen noen svakheter fra tidligere, som partiet burde rydde opp i.
Partileder Bjørnar Moxnes og leder for Rødts internasjonale utvalg, Marianne Gulli, skrev en avisartikkel etter at Rødt Strinda hadde gjennomført et åpent debattmøte om krigen i Syria. Den inneholder svært mye bra, men det er et par ting man bør tenke over.

Moxnes og Gulli skriver:

«Rødt jobber mot enhver norsk innblanding i krigen i Syria. Vi har stilt forslag på Stortinget om at eksport av våpen til land som deltar i krigen, inkludert Tyrkia, må opphøre. Vi mener at Norge må motarbeide sanksjonsregimet som ødelegger livene for vanlige syrere. Vår politikk har vært og er å gå mot utenlandske forsøk på væpnet regimeskifte i Syria, samtidig som vi fordømmer den grove voldsbruken fra regimets side.»

Klar fordømmelsen av krigen og sanksjonene

Det er viktig at Rødt så klart fordømmer krigen mot Syria og går inn for både våpenembargo og opphevelse av sanksjonsregimet. Rødt er naturligvis i sin fulle rett til å kritisere unødvendig og grov voldsbruk fra den syriske regjeringas side i den grad den finner sted. Men vi går ut fra at det ikke gjelder den volden som helt nødvendigvis må brukes når man står overfor noen av de verste terroristgruppene i verden. Syria forsvarer seg mot det Rødt helt riktig kaller en intervensjonskrig, og da er det dessverre ikke til å unngå at det må brukes vold.

Moxnes og Gulli skriver to ganger at Syria er et diktatur. Når de skriver det, så er det vel ikke bare fordi alle andre politikere i Norge skriver det. Vi får anta at Rødt har studert de indre forholda i Syria og har kommet til den konklusjonen. Men det kunne vært interessant om Moxnes og Gulli kunne dele denne analysen med omverdenen.

De to skriver at «protestene for demokrati i kjølvannet av den arabiske våren var rettferdige», men de hevder heldigvis ikke at det som pågår nå er et opprør. De betegner det tvert om som en intervensjonskrig mot Syria. Dette er en viktig avklaring.

Mot regimeendring

Men det viktigste spørsmålet er om det er relevant om Syria er et diktatur. Rødt sier klart og tydelig at man ikke vil engasjere seg i noen regimeendring i Syria, og det er bra. Da kunne Rødt ganske enkelt si: Vi støtter Syrias forsvarskrig mot utenlandsk intervensjon. For det er det det handler om, retten til nasjonal sjølbestemmelse, retten til å forsvare seg mot angrepskrig.

Vi er klar over at historiske paralleller alltid vil halte mer eller mindre. Men likevel: la oss ta tre historiske eksempler for å prøve ut diktaturargumentet.

Keiser Haile Selassie og keiserinne Menen krones i Etiopia.

Benito Mussolini mot keiser Haile Selassie

I 1936 invaderte det fascistiske Italia Etiopia, eller keiserdømmet Abbesinia som det het da. Benito Mussolinis styrker lyktes raskt å nedkjempe styrkene til keiser Haile Selassie og gjøre landet til italiensk koloni. Både Italia og Etiopia var medlemmer av Folkeforbundet og Italias angrep var klart i strid med Folkeforbundets grunnprinsipper. Men Etiopia ble sviktet av Folkeforbundet og etter et kort mellomspill godtok stormaktene de facto Italias krig og okkupasjon.

Hvordan skulle man stille seg til dette? Etiopia var ikke bare et keiserdømme og et diktatur. Det var i tillegg en stat bygd på et slavesystem. Mussolini gjorde et poeng av at han «frigjorde slavene». De fleste sosialister og kommunister lot seg ikke vippe av pinnen av dette, men støttet Etiopia. Leon Trotsky gikk til og med så langt at han i en pinlig uttalelse hyllet keiseren for hans lederskap av krigen, noe det ikke fantes noen grunn til, og som trotskister har slitt med siden.

Men Trotsky var helt klar på sin støtte til Etiopia, sjøl om det var et slaveeierdiktatur. Og det var som nevnt de fleste andre som regnet seg til venstresida. Ett av unntakene var utbryterne fra britiske Labour, Independent Labour Party, som sa at de ikke ville ta stilling til «en krig mellom to diktatorer». Dette standpunktet til ILP er kommentert og hudflettet av Trotsky i hans brev fra Oslo i april 1936.

Nå ville det utvilsomt være fullstendig usaklig å stille Bashar al-Assad på linje med Haile Selassie, men eksemplet er interessant, fordi det viser at det var mulig for sosialister, og overraskende nok også for trotskister, å støtte diktatoren Selassie mot diktatoren Mussolini. Da burde det også være mulig for et parti som Rødt å gi uforbeholden støtte til Syrias forsvarskrig mot internensjonskrigen, uansett om man misliker Assad.

Slaget ved Stalingrad var en skjebnekamp so la grunnlaget for nazi-Tysklands endelige nederlag.

Hitler-Tyskland mot Stalins Sovjetuninen

Går vi litt fram i historien og stopper i 1942, så sto slaget ved Stalingrad. Det var den skjebnesvangre kampen mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen, eller personifisert slik det er vanlig i dag: mellom Stalin og Hitler.

Vi antar at det i Rødt er en utbredt oppfatning at Stalin var en diktator, så la oss gå ut fra det. I så fall sto krigen mellom diktatoren Hitler og diktatoren Stalin. Slik jeg kjenner Rødt kan jeg ikke forestille meg i mine verste mareritt at partiet, dersom vi kunne teleportere det tilbake til 1942, ikke ville ha vært i stand til å gi sin fulle støtte til Stalin mot Hitler. Og det helt uavhengig av hva man måtte mene om Stalins «regime», som man sier i dag. Og igjen: Målt mot Stalin må man si at Bashar al-Assad, hvis han er diktator, er reine salongdiktatoren. Hvis det var lett for sosialister å støtte Sovjetunionen mot Hitler-Tyskland i 1942, burde det være barnemat å støtte Syria mot intervensjonskrigen i dag.

Napalmofre: Det berømte bildet av jenta Phan Thị Kim Phúc som viser resultatet av USAs bruk av napalm mot sivilbefolkninga. Det var ikke vanskelig for virkelige sosialister å støtte det «diktaoriske» Vietnam mot det «demokratiske» USA.

Vietnamkrigen

To generasjoner radikalere ble formet av Vietnamkrigen. Det var første gang et lite folk reiste seg og vant mot den største imperialistmakta i verden. Det var en nasjonal frigjøringskamp, som har påvirket hele verden.

Men Ho Chi Minh kom ikke til makta gjennom valg. Han styrte en ettpartistat under ledelse av kommunistpartiet og han og hans «regime» kunne være mer enn nokså brutale mot opposisjonen.

Det fantes dem i sosialdemokratiet og reformistpartiene som ikke ville ta stilling til krigen mellom Vietnam og USA, men de tapte i alt det som kan kalles venstreside og til og med sentrum. Det synet som vant fram var at dette handlet om et lite folks frigjøringskrig mot en brutal overmakt, og store deler av en generasjon skjønte plutselig hva imperialisme er.

Ta lærdom av historien, støtt Syria i dag

Hvis det var mulig for sosialister å støtte Haile Selassies Etiopia mot Mussolini, Josef Stalins Sovjetunion mot Hitler-Tyskland og Ho Chi Mins Vietnam mot USA, burde det være den letteste ting av verden for sosialister i dag å skjønne at de må støtte Syrias kamp mot intervensjonskrigen. Det er ikke vår sak å bestemme hva slags ledere Syria skal ha. Det er en intern sak som bare angår det syriske folket. Men det vi kan gjøre, og det vi absolutt må gjøre, er å gi vår uforbeholdne støtte til den forsvarskrigen Syria fører mot den verste intervensjonskrigen i nyere tid.

Rødt har gjort store framsteg i sin holdning til Syria-krigen. Som vi har pekt på, trengs det litt mer opprydding, men det burde la seg gjøre.

 


Se også Kari Jaquessons innledning på møtet i Strinda Rødt:

Hva skal vi mene om krigen mot Syria?

Les mer om Syria på steigan.no.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Ludvig says:

    Genial argumentasjon fra Steigan. Er tiden for radikalismens forsvar for de små og svakeste parter både på statlig og individuelt plan over?

  2. Steigan skriver: «Det er ikke vår sak å bestemme hva slags ledere Syria skal ha. Det er en intern sak som bare angår det syriske folket. Men det vi kan gjøre, og det vi absolutt må gjøre, er å gi vår uforbeholdne støtte til den forsvarskrigen Syria fører mot den verste intervensjonskrigen i nyere tid.»

    Den første setningen her er utvilsomt et riktig standpunkt. Den andre setningen er mer tvilsom i den betydning at vi utmerket godt kan ha en mening om hva det syriske folket bør gjøre. Altså mener vi at Syria bør fortsette som et land hvor det syriske folket skal ha Bashar al-Assad som president? Vi vil vel at Syria skal utvikle seg som et demokrati hvor folkets makt kombinert med en respekt for alle minoriteter skal styrkes og ledere velges i samsvar med hva den makten vil for landet sitt. Og her er det jo mange krefter som driver sitt spill. Og i en analyse av dette må det være de krefter som kan drive demokratiutviklingen i en positiv retning som bør få vår støtte. En annen sak er om disse kreftene i det hele tatt har noen muligheter til å vinne fram og få innflytelse over utviklingen. En uforbeholden støtte til den forsvarskrigen Syria fører i den betydning at det støtter opp om Bashar al-Assads makt i det framtidige Syria som vil komme, tjener neppe demokratiutviklingen i Syria. Og sannheten her er vel at dette kommer uansett Russland til å bestemme. Ser Russland seg tjent med at Bashar al-Assad skal fortsette som president, gjør han nok det.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere