oss 100 kroner!
Av Terje Alnes.
Norge fungerer som støttehjul på USAs krigsmaskineri. Mens norske soldater trekkes inn i stadig flere militæroperasjoner utenlands, er vår egen forsvarsevne på et bunnivå. Etableringen av amerikanske baser bidrar ikke til Norges sikkerhet, men er tvert imot med på å høyne krigsrisikoen.
(Bildet: Fra overtakelsessermonien fra NCC XXI til NCC XXII i Camp Nidaros utenfor Mazar E Sharif i Afghanistan. Foto: Dag Rydmark/Forsvaret).
Alarmen har gått for lengst. I mange år har vi visst at Forsvaret ikke har noen troverdighet når det gjelder å løse sin hovedoppgave: Å beskytte Norge mot et militært angrep. Til Aftenposten sier både forsvarssjefen og forsvarsministeren rett ut at det står dårlig til. Eksempelvis står Norge nå i fare for å miste sin eneste hærbrigade, og attpåtil disponerer Hæren nesten ingen helikoptre. Skal et nasjonalt forsvar ha noen som helst troverdighet burde vi hatt to hærbrigader.
Faktum er at Hæren i vinter har hatt færre kampklare soldater enn det er utenlandske soldater stasjonert i Norge! Uansett om Regjeringen benekter at vi har fått utenlandske militærbaser på norsk jord, er det nettopp det som har skjedd. Disse utenlandske soldatene skal kompensere for at vi selv ikke makter å opprettholde stående styrker av en viss størrelse.
Vi stiller landet til disposisjon
Det som ser ut som en prekær situasjon er konsekvensen av et bevisst, forsvarspolitisk valg. På 1970-tallet hadde vi forsvarsanlegg i nesten hver eneste kommune, og i en krisesituasjon kunne Forsvaret mobilisere 400.000 soldater på kort tid. Siden den gang er Forsvaret av Norge bygget kraftig ned. Tidligere generalinspektør i Hæren Robert Mood, sa allerede for ti år siden: «Hæren er kun i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa (…) forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har.»
Forsvaret selv vil hevde at de har gått fra kvantitet til kvalitet. I dag er det høyteknologisk krigføring som gjelder. Imens klarer en gammeldags gerilja i Afghanistan å bekjempe vestlige styrker som disponerer den mest moderne våpenteknologi som er tilgjengelig.
NATO-soldatenes tilstedeværelse er et uttrykk for at norske myndigheter ikke evner å sikre norsk suverenitet i forsvarsspørsmål. Vi lar oss bruke i NATOs og USAs aggresjon mot Russland, og andre steder der USA mener at krigføring er nødvendig. Amerikanerne skal selv ha henvendt seg til norske myndigheter og uttrykt ønske om å etablere basene. At Regjeringen sa ja tydeliggjør hvor lite selvhevdende og selvstendige Norge er.
Dette understrekes av avsløringene som journalisten Bård Wormdal har kommet med. Radarsystemet Globus i Vardø er initiert og finansiert av USA. Det siste tiåret er det blitt modernisert for 1 milliard kroner. Den nye Globus III radaren, som skal være oppgradert innen 2020, vil bli satt under direkte styring av US Stratcom, USAs strategiske kommando.
NATO-strategien etter 1991
Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 burde også NATO vært historie. Men etter at Warszawa-pakten opphørte har NATO tvert imot vokst og systematisk flyttet sine posisjoner opp mot Russlands grenser. I tidligere Warszawa-pakt land, og i de fleste tidligere Sovjetrepublikker sør for Russland, er det nå etablert NATO-baser. Den nye Vardø-radaren, og stasjoneringen av amerikanske styrker på norsk jord, er brikker i den pågående omringning av Russland. Dette øker faren for militær konfrontasjon.
Terrorangrepene mot USA i 2001 har siden blitt brukt til å legitimere en helt ny «out of area»-strategi, der NATO-styrker brukes utenfor det geografiske området som utgjør medlemslandenes territorier. Her har Norge blitt en viktig bidragsyter. Vi deltar i Afghanistan, i Irak, og trener «opprørsgrupper» som kriger i Syria. Det tydeligste eksempelet er likevel Libya. I 2011 slapp de norske F-16-flyene 588 bomber over landet. De første fem ukene av Libyakrigen sto Norge for 15 prosent av alle bombeangrepene.
Forsvaret opplyser selv at Norge i 2018 bidrar i 13 internasjonale «operasjoner». Det foreløpig siste eksempelet er at norske offiserer og et Hercules-fly i april reiste til Niger for å trene «sikkerhetsstyrker» i Sahel-regionen i Afrika. «Et samarbeid initiert av USA», skrev Klassekampen.
Hva brukes forsvarsmilliardene til?
I år er forsvarsbudsjettet på 55 milliarder, i kroner har det aldri vært større. Det er likevel måten pengene brukes på som er avgjørende for forsvarsevnen.
Vi husker møtet mellom Trump og Solberg i januar, der Trump roste det gode kundeforholdet mellom USA og Norge. Trumps begeistring skyldes Norges bestilling på 52 kampfly av typen F-35. Selve anskaffelsen skal koste oss 68 milliarder, men den virkelig store kostnaden blir å drifte disse flyene. Totalkostnadene er stipulert til 268 milliarder 2017-kroner. Erfaringene fra USA kan imidlertid tyde på at F-35 er enda dyrere i drift enn det Forsvaret har lagt inn i kalkylene.
Kampflykjøpet er den største offentlige investering som noen gang er gjort. Kjøpet vil i realiteten støvsuge forsvarsbudsjettet og gi oss minimalt med handlingsrom de neste 20 årene. Ser vi bort fra flyene kan vi nesten si at landet ligger «forsvarsløst, nakent.» Flykjøpet legitimerer dermed tilstedeværelsen av permanente, utenlandske baser på norsk jord.
Vi er likevel et stykke unna å oppfylle NATOs krav om minst 2 % av BNP på Forsvaret. Historisk sett har Norge i perioder brukt mye mer enn 2 % av BNP på forsvarsbudsjettet. I 1960 brukte Gerhardsen 4 % av BNP på Forsvaret, i dagens kroneverdi tilsvarer dette 128 milliarder. Under Brundtland, på slutten av 1980-tallet, brukte landet 3 % av BNP på forsvarsformål, noe som tilsvarer rundt 100 milliarder i dag.
Vi er leiesoldater for USA
Veldig enkelt forklart er den norske forsvarsstrategien i dag å vise oss som «en god alliert». Det betyr at vi stiller opp på «out of area»-operasjoner når USA ber oss om det. Dette var hovedpoenget i NOU 2016:8, som tok for seg Norges innsats i Afghanistan. Der sies det rett ut: ”Det første og viktigste målet i hele perioden var alliansedimensjonen; å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans.”
Vi stiller altså opp med en type leiesoldater som i praksis tjener amerikanske interesserer.
Derfor er 12 av de 52 kampflyene satt av til offensive NATO-operasjoner (les; kriger) rundt omkring i verden, der USA mener at vi må intervenere! Forsvarsanalytikeren John Berg har beskrevet F-35 som et bakkeangrepsfly, spesielt utformet for å tjene USAs globale supermaktstrategi. Kampflyet er altså ikke laget for å forsvare territoriet til en liten stat som Norge.
Til gjengjeld for leiesoldatene håper vi på at USA skal stille opp for oss om Norge blir angrepet.
Trusselbildet
Er Norge truet av Russland? Det er helt klart at Russland ikke føler seg truet av en småstat som Norge. Det russerne frykter er at Norge, og norsk territorium, skal fungere som et springbrett for amerikanske styrker, til nordområdene, til Østersjøen og til Baltikum.
USA har forhåndslagret forsvarsmateriell i Trøndelag allerede fra 1980-tallet. Disse lagrene rustes nå opp. Stasjoneringen på Værnes, som kan bli hovedbase for amerikanske soldater i Europa, planene om å utplassere amerikanske marinesoldater i Indre Troms, og planene om å gjøre Værnes og Rygge til fungerende amerikanske flybaser, er det som gjør at Russland kan betrakte Norge som en trussel.
Derfor er etableringen av amerikanske baser i Norge ikke et bidrag til Norges sikkerhet, men noe som tvert imot høyner krigsrisikoen for oss. Å kreve at Norge melder seg ut av den offensive krigsalliansen NATO er derfor en logisk konklusjon.
Norge kunne for eksempel invitert til en nordisk forsvarsallianse, med formål å sikre de nordiske lands forsvarsevne på nøytralt grunnlag. Norden utgjør et naturlig fellesskap, der alle land har interesse av en fortsatt fredelig utvikling. Hver og en er de nordiske land små, men sammen kunne vi skapt en troverdig forsvarspakt.
Kilder:
«I fjor forsvant 660 hoder i Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Det er bare ett av Forsvarets problemer», Aftenposten, 04.04.18, ”Flere allierte soldater i Norge i vinter enn i Hærens egen kampstyrke”, Aftenposten 09.01.18, Ingeborg Eliassen og Cathrine Sandnes «Angrep eller forsvar», Forlaget Manifest, 2015, «Militær etterretning uten politisk styring», steigan.no 31.05.17, Forsvarsmagasinet «Innsats», nr. 8 2018, «Sender soldater», Klassekampen 17.03.18, «Kampfly til Forsvaret», regjeringen.no, «I USA koster det 400.000 kroner i timen å fly F-35. Men Norge tviholder på at prisen er 110.000 kroner.», Aftenposten 23.04.18, ”Det nye utgiftspartiet”, Dag og Tid, 06.04.18, NOU 2016:8 «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014»
Opprinnelig publisert på bloggen til Terje Alnes.
