Kløften mellom USA og Tyskland blir bare større, den vestlige alliansen rakner

1

Etter langt på vei å ha smadret G7 på møtet i Quebec har Donald Trump fortsatt å kjøre kiler inn i forholdet til USAs såkalte allierte i Europa. Den handelskrigen Trump har innledet mot i første rekke Kina rammer også i høyeste grad verdens nest største eksportnasjon, Tyskland. «Hvis Trump kommer opp med noe i nærheten av 25 prosent toll på tyske biler vil ikke en eneste tysk bil kunne selges i USA med profitt,» sier Arndt Ellinghorst, som er analytiker i Evercore ISI til Financial Times.

Trump har også rettet kanonene inn mot Tyskland når det gjelder landets rolle i NATO. «Tyskerne betaler 1 prosent av sitt BNP til NATO,» sier Trump, «mens vi betaler 4 prosent av et mye større BNP. Denne situasjonen vil snart ta slutt. Forandringer kommer!»

Og så har Trump rettet slagene mot Angela Merkels svake punkt; den stadig mindre populære immigrasjonspolitikken hennes. Mens Merkel kjemper for å overleve som kansler og hennes koalisjonspartner Horst Seehofer i CSU forlanger en fullstendig omlegging av immigrasjonspolitikken, setter Donald Trump inn et støt akkurat der.
I en kommentar på Twitter (hva ellers?) skriver Trump at folket i Tyskland vender seg mot sine ledere mens migrasjon rister den svake Berlin-koalisjonen i grunnvollene. Kriminaliteten i Tyskland øker. Store feil begått over hele linja mens Europa har latt millioner av immigranter komme inn og endre kulturen deres på voldelig vis.

Hvordan er det mulig å snakke om en transatlantisk allianse etter alt dette? Er vi ikke ganske enkelt vitne til de øyeblikkene da denne alliansen smadres mens vi ser på?
CNN skriver: Trump tar sikte på å bryte EU i stykker.

Trump sender ikke bare sjokkbølger gjennom Europa. Neocons i USA er rystet over hva de ser og hører. En av de sentrale haukene blant dem, Robert Kagan, skriver sjokkert på nettsidene til den mektige tenktanken Brookings: «USAs motstandere vil få det bra i denne verden, for Trumps USA ønsker ikke krig.»

Is this what the American people want? Maybe. Many these days call for greater realism and less idealism in U.S. foreign policy. Here it is. Trump’s policies are pure realism, devoid of ideals and sentiment, pursuing a narrow “national interest” defined strictly in terms of dollars and cents and defense against foreign attack. Trump’s world is a struggle of all-against-all. There are no relationships based on common values. There are merely transactions determined by power.

Det er sterke økonomiske og sikkerhetspolitiske realiteter som nå river den vestlige alliansen i filler. Sjefen for rivningskompaniet er Donald Trump, og han gjør det på sin sedvanlig vulgære og plumpe måte. Men man må ha fulgt uhyre dårlig med i timen hvis man ikke har sett disse underliggende tendensene lenge. Da Obama-adminstrasjonen forlangte at Europa skulle drive vidtrekkende sjølskading gjennom å sanksjonere mot Russland, løp den med piggsko over europeernes økonomiske uínteresser. Det er begrenset hvor lenge en allianse kan bestå på et slikt grunnlag.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    Det vi ser nå er nok egentlig ikke en form for handelskrig, men derimot en form for økonomisk krigføring, noe som er mye mer rått og brutalt enn en handelskrig (som feks har som formål å få til balansert handel mellom landene). Trump betrakter det internasjonale samfunn på samme måte som de forhold han er vant til i næringslivet hvor alle bedriftene kjemper mot hverandre. Med et slikt internasjonalt system vil verden få en tilbakevending til situasjonen før første verdenskrig (eller enda tidligere).

    Det høres ut som det kan bli ganske brutalt fremover hvor land i mye større grad enn tidligere kan bli tvunget til å underkaste seg USA for å overleve økonomisk, land kan havne opp med å bli rene vassal stater. Og man kan lure på om ikke Norge er på god vei til å bli noe slikt om det ikke allerede har skjedd (men fremdeles har Norge tollbeskyttelse av sitt jordbruk).

    Konsekvensen av America First (eller America Alone) er at verden kan bli mye mer kaotisk enn tidligere. Og vi kan havne opp med at ingen lenger klarer å utforme regler for hvordan feks verdensøkonomien skal fungere fremover. Noen tror vel på at verdensøkonomien kan fungere helt selvregulerende til alles tilfredsstillelse. Men hele rammeverket for verdensøkonomien kan nå rakne og verden kan oppleve en lignende ustabilitet som det man har sett i årehundrende før annen verdenskrig. En form for uhåndterbar overakkumulasjon og økonomisk krise og stagnasjon kan treffe den vestlige verden, mens Kina derimot som har lært av historien vil klare å håndetere den økonomiske situasjon på en mye mer fornuftig måte.

    Trumps kunnskapsnivå er for dårlig når det gjelder slike spørsmål, og han vil heller ikke høre på de som har denne kunnskap. New Deal folkene hadde feks den erkjennelse at de ikke klarte å løse krisen på 1930-tallet til tross for iherdige forsøk, men at det var WW2 som egentlig løste denne krisen. Etter WW2 satset USA på Marshall-hjelp til Europa og Japan for å forhindre en ny økonomisk krise og således redde USAs økonomi. Det er mulig at det bla var Paul Volcker som løste problemet ved å satse på storstilt lånefinansiert konsum og dollar-trykking sammen med globaliseringen og åpningen av Kina for vestlig kapital. Men altså en løsning med indre motsetninger som nå er i ferd med å rakne under sin egen tyngde og pga sine ganske ekstreme løsninger (bla blårussens naive tro på at ubegrenset fri flyt er saliggjørende).

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere