oss 100 kroner!
Av Ivar Austbø.
Sensur i sosiale medier er mye farligere enn ytringene som sensureres, skriver skribenten Caitlin Johnstone på sin blogg.
Den sosiale medieplattformen Medium, der hun publiserer, kunngjorde nylig at de hadde suspendert kontoene til høyreorienterte profiler som Mike Cernovich, Jack Posobiec og Laura Loomer.
Journalisten Shane Bauer i «progressive» Mother Jones reagerte på denne nyheten med å appellere til Medium om å se utover «alt-right» og stenge folk som Caitlin Johnstone ute. Begrunnelsen var at de sprer «konspirasjonsteorier» om Syria. Johnstones dødssynd har nok vært å utfordre en fortelling om krigen i Syria der Assad er gjort til hovedproblemet.
Denne metoden med å appellere til dommeren for å forsøke å få andre utvist, ser ut til å i stadig større grad foretrekkes fremfor ordinær debatt i visse kretser.
Når dommeren ikke griper inn, så vil forresten en del aktivister ta saken i egne hender, som her hvor tilhengere av religionen «Woke» avbryter forfatteren og filosofen Christina Hoff Sommers for å rope ut sin trosbekjennelse. Sommers er i denne gruppens øyne en fascist som ikke skal ha rett til å forgifte ungdommen med sitt budskap om at «Mussolini hadde rett», eller hva det nå var.
Argumentet er gjerne at meningsmotstanderen er «beyond the pale»; de er bare galninger og drittsekker som sprer hat, konspirasjonsteorier og irrasjonalitet. Enhver diskusjon er bortkastet.
«In the same way, they can’t say that anyone who questions establishment narratives needs to be censored, but they can come up with reasons to censor soft targets with little mainstream support who the dominant American culture enjoys making fun of. People like Alex Jones.»
Johnstone sier at når offentligheten gir tommelen opp for at sosiale medier beskytter oss mot ytringer som oppleves ubehagelige, så kan dette få alvorlige konsekvenser for ordskiftet.
«Once they’ve got the public trusting Big Brother to protect them from the Alex Joneses, Mike Cernoviches and RTs of the world using every excuse from “harassment” to “fake news” to “Russian propaganda”, they’ll secure more and more public consent to silence anyone who makes things difficult for the mass media machine.»
Johnstone tar til orde for et fritt politisk ordskifte, og sier at alternativet er langt farligere enn å slippe til stemmer som Alex Jones.
«No political speech should be censored. The new media is a tool that we need to use to dialogue with one another and share information, and if these vast social media corporations obstruct political speech that is not explicitly violent or pornographic they are disrupting humanity’s attempts to communicate with itself. This is far, far more dangerous than anything Alex Jones has ever said, because it removes the only obstacle standing in the way of the omnicidal, ecocidal plutocracy which is threatening our very existence with the looming probability of extinction via nuclear holocaust or climate chaos. Individuals with access to unauthorized ideas and information are that obstacle, and the plutocrats are neutering us with censorship.
Refuse to consent to this. They wouldn’t be working so hard with the Russian propaganda/fake news narrative and the “Nazis are taking over America” narrative to manufacture that consent if they didn’t need it. Leave all nonviolent political speech alone and let us sort it out, Big Brother. Ordinary people are far more sane and intelligent than you are.»
Her på steigan.no har vi nylig skrevet om hvordan amerikansk offentlighet i stor grad har akseptert å tegne et konspiratorisk fiendebilde av Russland for å ramme Donald Trump, og at denne etablerte fortellingen i neste omgang brukes mot progressive kandidater.
Toleranse for sensur av politiske oppfatninger bærer i seg samme risikoen, at våpenet kan og vil brukes videre og mot andre miljøer enn de det opprinnelig ble solgt inn for å beskytte oss mot. Hvis offentligheten har forkastet det prinsipielle kortet i diskusjonen om sensur i sosiale medier, så vil hver og en bli prisgitt vilkårlige vurderinger hos eierne om hva som passer seg å si i gjeldende politisk klima.
Rolling Stone påpeker også dette i en artikkel om Youtube og Alex Jones:
«Jones» many critics might keep this in mind as they indulge in some easy schadenfreude. Beneath all the noise, an Internet designed to calm and please advertisers is quietly kneecapping small and independent news sites. It is being sold under the guise of fighting «fake news» and Russian disinformation, and any focus on Alex Jones conveniently deflects attention from the larger implications of this shift. As loathsome and dangerous as Jones’ schtick has become, it would be a mistake to think of his newly «public-minded» enemies in Big Tech as benevolent protectors.»
Politisk debatt og argumentasjon blir da langt mindre viktig enn å være på godfot med dommeren, eller rett og slett ha økonomiske muskler til å kjøpe seg kontroll til å sensurere innhold som anses uønsket.
Progressive mennesker kjenner dette diktet til Martin Niemöller, men de burde kanskje les det på nytt:
Først tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.
Så tok de sosialdemokratene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke sosialdemokrat.
Deretter tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.
Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry se
