Sanering i Beijings migrantbydeler viser «en menneskespisende kultur» i Kina

5
Brannen i Daxing-området i Beijing. Foto: China Daily.
Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros.

19 ble drept i en brann i en utkant av Beijing 18. november, hvorav åtte var barn. Myndighetene satte i gang en oppryddingskampanje i migrantghettoene som har vakt harme. Både kinesiske og norske aviser skriver om det som for mange avdekker Kinas økende tilstramming og brutale syn på diduan de ren, lavstatusfolket.

Isen har lagt seg på sjøene utenfor Den forbudte byen her i Beijing. En iskald nordvest feier ned fra de fjerne fjell og har for lengst varslet vinterens nådeløse ankomst. Det er i denne kulda Beijings myndigheter har kastet ut tusener av migrantarbeidere, dvs folk som har flyttet inn fra landsbygda for å jobbe i tekstilindustrien og andre småbedrifter som har etablert seg i den kinesiske hovedstadens utkant.

Etter brannen i Daxing-området i Beijing. Foto: China Daily.

Den 18. november tok det fyr i et boligkompleks i bydelen Daxing. Det brant sjokkartet fort i materialer som var brukt for å fortette en boligblokk slik at den kunne romme flere leietakere. Og det var farlige, hjemmelaga og ureglementerte elektriske koplinger som antakelig var årsak til brannen. Yuan Wuneng, en 36-årig migrantarbeider, som sammen kona nå bor i varebilen etter på ha blitt kastet ut, flyttet inn i blokka for to år siden etter å ha vært migrantarbeider i storbyen i 12 år. Han valgte rommet på 20 kvadratmeter kun på grunn av lav pris. Og dette leiemarkedet er også drivkraft for huseiere til å presse inn flest mulig på minst mulig areal. I boligblokka på tre etasjer, en såkalt tre-i-en-blokk, var det både fabrikklokaler, lager og innkvartering av arbeidere. Det bodde 400 mennesker i blokka som het Jufuyan. Navnet betyr «å samle på en heldig skjebne», skriver avisa China Daily i en helsides reportasje sist fredag.

Blokka var ei brannfelle der de omkomne ble fanget i flammehavet. To dager etter brannen lanserte myndighetene i bydelen, ett av Beijings 12 distrikter som har egen ordfører, en kampanje for å rydde opp i de forhold som har blitt avdekket. Men en mindre brann fant sted i april i år, så advarselen var alt levert. Det kan se ut som om det nå har vært om å gjøre å vise handlekraft for de lokale sjefer. Det har vakt forbannelse.

Nytteløs nettsensur av myndighetene

Det har vært et voldsomt rabalder på ulike nettsteder, som Weibo, et av alternativene til Facebook og Twitter som er blokkert i Kina. Der har blant annet hundre akademikere gått ut med krav om offentlig gransking av oppryddingskampanjen etter brannen. Beboere har fått et døgns varsel og helt ned i tre timer på å komme seg ut før riving av bygninger har blitt iverksatt. Myndighetene prøvde også å kontrollere nettkritikken som for alvor tok fyr for to uker siden. Jeg intervjuet nylig fagforeningsaktivisten og eksilkineseren Han Dongfang i Hong Kong som følger nøye med på rettighetene for migrantarbeidere i «fastlands-Kina»:

-To ganger stengte myndighetene nettsteder som skreiv om brannen og brutaliteten overfor beboerne i slike migrantbydeler som den som brant. De vil ikke lykkes med å sensurere nettet. For så dukket kravet opp om at folkekongressen må granske politiets brutale framferd. Og stadig nye debatter og åpenhjertige utsagn finner sin vei til nye nettsteder. Dette er bare et forvarsel om at det vil komme en ny reform for Kina som vil måtte forholde seg til internettet på en helt annen måte enn til nå.

-Utkastelsen av migrantarbeiderne er også et uttrykk for et syn på lavstatusfolk som tilsier at de ikke hører hjemme idet rike Beijing. Det er paradoksalt, for disse arbeiderne bidrar jo vesentlig til den velstandsvekst som storbyen har hatt de siste tiårene. Dette er et skremmende trekk ved utviklingen av det moderne Kina, sier Han Dongfang.

Hukou – et system som skaper klasser

Den store kinesiske forfatteren Lu Xun skreiv for mer enn hundre år siden om den kinesiske kulturen under dynastiene som en chi ren de wenhua eller en menneskespisende kultur. Det er et inntrykk en får bekreftet når en ser på migrantarbeidernes stilling i det nye arbeidslivet der «menneskespisende» stansemaskiner har tatt utallige fingre og hender som arbeiderne så langt står rettighetsløse overfor m.h.t. erstatning.

Men for å forstå det nye klassesystemet som viser seg i oppstyret rundt brannen i Beijing, må en også ta med ordningen hukou eller husholdsregistrering  i byene. Rettighetene er knyttet til hukou. Det er Børge Bakken, kriminolog og professor emeritus ved Hong Kong-univeristetet som bringer dette på bane:

-Nesten halvparten av dem som bor og jobber i storbyene i dag er uten hukou, og snarere enn klasse er det innehaveren av hukou som utgjør det som en gang var klasse. Folk med hukou er privilegerte. Folk uten hukou, som migrantene fra landsbygda, har ikke hukou og er de som  blir diskriminert i samfunnet. Det er offisielt nesten 300 millioner migranter uten hukou i Kinas byer i dag. En av mine studenter som kommer fra en Beijingfamilie fortalte at familien nylig fikk beskjed om å kaste ut en familie som de leide ut leilighet til. Leieboerfamiliens overhode hadde en forholdsvis god stilling i Beijing, men var likevel nå plutselig uønsket som leietaker hos myndighetene som ba familien om å kaste dem ut omgående.

– Nå vil jeg ikke kalle det «nazilignende», som min kollega i Beijing gjør. Det blir litt ekstremt, men det er klare elementer av en ideologien i kommunistpartiet som bygger på en «forakt for svakhet», for å bruke et kjent begrep fra den norske filosofen Harald Ofstad. På det punktet er jeg enig i kritikken, det er en forakt for de svake i Kina i dag som ikke har det minste med sosialisme å gjøre. Klasse i Kina i dag er i praksis ofte praktisert som hukou eller ikke hukou. Den beste landsbybeskrivelsen i Kina-forskninga er den om Chen Village. Det var opprinnelig rundt 1000 innbyggere i landsbyen på 1970-tallet, og i dag er det 60,000 migrantarbeidere der. Den opprinnelige befolkninga leier ut land og leiligheter til bedrifter og migranter om ikke har rettigheter til utdanning eller medisinsk behandling, mens de med hukou er blitt rentenister og millionærer. Nå er det et ekstremt eksempel, men ikke helt utypisk for situasjonen i Kina. Det er hukou eller ikke hukou som er spørsmålet for å vri på Shakespeare, sier Bakken.

-Barna til lavstatusfolket kalles liushou ertong, eller på engelsk «left behind-children». Det er over 60 millioner av dem som er blitt igjen på landsbygda, og omtrent 15 millioner som har dratt til byene sammen med foreldrene som er der som migrantarbeidere. De har organisert skoler i byene, men disse blir ofte stengt av myndighetene fordi de ikke forholder seg til reguleringer om skolelokaler eller liknende. Bare i den sørlige storbyen Guangzhou som offisielt har rundt 13 – 14 millioner innbyggere, er det omlag 5 millioner uten hukou som bor der offisielt, men antakelig rundt ni millioner om vi tar med dem som er uregistrerte. Hukou ble innført under Mao for å holde bondebefolkninga bort fra byene, men har nå blitt det viktigste klasseskillet i Kina, sier Børge Bakken.

South China Morning Post skriver (29.11.)  om Yang Changde som har opprettet hjelpestasjoner for migranter og hjemløse. Han sier til avisa at det var så mange desperate mennesker uten bolig at han satte opp hjelpestasjoner for dem. Hans webside ble stengt og han ble bedt om å slutte å hjelpe hjemløse lavstatusfolk omgående, noe som tyder på at det er en oppryddingskampanje som foregår.

-Jeg snakket nettopp med en kontakt av meg i Beijing som mente at dette bare var første ledd i en større utrensking av lavstatus-befolkninga. Den nåværende kampanjen konsentrer seg om deler av byen i sør, hvor Daxing der brannen fant sted, ligger. Men det kommer mer snart, advarer Børge Bakken.

Brannen og kritikken av utkastelsene har allerede fått konsekvenser for ansvarspersoner lokalt der tre varaordføreren og to andre ledende tillitsvalgte i distriktet er suspendert fra sine stillinger. Partilederen i Beijing, Cai Qi, kaller det som har skjedd «ei lekse betalt med blod» og har satt i gang tiltak både for å tilby 500 nye jobber til de som over natta har blitt arbeidsløse, og for å hjelpe de husløse med ny innkvartering, iflg. China Daily.

5 KOMMENTARER

  1. Kan denne prosess betraktes som å være at bilogiske industriroboter (dvs arbeidere) byttes ut med fysiske industriroboter (dvs maskiner)? Når automatiseringen brer om seg i Kina med en befolkning bestående av over en milliard mennesker i et land med knappe ressurser, så kan det skje kritikkverdige ting for ikke å si grusomme ting. Det er ikke bare arbeidere som utgjør produktivkraften i et land, også ressurser og energi kan betraktes som å utgjøre en produktivkraft. Marx1 sier at arbeiderne er den sentrale produktivkraften. Marx2 sier derimot at naturressurser, teknologi og billig energi utgjør en sentral produktivkraft (altså et marxistisk tvisyn som få har fått med seg). Mao mfl hadde i sin tid en koflikt gående om dette, var det smart å øke befolkningstallet kraftig i Kina eller burde man heller begrense folketallet for å unngå mangel på ressurser slik som feks mat? Til slutt vant den siste fløyen frem og det ble innført ettbarns politikk i Kina. Men likevel kan man spørre om dagens Kina rett og slett er overbefolket i forhold til landets naturressurser og spesielt hvis vi ser litt lenger fremover.

    • Jeg tror ikke at overbefolkning i seg sjøl er årsak til dette problemet, SH. For Kina trenger jo denne mobile arbeidskrafta, og i stedet for å importere den utenfra slik andre land har for vane, noe Kina bare i liten grad gjør, så «importerer» de fra sine egne fjerntliggende provinser. Dette er et gigantisk kinesisk sosial dumping-prosjekt for bruk av billig – og villig – arbeidskraft i de nye industriene særlig i sør og i de store byene som Shanghai, Beijing etc. Men det mine kilder peker på er at det er et mer framtredende menneskesyn på disse fattige arbeiderne som tilsier at myndighetene vil ha dem vekk fra det fine og glitrende Beijing fordi de er annenrangs. Det er det grunn til å undersøke nøyere om er sant.

  2. Utfordringen her er, som helt riktig påpeket, hukou-systemet. Det er en overforenkling å kreve at dette systemet skal avskaffes. Om det avskaffes, hva vil skje da? Enda flere vil strømme til byene. Kina har en bondebefolkning på 800 millioner mennesker minus pluss. De fleste av dem vil forsøke å komme seg til de store byene langs kysten – om de kunne. Hukou-systemet begrenser tilstrømningen av mennesker til kysten, fordi dette systemet setter krav til innbetaling av skatt og folketrygdavgift over en viss tid før man kan kjøpe eiendom, få skoleplass for barna, et cetera, men om alle kinesere som ønsket det fritt skulle kunne bosette seg i byene langs kysten, da ville boligforholdene om mulig bli enda verre for de lavtlønnede arbeiderne fra de indre provinsene. De ville måtte bo enda dyrere, og enda trangere. Det ville bli enda flere branner.

    Løsningen på dette problemet er ikke å avskaffe hukou-systemet, men å foreta noen mindre justeringer av det, samt sist, men ikke minst, å forbedre levevilkårene på den kinesiske landsbygden. Det er forholdene på den kinesiske landsbygden som er nøkkelen.

    • Enig med deg, Ingar Holst, i at hokou-systemet ikke bare kan oppløses, sim salabim. Det ville skapt et kaos som dagens situasjon bare er en mild bris i sammenlikning med. Og det er levekårene på landsbygda som er nøkkelen til å løse dette. Det er neste fase i Kinas store moderniseringsprosjekt, slik jeg leser avisenes tolkning av Xi Jinping og partiledelsens program.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here