oss 100 kroner!
Av Frode Bygdnes.
Elever faller i fra fordi de ikke får lærlingeplass. Samtidig skriker arbeidslivet etter ungdom som skal bli fagarbeidere. Utfordringene for å løse dette paradoks ligger ikke først og fremst hos elevene eller næringslivet, det ligger hos skoleeier, dvs hos politikerne.
Tall fra Troms de ti siste årene har vært at 29 % av ungdommen faller i fra etter at de har gjennomført 2 år på skole og så skal ut i lære. Det er mange grunner, men en av grunnene er at de ikke får lærlingeplass. Samtidig etterlyser næringslivet arbeidskraft og ungdom som vil gå i lære. Grunnen til dette misforhold, er at arbeidslivet er mangfoldig med minst 180 forskjellige fag og den videregående skole ønsker færrest mulig klasser og disse skal være fylt opp til maks antall elever. Skolene er markedsorientert og økonomistyrt ut fra sine kortsiktige budsjett.
Skoleeier lar de videregående skolene konkurrere om å vinne ungdomsskoleelever til å søke til sin skole. Hvis ikke skolen klarer å få stort nok søkertall, justeres tilbudet ned eller skoler på hjemplassen legges ned, uavhengig av arbeidskraftbehov. Den videregående skole gir dermed tilbud ut fra ønskene til 10.-klassinger. Men hvilken forutsetning har 15. år gamle ungdommer til å velge? I vår tid er de utestengt fra byggeplasser, fra verksteder og fra kaiene. Ikke får de være med foreldre på jobb lenger. Valget deres blir helt overfladisk og virkelighetsfjern, eller foreldrene har gitt dem sine ønsker. Da blir det ofte at ungdommen ser på den videregående skole bare som en videregående skolegang der kameratenes valg betyr noe. For da kan en beholde sine venner 2 år til. De søker på de samme linjene, de går den samme opplæringa i den videregående skole og de havner i den samme køen for lærlingeplass.
For noen fag har god dekning på søkere til lærlingeplass. Lærlingetida varer minst 2 år. Når disse bedriftene har tatt inn f.eks. bilmekanikerlærlinger, så står køen stille og bransjen er mettet for det faget en har gått på skole for. Lærlingekøen står stille. Noen tar omvalg som ødelegger statistikken på normert gjennomføring. Noen tar påbygging fremfor å være ledig, men pga ulik studieteknikk og tilnærming til teori, faller ekstra mange fra på den vegen. Noen er heldige og finner seg et beslekta fag og dermed kanskje bare må ta litt ekstra lærlingetid. Også da blir normert tid sprengt. Noen får hjelp av oppfølgingstjenesten og noen må stille seg i kø hos NAV.
Det er skoleeier som har lagt opp til en skolestruktur som tar utgangspunkt i elevene og ikke arbeidslivet. Mest mulig standardisert undervisning og oppfylte klasser er med på å gjøre at mange faller fra. For både arbeidslivet og elevene er vidt forskjellig. Dette problemet var mindre før Reform 94, for da var fagopplæringa ikke en skolesak.
Dette burde ikke vært et problem. Politikerne kunne ha prioritert et mangfoldig tilbud i skolen, mindre klasser og mange utdanningsprogram på mange skoler ut fra hva arbeidslivet trenger. Det hadde og blitt færre elever i hver klasse og bedre individuell oppfølging av hver enkelt elev. Dette koster, men først og fremst kreves det en helhetlig planstyring, ikke markedsstyring.
Men fylkestinget som skoleeier, planlegger skoletilbudet mest ut fra ungdomskullenes størrelse. For tiden er det synkende antall ungdommer og uten unntak har nedskjæringene på klasser i den videregående skole blitt tatt innen yrkesfag. For studieforberedende opplæring er billigere. Her kan en ha dobbelt så store klasser. Yrkesopplæring krever også mer enn skolebøker og datamaskin.
Hva det er behov for av opplæring tar ikke skoleeier ansvar for. Markedet kan ikke regulere denne tilpasninga uten at vi baserer oss på stor arbeidsledighet og hard konkurranse om arbeidsplassene.
Frode Bygdnes, vara Troms fylkesting
