Dag Solstad: Ved veis ende, minneord om Jon Michelet

0

Av Dag Solstad.

Dag Solstad holdt denne talen ved bisettelsen av hans gode venn og forfatterkollega Jon Michelet i Rygge kirke 27. april 2018.


Vi er samlet her for å gravlegge en betydelig nordmann. Selv står jeg her for å ta farvel med en av mine aller beste venner. Men samtiden vil særlig huske ham som vår tids kanskje mest folkekjære dikter.

Hvis Jon Michelets virke her på jorden kan sammenfattes i ett ord, må det bli: storslagen. Han var på alle måter, fra ytterst til innerst, storslagen. Han satte sin ære i aldri å glemme et ansikt, og alltid å huske enhver person med navns nevnelse. Som ateist næret han stor respekt for de troende, og som republikaner nølte han aldri med å rykke ut som kongehusets forsvarer hvis det var påkrevet.

En gang han nettopp hadde forsvart kongehuset, møtte jeg en felles venn, og sa at i går, det var til og med 17. mai, og jeg hadde gått oppover forbi slottet, og hvem tror du sto på slottsbalkongen og vinket sammen med kongefamilien. Jo, det var Jon Michelet, sa jeg. Det var vel ikke bokstavelig talt sant, men vår felles venn tvilte ikke et øyeblikk, men utbrøt i stedet spontant: Hvordan i all verden får han det til! Vel, det vet jeg ikke, men der sto han i hvert fall, og slik vil han alltid stå i sine venners bevissthet og vinke fra sin slottsbalkong.

Ja, han var en sann eventyrskikkelse. Stor og medrivende i medgang og saktmodig, men standhaftig i motgang. Og motgang hadde han nok av. Men det er først og fremst medgangen han ble møtt med fra publikum da han endelig våget å sette i gang med en romanserie i seks bind om våre sjøfolks krigsinnsats under annen verdenskrig, vi nå husker. Dette ruvende nasjonaleposet er blitt en litterær triumf, og jeg har ennå ikke møtt noen som ikke har unnet ham denne av hele sitt hjerte.

Men så slo skjebnen til igjen. Det siste halvannet år av hans liv ble merket av hans kamp mot døden, og for å rekke å fullføre sitt store verk. Å få dette verk ferdig betød alt for ham, og de av oss som møtte ham helt mot slutten av hans liv, vil aldri glemme synet av de kreftene som tvang denne dødssyke mannen til å kjempe seg ferdig, bokstav for bokstav. De var jordiske i all sin velde. Jeg skulle gjerne, som venn og kollega, ha brakt dette syn, dette alvor og denne lidenskap, videre til kommende generasjoner.

 

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no