Fortellingen om helt vanlige mennesker i Syria, hvor er den?

4
Foto: Erni Gustavsson

Av Erni W. Gustafsson.

På reise i Syria er det mange og sterke inntrykk som trenger bearbeiding. Det er vanskelig å si hva som er de sterkeste. Er det når tolvårige Mouhammad forteller om femti kamerater som ble sprengt til filler av opprørerne? Eller når fader Tawfiq forteller og viser oss hva al-Qaida gjorde med hans vakre gamle muralmalerier, og forteller om hvordan de brant opp eller stjal nesten alle de over tusen år gamle ikonene?


Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 4. desember 2017


Eller er det når den 55-årige lastebilsjåføren og far til tre, med en syvårig sønn som ble drept av bomber i Damaskus på vei hjem fra butikken med familiens frokostbrød, duknakket forteller om å være arbeidsløs på femte året på grunn av Vestens sanksjoner mot Syria, som har gjort at hans arbeidsgiver har gått dukken. Eller er det når en kjører gjennom kilometer etter kilometer med total ødeleggelse i Homs eller Aleppo. Eller er det kanskje de små kunstverkene barna har laget av rester av knust glass, betong og tre, etter at to selvmordsbombere angrep skolen dere og lyktes med å ta livet av over femti av de små?

Alt som er borte: noen av fader Taqwis ikoner lot seg redde, resten ble ødelagt av den islamske staten. Foto: Erni Gustavsson

Ja, hva skal jeg velge ut, når jeg vil fortelle til noen som ikke har vært her, om de helt forferdelige følgene av Den islamske staten, al-Qa’ida og de andre såkalte «moderate» opprørerne. Når en sted etter sted finner sporene etter deres herjinger i form av sprengte bolighus, kirker og moskeer. Når hellige rom er robbet for alt som kan innbringe penger, når mennesker, barn som voksne, er kidnappet og kanskje aldri blir funnet igjen, eller kommer hjem som lik etter tre år. Det siste har hendt i den lille kristne byen Maloula, der alle snakker arameisk, samme språk som Jesus.

Man blir slått av en uvirkelighetsfølelse av slik grenseløs ondskap og ødeleggelseslyst. Det oppleves som om menneskene har gått gjennom en naturkatastrofe; en oversvømmelse, en dødelig pest, en invasjon av skadedyr, til tross for at denne katastrofen jo er i aller høyeste grad menneskeskapt.

Foto: Erni Gustavsson

Man forteller om hvordan det var da flodbølgen slo inn, hvordan pesten bare spredde seg mer og mer, og mennesker rundt omkring ble angrepet, og hvordan det føltes når hjemmene, gudshusene, forsamlingslokalene ble invadert av disse farlige, svarte dyrene. Og nå forsøker en å rydde i ødeleggelsene og få livet tilbake igjen til noe som likner en «normal» tilværelse.

Møtet med folkeforsamlingen i den lille byen Sayida Zeinab utenfor Damaskus gjorde nok kanskje likevel aller størst inntrykk. En etter en forteller folk om hvordan det var da al-Qaida kom og okkuperte byen deres. Jeg tenker på den gamle damen som sitter og gråter hele tiden og som forteller at terroristene (nesten ingen i Syria som jeg møtt bruker ordet opprører, alle, i hvert fall vanlige mennesker som ikke er høyere administratorer eller politikere eller lignende sier bare «terroristene») drepte syv av hennes familiemedlemmer. Mannen som høylytt, meget oppbrakt og tydelig traumatisert roper ut sitt sinne over oss utlendinger som kom og myrdet barna hans (mange av terroristene har kommet hit fra fjerne himmelstrøk). Og jeg vil aldri glemme lille, store Mouhammad på tolv som i detalj kunne fortelle om når han og kameratene hans på en skolebuss ble lokket med godterier og chips og siden ble sprengt mens terroristene sto og så på – og etterpå lo godt av det de hadde gjort.

Det er med en helt uforståelig livskraft mennesker etter slike opplevelser tar fatt på livet, og med mye møde forsøker å bygge opp igjen det som er lagt i grus, også rent bokstavelig talt. Fader Tawfiq i den romersk-ortodokse kirken i Maloula har vært sjelesørger for sitt lille sokn i 18 år. Når nesten hele befolkningen flyktet til Damaskus, ble han igjen hos terroristene for å forsøke å redde så mye som mulig. At han overlevde kan bare ses på som et mirakel. Trass i at flere av soknebarna ble bortført og myrdet, og kirken og klosteret brent ned, og de uvurderlige ikonene og andre hellige ting ble stjålet, knust eller brent, så snakker han om at det er helt nødvendig å tilgi, og om å vise kjærlighet. Ellers vil man aldri komme seg videre. Hat vil bare gjøre at samfunnet smuldrer ytterligere opp.

Foto: Erni Gustavsson

Han innrømmer at mange av protestene mot regjeringen som kom i 2011 var berettiget. Det måtte bli en forandring til mer demokrati og frihet. Men når folk etter hvert så hvor det bar, når protestene ble tatt over av voldelige elementer, ofte fra utlandet, var det allerede for seint. Alt hadde eskalert utover alle proporsjoner. Dermed stilnet de moderate stemmene, eller de sluttet seg til regjeringen i forferdelse over hva de så komme.

Et trekk som jeg har kunnet observere hos stort sett alle som har fortalt om sine opplevelser ved å være okkupert og fanget hos noen av terroristgruppene, er at de nesten bokstavelig puster ut og slapper litt av når de forteller om da den syriske regjeringshæren til slutt kom og befridde dem. Og det er det ordet de alle bruker – befrielse. Noen gråter, andre blir ivrige etter å beskrive hvordan det føltes når de endelig ble kvitt de svarte. Ikke så rent få, spesielt blant de kristne og sjiaminoriteten, sier at de elsker hæren – og president Bashar.

Ute på gatene, rundt om på landsbygda, ser omgangen mellom de mange soldatene og befolkningen ut til å være preget av tillit og samhold. I de utallige kontrollpostene som man nesten ikke kan gå hundre meter i byene uten å støte på, har jeg aldri observert noe som tyder på at soldatene ikke betraktes som «en av oss». Soldatene gjør sin plikt med kontroller og liknende, og de sivile gjør aldri noe nummer av det. Stemningen syntes hjertelig og fortrolig. Smil og en vennlig omgangstone er det vanlige.

Foto: Erni Gustavsson

Så kan en naturligvis spørre seg: Stemmer virkelig dette? Det er jo snakk om et diktatur der Bashar al-Assad har all makt og demokrati ikke finnes, vil mange hevde. I denne fortellingen går jeg ikke inn på dette. Min hensikt har vært at så godt som det lar seg gjøre å gjengi noen av mine subjektive inntrykk i møtene med helt vanlige mennesker rundt om i Syria.

Et Syria der ingen, absolutt ingen, av de jeg har møtt har hørt tale om eller tilnærmelsesvis tatt del av den drøye milliard kroner det hevdes Norge har gitt Syria. Hvilket Syria det er, vet ikke jeg. For dem jeg har møtt er dette bare enda en av de usannhetene de opplever Vesten kommer med. Deres liv vil aldri bli bedre på grunn av at fjerne Norge sier de har gitt masse penger. Det vil bare bli bedre når de selv, og ingen andre, får bestemme over sine liv og sitt kjære fosterland, Syria.

4 KOMMENTARER

  1. Ta det med ro; de vil bestemme over sitt eget land når de med psykologiprofessorenes hjelp har massakrert landets hellige som motsetter seg deres overherredømme og mishandling og drap på hellige.

  2. «Tusen takk for en flott artikkel i Klassekampen! Liksom litt motsetning til det Anders Jerikow har prestert til Bergens Tidende i dag!! Jeg er så lei av hans og andres kompakte anti-Assadpreik».

    Min kommentar til Erni G da jeg leste artikkelen i KK i går. det er bra vi har sånne!

    Må innrømme at kommentaren fra Terje Henriksen er noe gresk for meg.

  3. Den israelske regjeringen har jo varslet krig inni Syria mot iranske baser og shiamilitser. De driver allerede med bombing og skal vi tro Times of Israel(5.12) drepte israelske raketter 12 iransk militært personell fredag natt i Al-Qiswah basen sør for Damascus.
    Mandag natt kom et nytt angrep på Jamraya og Al Kiswah basene.
    Med andre ord: det andre israelske luftangrep inni Syria på tre dager!
    Det en kan forvente seg av SV og Rødt overfor denne eskaleringen av ny krig i Syria er absolutt ingenting. Nichts,nada,nothing.
    Og samtidig begynner Europahæren i kim,Frankrike og Tyskland, og breke om at Iran må nedlegge sitt ballistic missile program og Iran spør tilbake: Er dette en spøk?
    Den nye krigen er i gang den og de nye momentene ser ut til å bli at både Kina og «Europahæren» blir innblandet.
    Men det som er skissert her er vel knapt noe for den fredskjempende norske «venstresida» å blande seg i?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here