Tyrkia med farlig balansegang i stormaktenes spill

0
Operation "Olive Branch". I klassisk mytologi symboliserer olivenkvisten gjerne fred.

Av Pepe Escobar

«Olivengren» er det orwellske navnet på den tyrkiske invasjonen av en del av Syria. Operasjonen kommer ikke som en overraskelse. President Tayyip Erdogan hadde antydet i nesten et år at noe sannsynligvis ville skje i den syrisk-kurdiske kantonen Afrin.


Denne artikkelen av Pepe Escobar ble først publisert i Asia Times. Oversatt til norsk og publisert i Midt i fleisen.


Ankara har begynt en stor offensiv i denne lille syriske enklaven, som er omtrent 40 kilometer lang og 30 kilometer bred. Dermed virker resultatet åpenbart.

Tross alt er området forsvart av en minimalt utrustet styrke på ikke mer enn 10.000. Tyrkiske soldater bør være i stand til å ta området på rekordtid.

Diplomatiske kilder bekreftet til meg at den tyrkiske offensiven var direkte godkjent av russiske generaler etter at Hakan Fidan, nestleder i MIT, den tyrkiske hemmelige tjenesten, besøkte Moskva.

For sin del har Aldar Khalil, en av lederne i Bevegelsen for et demokratisk samfunn i Afrin, vært ganske åpenhjertig om Moskvas strategi. «Syriske kurdiske styrker ble gitt et ultimatum i helgen,» sa Khalil. «[Vi ble fortalt] at vi måtte overgi våre stillinger til det syriske regimet eller pådra oss Ankaras vrede. Vi valgte å bli.»

Denne avgjørelsen ble fattet etter at russerne hadde bedt kurderne om å i det minste komme med en symbolsk gest til Ankara, for å vise et ønske om fred. Washington plan om å støtte, finansiere og bevæpne dannelsen av en kurderstat i det nordøstre Syria, et lignende oppsett som den kurdiske regionalregjeringen i Irak, var helt uakseptabel for Ankara.

‘Sikker sone’

Selv å tilby Erdogan en «sikker sone», noe han lenge har ønsket meget sterkt, var ikke nok. Det var alltid muligheten for at en «grensestyrke» på 30.000, som USA foreslo, ville være istand til å gjøre innfall i det sørøstlige Tyrkia i nær fremtid.

Internt er operasjon Olivengren et kløktig trekk fra Erdogans side. Tyrkisk nasjonalisme er febrilsk for øyeblikket, så opinionen støtter i stor grad operasjonen. For den tyrkiske presidenten er dette en meget hendig måte å skape større oppslutning i valg.

Likevel viser samtaler med analytikere at det ikke er noen garanti for at Ankara har den militære kompetansen som trengs for å holde Afrin. Det tyrkiske militæret er i stor grad demoralisert etter å ha blitt utrensket av Erdogan i løpet av de siste par årene etter kuppforsøket i 2016, som ble utført av en fraksjon i de væpnede styrkene.

Generalene har også en dyp mistanke om at hæren blir brukt som kanonføde.

Så lenge operasjonen framstilles som «forsvar av moderlandet,» vil motivasjonen i hæren være tilstede. Men hvis dette går over til intervensjon i en rotete arabisk borgerkrig, vil Erdogan begynne å stå ovenfor uløselige problemer.

Hvis det tyrkiske militæret mislykkes, vil hans troverdighet være knust. Trusselen er høyst plausibel. Bare tenk hva som ville skje hvis de syriske kurderne bestemmer seg for å alliere seg med Damaskus for å konfrontere tyrkerne, i frykt for at en arabisk jihadistisk enklave kan gjenoppstå i Afrin.

Allerede nå ser vi et interessant paradoks. Vi kan se en sekulær syrisk president, Bashar al-Assad, betrakte det hele på avstand mens en NATO-alliert av USA ødelegger det som lett kunne bli enda et samlebånd for hvitvasking av jihadister.

Husk at Erdogan er der på Russlands nåde, selv om Moskva og Ankara for øyeblikket er helt enige om hva som er hovedproblemet: at Washington må fratas enhver innflytelse i Syria.

Dette vil vise seg på mandag. Da er Russland vert for Kongressen for syrisk nasjonal dialog i Sotsji. Sotsji, ikke Genève, er forumet hvor sluttspillet for den syriske stedfortrederkrigen vil avgjøres.

Damaskus er med. Det er også Teheran. Tyrkerne kan også være det, så lenge de holder tilbake de «moderate opprørerne» de kontrollerer i Idlib-provinsen og bringer dem til forhandlingbordet i Sotsji. Og Moskva støtter med glede operasjon Olivengren; En dag etter at operasjonen ble lansert, kunngjorde Russland en endelig liste over hvem som skulle være med i Sotsji. Selvfølgelig var Tyrkia på den.

Konklusjonen er at Kreml har fått Erdogan med på notene, men at han må gjøre en vanskelig balansegang. Moskva vil neppe ofre en førsteklasses del av syrisk territorium, sammen med det omhyggelig koreograferte forholdet til Teheran og Damaskus, utelukkende for å få Ankara til å tvinge noen sunni-fanatikere til forhandlingsbordet.

‘Terrororganisasjon’

For sin del, kunngjorde Ankara at «vår operasjon vil fortsette til den separatistiske terrororganisasjonen YPG (Yekineyen Parastina Gel) er fullstendig fjernet fra regionen, og rundt 3,5 millioner syriere som nå er beskyttet i Tyrkia er i stand til å vende trygt tilbake til hjemlandet.”

Fra Ankaras perspektiv innebærer dette at den amerikansk-støttete kurdiske ministaten er avlyst. I sin tur er dette dårlige nyheter for Syrian Democratic Forces (SDF), som stolte på Washingtons forsøk på å balkanisere Syria og ble opplært av amerikanske spesialstyrker.

Hvis det ikke var ille nok, anklager SDF også russerne for forræderi. NATOs sørkommando er i kaos. Flybasen Incirlik i Tyrkia er i fare. USA trenger tyrkisk samarbeid for å bruke den.

NATO trenger også Tyrkia for tilgang til Svartehavet for enhver fremtidig operasjon mot Russland og Krim. Det som er helt sikkert er at de tre landene i Sotsji-fredsforhandlingene – Russland, Iran og Tyrkia – alle er enige om at Washington ikke bør ha noen innflytelse i Syria.

Tyrkia er i sentrum av dette siste kapittelet i det store geopolitiske spillet. Landet vil nå avhenge av Russland og Iran for energi, mens Moskva også bygger kraftverk og leverer luftforsvarssystemet S-400 til Ankara.

Tyrkisk handel vil også involvere Kinas nye silkevei, også kjent som Belte og vei-initiativet, og Den eurasiske økonomiske union av Iran, Russland, Sentral-Asia og Kina. Øynene vil nå være vendt østover, der de økonomiske mulighetene er.


Med velvillig tillatelse fra forfatteren. Første gang publisert i Asia Times. Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Han er født i Brasil, har vært utenrikskorrespondent siden 1985 og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

Forrige artikkelStorfylke i nord
Neste artikkel– 64 prosent av norsk strømforbruk i 2016 var fossilt