Det globale tyngdepunktet flytter seg bort fra USA

7
Det nye silkeveibeltet kan komme til å stille Marshall-planen fullstendig i skyggen, både i omfang og betydning.

Av Graham Vanbergen

Det kom en dag da verden innså at den hadde fått nok av USA. Det skjedde ikke den dagen USA snudde ryggen til herkulesoppgaven det var å forsøke å forplikte verden til klimaavtalen i Paris, eller TTIP. Eller USAs kontinuerlige støtte til Israels morderiske handlinger i Gaza. Eller forskjellige andre avtaler det hadde tatt år å rydde av veien og forhandle, som siden hadde endt i søppelbøtta. Det var et øyeblikk vi visste ville komme, men som vi minst av alt forventet ville vise seg å bli så viktig.


Denne artikkelen av Graham Vanbergen ble først publisert på nettsida til Monthly Review. Den er oversatt til norsk av Anne Merethe Ertad.


Dette var en avtale som krevde den samlede innsatsen fra Den europeiske union, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Kina og Russland. Den tok tolv år å forhandle fram. USA var en nøkkelspiller, og avtalen ble signert, forseglet og var på plass 18. oktober 2015. Det var atomavtalen med Iran.

Denne milepælen av en avtale stanset eskaleringen av atomvåpenprogrammer, ikke bare i Iran, men faktisk i større skala i Midtøsten.

Uten bevis fra noen kilde om at Iran bryter vilkårene i atomavtalen, har Iran nå en rekke handelspartnere. USA var imidlertid ikke en av dem. Iran stoler, med rette, ikke på sin gamle fiende. Og slik gikk det til at Donald Trump trakk USA fra avtalen, som ventet, forrige måned.

Et sinne som var til å ta og føle på, for å beskytte avtalen og holde den på sporet, avfødte en fullstendig ny, global selvtillit til å bevege seg sammen, i én retning. EU hadde forberedt bank- og handelssystemer for å støtte selskaper i unionen som handlet med Iran. Kina var forpliktet etter å ha signert en gigantisk oljerør-avtale, og lanserte deretter petro-yuan. Russland har selvsagt mange grunner til å beskytte denne avtalen, og handler også med rubler – og ikke US dollar – gjennom et byttehandel-system. Så annonserte India for kort tid siden en handelsavtale med Iran – og igjen ble dollaren forbigått. Deretter offentliggjorde EU-diplomater, som hadde arbeidet med en samarbeidsavtale på Cuba siden 2016, at avtalen var klar for noen dager siden. Forrige uke annonserte 14 afrikanske land sin intensjon om å bytte fra US dollar til Kinas yuan. Alle har dumpet dollaren som hovedvaluta for handel – av ulike grunner.

10. mai erklærte EU at USA var blitt hovedtrusselen mot Europas økonomi. EUs økonomikommisær, Pierre Moscovici, advarte om at Trumps proteksjonisme representerte en «farlig forbindelse». Med dette som for øyet fortsetter Den europeiske union å trekke seg tilbake fra USA. EuActiv rapporterer at:

«EU og Kina annonserte fredag (1. juni) at de ville utvide handel- og investeringssamarbeid midt under den globale handelskonflikten, som ble utløst av USAs tollsatser.»

EU-kommisjonen ved Jean-Claude Juncker formelig omfavner Kina ved utenriksminister Wang Yi. Foto: EU-kommisjonen.

Kinas utenriksminister Wang Yi bekrefter:

«I en kontekst der usikkerhetene i verden øker, er det enda viktigere for Kina og EU å forsterke vårt strategiske partnerskap.»

Det som egentlig har skjedd her, er en global forflytting av tyngdepunkt. Ledere smir mens jernet er varmt. Wangs besøk i Brüssel, innenfor rammen av EU og Kinas årlige strategiske dialog på høyt nivå, kom rett i hælene på president Donald Trumps bekreftelse av ytterligere tollsatser mot Europas og andre nasjoners stål- og aluminiumseksport. Trump har, mot sin hensikt, endt opp med å egge andre verdensledere til reell handling.

Det kan ta tid før dette øyeblikket, der tyngdepunktet flyttet seg, slår ut i sin fulle konsekvens. Kanskje tiår.

I mellomtiden er Kinas “Ett belte, én vei»-initiativ, som koster nesten en trillion omregnet i dollar, godt i gang og ikke til å overse. En moderne Silkevei, som forbinder Kina, Russland, Europa og Afrika til handelsruter gjennom land og over hav.

Utenriksminister Wang Yi har beskrevet initiativet som «en symfoni for alle relevante parter». Beijing tror det vil sparke i gang «en ny æra av globalisering». En part som ikke er inkludert i denne symfonien, er USA.

Ifølge det globale konsulentfirmaet McKinsey, har BRI («Ett belte, én vei»-initiativet) potensial til å sette etterkrigstidens Marshall-plan fra USA, ettertrykkelig i skyggen. BRI involverer rundt 65 prosent av verdens befolkning, en tredjedel av verdens bruttonasjonalprodukt og vil bidra til å flytte på rundt en fjerdedel av verdens varer og tjenester.

«Beltet» er en serie korridorer over land, som forbinder Kina med Europa, via Sentral-Asia og Midtøsten. For ett år siden sist mai, håpet Kina å skaffe initiativet litt kjøtt på beina under et internasjonalt forum i Beijing. Men initiativet ble møtt med en blanding av begeistring og mistenksomhet. Beijing møtte 28 statsledere og regjeringsoverhoder, men Tyslands statsminister, Angela Merkel, avslo invitasjonen. Det samme gjorde president Donald Trump.

I dag ser det ut for at initiativet kan begynne å kjøre. Europa har så godt som gitt grønt lys. Også Merkel.

USA har nettopp vist seg å være den nye busemannen på den internasjonale geopolitiske scenen. Landet er ledet av en ustabil administrasjon hvis fordreide verdensbilde, preget av paranoia, ikke ser annet enn fiender som gjemmer seg i mørket. Landet ønsker en destabilisert verden, for det er hva USA gjør best og profiterer mest fra. I mellomtiden ønsker alle andre simpelthen å drive handel, fortsette videre og tjene penger.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    Under Marshall hjelpen var det mulig for land å motta hjelp (eller billig lån) samtidig som de også hadde lov til å beskytte sitt eget næringsliv med tollmurer. Det gjenstår å se om Kina aksepterer slike tollmurer.

    I dagens verden er det slik at land må ha eksportoverskudd for å kunne klare å beskytte sin vekslingskurs. Dette var en bitter lærdom fra Asia-krisen. Veldig mye av dette handelsoverskudd havner i USA (ved at andre land feks kjøper statsobligasjoner i USA og at USA deretter bedriver lånefinansiert konsum/import). Noe av dagens handelsunderskudd i USA kan forklares utifra dette forhold (og forstår Trump det?). Man får håpe at Kina får på plass et bedre internasjonalt system for valuta enn det USA har gjort.

    USA har i dag et system med relativt høyt rentenivå sammen med økonomisk stabilitet hvor landet tiltrekker seg økonomisk overskudd (profitt) fra andre land. Dette økonomiske overskudd kan lånes ut til andre land eller til aktiviteter i USA. En god del går til regelrett lånefinansiert konsum i privat og offentlig regi. En god del av statsbudsjettet i USA er lånefinansiert og i stadig større grad. Men dette kan faktisk være helt nødvendig for å motvirke global overakkumulasjon (oversparing), altså at USA bedriver lånenfinansiert konsum finansiert ved å låne av verdens økonomiske overskudd/profitt. I tillegg trykker USA dollars som brukes i internasjonal handel. Når handelen øker (eller når prisene økes) må det trykkes mer dollars. Denne innsprøyting av penger holder oppe aktivitetsnivået og den økonomiske vekst i verden. Uten økonomisk vekst (hvor etterspørselen i verden er større enn forbruket) ville trolig ikke globaliseringen ha vært mulig. USA tjener veldig mye på dette, men samtidig holdes verdensøkonomien gående ved at etterspørselen i verdensøkonomien opprettholdes selv om det skjer i form av lånefinansiert konsum i regi av USA (eller ved å trykke ekstra dollars).

    Det er nok slik at USA i dag er blitt en for liten nasjon i forhold til verdensøkonomien til å kunne klare å opprettholde stabiliteten i verdensøkonomien fremover. Det er nok begrenset hvor stort det lånefinansierte konsum i USA egentlig kan bli.

  2. Tiltrekker seg er en eufemisme. Det er petro-dollaren som har holdt USA oppe, og den er snart historie. Spørsmålet er heller om de engere kretser som har hatt hånda på rattet, mister grepet når tyngepunktet skifter, eller om de henger på som nissen.

  3. Kina og EU Samarbeid tror jeg Kina tjener mest på.

  4. De “engere kretsene” er “Elefanten i rommet”.

    De er smarte (sannsynligvis en IQ over 170), har enorm økonomisk og politisk makt, full kontroll med Verdens Banksystemer, Multinasjonale selskaper, Pressen og er godt organisert.
    De påstår å ha Gud på sin side, og opplever seg, (sannsynligvis med god grunn), alle oss andre overlegne.
    De lyver, stjeler, dreper, starter kriger, arrangerer terrorangrep á la 22/7 og forgifter vårt vann/luft/mat, for å nå sine mål.

    Neste steg er sannsynligvis en resett av Verdens Finanssystemer, muligens i parallell med en krig.

    Norske politikere, presse, militære og akademia går deres ærend. De har 100% kontroll på vårt Oljefond, og Norge er dem pr dato skyldige over NOK 600 milliarder, til dekning av “daglige utgifter”.

    Alt dette - mens Norges befolkning sover en “Tornerose søvn”.

    ALLE VET HVEM DE ER; MEN INGEN TØR KONFRONTERE DEM. DE HAR DERFOR SANNSYNLIGVIS FULL KONTROLL!

  5. SHO says:

    USA har de siste 40 år hatt et rentenivå som i snitt har ligget høyere enn i de andre land i verden. Investorene investerer der det er mest lønnsomt og samtidig også trygt å investere (og spesielt når det er turbulens i verdensøkonomien). Dette høye rentenivå vil imidlertid skape problemer for næringslivet i USA. Iflg Varoufakis var det derfor at lønnsnivået for folk flest i USA ble frosset en gang på 1970 tallet for å kompensere for det høye rentenivået. Til gjengjeld har mye av statsbudsjettet i USA blitt lånefinansiert. Det at olje i lang tid bare kunne selges i dollar har selvfølgelig styrket dollaren ledende posisjon ekstra mye. I dag foregår omtrent 85% av verdenshandelene i dollar, og det er veldig vanskelig å komme seg unna bruk av dollar selv for Kina og andre land som ønsker å ikke bruke dollar.

  6. “Since I entered politics, I have chiefly had men’s views confided to me privately. Some of the biggest men in the U.S., in the field of commerce and manufacturing, are afraid of somebody, are afraid of something. They know that there is a power somewhere so organized, so subtle, so watchful, so interlocked, so complete, so pervasive, that they had better not speak above their breath when they speak in condemnation of it.”

    • Woodrow Wilson US President 1913 - 1921
  7. Kompensere for det høye rentenivået? Eufemismene virkelig hoper seg opp.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere