oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Den tyske forbundskansleren Angela Merkel sa på et møte i Aachen at «Det er ikke lenger slik at USA ganske enkelt vil beskytte oss. La oss innse det. Europa er fortsatt i sin spede barndom når det gjelder en felles utenrikspolitikk.»
Uttalelsen falt etter at USAs president Donald Trump hadde trukket USA fra atomavtalen med Iran. Den inneholder minst to dimensjoner: for det første en innrømmelse av den økende splittelsen mellom USA og deres europeiske «allierte» og for det andre en appell om å skape en eurohær og en felles utenrikspolitikk for EU.
Merkel fikk umiddelbart svar fra Frankrikes president Emmanuel Macron, som sa:
– Hvis vi godtar at andre stormakter, inkluderte allierte, setter seg selv i en situasjon der de bestemmer over vårt diplomati, vår sikkerhet, og noen ganger får oss til å påta oss de største risikoene, så er vi ikke lenger suverene og vi ikke lenger fremstå som troverdig overfor folkemeningen.
Her viser Macron delvis til at USA skyver Europa foran seg i den økte militære opptrappinga mot Russland, der jo som kjent både tysk og fransk industri har lidd store økonomiske tap på grunn av sanksjoner USA har påført dem. Og dels viser han til at USA nå vil tvinge Europa og europeiske selskaper til å boikotte Iran nå som de står foran store profittmuligheter i landet.
Det som må gå opp for europeiske politikere er at USAs økonomiske krigføring ikke minst er rettet mot Europa. Når USA truer med å innføre drakoniske straffetiltak mot europeiske selskaper som handler med Iran, så er det mer enn noe annet en økonomisk krig mot de europeiske konkurrentene til USAs storkonserner.
USA har lang tradisjon i å bruke utenrikspolitiske argumenter i økonomisk krigføring. Det var slik de knuste japanske Toshiba på 1980-tallet, til stor glede for amerikansk dataindustri. (Som kjent gikk Kongsberg våpens dataavdeling med i dragsuget den gangen.)
Analytikeren Ian Bremner fra Eurasia Group har skissert den nye strategien til USA slik: «kaldblodig, interessdrevet tilnærming, utformet for å gi maksimalt tilbake av skattebetalernes investeringer». Han skriver at «Æraen for USAs globale ledelse er over».
Mange kommentatorer har pekt på at Donald Trumps økonomiske krigføring vel så mye retter seg mot Europa som mot Kina, og nettavisa Politico skriver at Europa forbereder seg på en global handelskrig mot Trump.
EU-president Jean-Claude Juncker sier at «Vi vil ikke sitte rolig og se på at vår industri blir utsatt for urettferdige tiltak som setter tusenvis av europeiske jobber i fare.»
Ikke før Trump hadde bestemt at det skulle innføres en 25% toll på stålimport o 10% på aluminium, svarte Juncker med at EU vil ta den kampen rett tilbake til Washington.
EU-kommisjonens visepresident Jyrki Katainen sier at «vi kan fort ende opp med en handelskrig på to fronter.»
Som vi har vist tidligere har EU og europeiske selskaper og stater enormt mye å tape på en sanksjonskrig mot Iran. En sak er en eksport på 10,8 milliarder euro årlig, men en annen sak er investeringsmuligheter på titall og kanskje hundretalls av milliarder euro i Iran.
Også amerikanske medier som CNBC er fullstendig klare over at det for en stor del er økonomisk krigføring det dreier seg om, en krig som også retter seg mot Europa.
NATO er tilsynelatende så sterkt som aldri før, men det er djupe sprekker i fundamentet. En sak er at det landet med den nest største hæren i alliansen, Tyrkia, går sin egen vei og er på kant med alliansen. Men enda alvorligere er det at Frankrike og Tyskland så aktivt markerer en annen utenrikspolitisk kurs enn USA, en kurs der europeiske og amerikanske interesser kommer i stadig større konflikt med hverandre.
