Av Halvor Fjermeros.
Kinas kommunistparti har gått en lang vei fra Maos klasseopprør til «formann Xi» og hans renoveringsrevolusjon, dvs den gigantiske modeniseringa som også innebærer en helt bokstavelig revolusjonering av Kinas stinkende dasser. Innen 2035 skal en halv milliard menneskers livsstandard i det tilbakeliggende utkant-Kina løftes.
Det sitter en mann på huk og driter i et høl i golvet på en dass i en hutong i Beijing. Han taster, multitaster, mens han gjør sitt fornødne. Mens han tørker seg i ræva, plinger det i I-phonen hans: Hands on, liksom. Det er komplisert. Jeg står ved sida og benytter et pissoar – på forovervis. Diskresjon forbudt!
Alle som har vært i Kina husker de gamle dassene som bare var et høl i golvet. Fritt lortfall. Fordelen var at du ikke fikk noen bugs ved å sette deg på en innurinert klosettskålring. Ulempen var at hvis lårmuskulaturen sviktet, så gikk det rett i dass, for ikke å si «down the drain», hvis en virkelig var uheldig.
Formann Xi har lansert Toalettrevolusjonen
Nå forlyder det i alle aviser her i Kina at det er en toalettrevolusjon på gang. Det ble allerede annonsert i 2015, og inntil i dag har 68.000 dasser blitt oppgradert over hele Kina. Planen er å sette Kinas utenbys områder i stand til å ta i mot utenlandsturister uten at disse snur på hælen ved første dassbesøk og reiser hjem igjen. For Kinas toalettkvalitet er under enhver turiststandard. Og under president Xi Jinpings styre, påbegynt i 2012 og befestet ved den 19. partikongressen i 2017, er folkets velferd, kombinert med turismens framgang, en del av partiets femårsplan. Utover de alt nybygde dassene, skal ytterligere 64.000 oppgraderes fra golv- til knehøyde i løpet av de neste to år.
Dette er ikke til å kimse av. For det luktet umiskjennelig av urin i Chengdu-gata da jeg gikk i Shanghai på vei tilbake til hotellet for noen dager siden. Bare regnværet om natta forhindrer at luktopplevelsen gjentar seg dagen derpå. Og det luktet altså mannskit, skarpt og ugjestmildt, i ei trang gate i hutongen – de gamle forstedene som ennå ikke er revet – nordvest i Beijing i forgårs. Den lukta oppsøker du ikke igjen, selv ikke for eksklusiviteten skyld. Så det er godt grunnlag for parolen om at by og land må gå hand i hand i kampen for et reinere Kina.
President Xi Jinping har, i god kinesisk ledrfokusert tradisjon nå lansert en «toalettrevolusjon» for å gjøre avtredet lettere på landsbygda. Det er myntet på Kinas satsing på å bli en turistnasjon. For det som trengs etter flere tiår med vellykket satsing på industri med tilgang på billig arbeidskraft, særlig i Sør-Kina, er et tredje bein å stå på i Kinas utvikling. Det ser ut til å være turismen rettet mot landsbygda.
Sånn sett har «formann» Xi Jinping snust inn Kinas odør, omtrent som hans kollega Haakon Lie, Arbeiderpartiets generalsekretær, som lett omskrevet sa at han bare trengte å åpne vinduet i kontoret på Youngstorget for å fornemme folkets luktpreferanser. Nå spørs det om partiformann har luktet riktig.
«Sosialisme med kinesiske særtrekk»
Kinas mektige partileder og president, Xi Jinping, har blitt sammenliknet med Mao fordi han har blitt valgt på livstid som leder for 1,3 milliarder kinesere. Hans hovedbudskap er å gjennomføre planen om å forbinde Kina med Vesten gjennom gigantprosjektet «One Belt, One Road», eller Yi dai, yi lu på kinesisk. Du kan ikke lese en kinesisk avis i dag uten å oppdage dette begrepet. Det handler om handel. Oversjøisk handel. Om den gode, gamle Silkeveien omgjort til dagens infrastrukturelle virkelighet over sjø og land. By etter by koples til denne nyåpna muligheten for eksport, fra Luhan til London, fra Beijing til Berlin, fra Hong Kong til Hamburg. Verden åpner seg. Handel lønner seg.
Kinas vekst, målt i økt brutto nasjonalprodukt, ligger fortsatt på imponerende 6,5 % i året. For å opprettholde en slik vekst kreves likevel nye områder for utvikling. Det er der dassene kommer inn. For skal Kina utnytte sine fantastiske attraksjoner som turistland, så må de få orden på avtredene og kontroll over drittlukta.
Kina har en ambisiøs plan om å utvikle landsbygda, grovt sagt den halvparten av Kina som ikke har tatt del i den voldsomme velstandsveksten som den urbaniserte delen av landets 1,3 milliarder allerede har tatt del i. Det krever nye tiltak. Hele landet kan ikke industrialiseres på samme måte som det dynamiske Sør-Kina. Så oppskriften for utkant-Kina, innlands-Kina, dalstroka innafor-Kina, er å forberede seg på turistinvasjonen. Og da må en ha en skikkelig dass på plass. I forrige uke konkurrerte overskrifter om «toalettrevolusjonen» skarpt med de om «ett belte, en vei» om førsteplassen i avisene her.
Det er lett å spøke med forfallet i ideologi i Kinas kommunistiske parti, som nå framstår som ledestjerne til og med for Vestens liberalistiske globaliseringsforkjempere, slik president Xi gjorde da han nærmest inntok frihandelstronen etter president Trumps abdikasjon under rikmannsklubbens Davos-møte i januar i år. Men hvis en leser det som sies og skrives fra øverste hold, så ser en at det er sosialismens fane som fortsatt vaier i vinden. Partiavisene, som engelspråklge China Daily refererer stadig til partiformann Xis tale på den 19. partikongressen. Og stadig trykkes det pedagogiske utlegninger av hva formannen har sagt, i kortform, slik Liu Jincheng, direktør for Senter for anti-korrupsjonsstudier ved et Beijing-universitet gjør i en artikkel i nevnte avis 30. november. Under tittelen «Partiet bestemt på å realisere Den kinesiske drømmen» nevnes begrepet «the Chinese Dream» minst et dusin ganger. Og på gammeldags, nærmest maoistisk maner skrives det om partikongressen der «Xi Jinpings tanker om sosialisme med kinesiske særtrekk for en ny epoke» ble lagt fram. Tjen-folket-tankegang og dialektisk retorikk nedfeller seg i analyser som tilsier at «den prinsipielle motsigelsen mellom de økende materielle og kulturelle behov til folket og den tilbakeliggende sosiale produksjon» har endret seg til motsigelsen «mellom ubalansert og inadekvat (utilrekkelig) utvikling og folkets alltid voksende behov for et bedre liv». Derfor er realisering av den kinesiske drømmen «den politiske oppgaven for en ny generasjon partiledere», lyder det.
For den som trodde at Kinas kommunistiske parti var i ferd med å konvertere til et kinesisk konsumeristparti – noe en lett kan falle i tanker om når en beveger seg i de enorme og påkosta kjøpesentrene med vestlige motemerkebutikker i hundretalls i Shanghai og Beijing – så er det trygt å vite at fundamentet ennå er der: «Historien forteller oss at sosialisme som et politisk system er best egnet for Kina, og bare sosialisme med kinesiske særtrekk kan kan bidra til videre utvikling av Kina», lyder utlegningen av formann Xis tanker. Og de anbefaler også «en moderne og kreativ måte å tilpasse marxismen til Kinas virkelige forutsetninger, noe som reflekterer klokskapen til Partiet og folket.»
Det hele dreier seg om å gjennomføre en gigantisk foryngelsesprosess – «rejuvenation» – av Kina. At noen mener at partiet under Xi Jinping har en vel kreativ fortolkning av marxismen, er en annen sak. Autoritær kapitalisme er den mest anvendte karakteristikk når en skal beskrive Kinas økonomi og system fra utsida, for eksempel blant akademikere i Hong Kong. Men hvem bryr seg om det i partiet over alle partier, det 89,9 millioner medlemmer store Kinas kommunistiske parti. De har valgt sin vei til velstand å lykke, utad så vel som innad: One belt, one road!
Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.