oss 100 kroner!
Professor Terje Tvedt har publisert en grundig og flengende kritikk av Sosialistisk Venstrepartis utvikling fra et parti for fred og frigjøring til et parti for «humanitær krig» og veldedig bistand. Den ble først publisert i Klassekampen og så her på steigan.no. Det som er karakteristisk for artikkelen er at den ikke bare er en ideologisk kritikk av SVs høyredreining, men at den viser hvordan denne høyredreininga henger sammen med djupe samfunnsmessige forandringer i Norge og Norges rolle i verden. Tvedt skriver:
I Det internasjonale gjennombruddet viser jeg mer i detalj og dybde hvordan det de siste tiårene er blitt bygget opp et politikkfelt i Norge knyttet til bistand og fredsmekling som har vokst fra å bestå av en håndfull personer ansatt i det nyetablerte Norsk utviklingshjelp på 1960-tallet, til et par tusen mennesker som arbeider i hundrevis av organisasjoner, forskningsinstitusjoner, Norad, Utenriksdepartementet, og andre etater på 2000-tallet. Ytterst få av de som i 2017 arbeider innen politikkfeltet gjør praktisk utviklingsarbeid. De aller fleste driver med informasjon overfor den norske befolkningen, politikk-kampanjer, innsamling av penger, rapportering av prosjekter, søknadsskriving, reiser og seminarer, og produserer hva som kalles inspirerende «fortellinger» om vellykket norsk innsats. Innenfor dette humanitær-politiske kompleks er nettverkene mellom de ulike typer institusjoner tette og overlappende -og har vært preget av utbredt intern elitesirkulasjon. Dette komplekset utfører nesten ikke frivillig arbeid når det gjelder det internasjonale arbeidet, selv om nesten alle organisasjonene iscenesetter seg som det, fordi det øker tilskuddene fra staten og er politisk opportunt.
Skal man forstå SVs utenrikspolitikk, må man studere hvordan denne norske avleggeren av det internasjonale bistandssystemet skapte grunnlag for helt nye personalunioner mellom SV og den utenrikspolitiske ledelsen i Oslo, og for helt nye nettverksforbindelser mellom SV og den internasjonale utenrikspolitiske eliten og finanseliten. Det viser seg følgelig at det ikke er tilstrekkelig å forklare partiets utvikling basert på hevdvunne modeller om sentrum og periferi. Disse konvensjonelle perspektivene vil flytte blikket vekk fra det internasjonale bistandssystemet, dets nettverk, legitimitet og norske avlegger. Realiteten er at i 2017, er SVs utenrikspolitiske ledelse og politikk fullt integrert i den norske statens utenriks- og bistandspolitikk.
Bistandsindustrien
Det Tvedt beskriver er framveksten av en bistandsindustri der det som tidligere var frivillige organisasjoner nå er blitt kooptert i staten og integrert med det internasjonale bistandsystemet, inkludert den globale finanseliten. Denne industrien har bare over statsbudsjettet en størrelse på 34 milliarder kroner i året og sysselsetter noen tusen mennesker. I 2005 var bistandsbudsjettet på 18 milliarder kroner. I 2015 var det på 34,5 milliarder.
I 2014 gjorde journalister fra VG og E24 en jobb med å analysere de norske bistandsorganisasjonene. I en serie artikler viste de hvordan disse organisasjonene er blitt store, både i antall ansatte og i form av den kapitalen de forvalter.
Av de 3,7 milliardene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge hadde ved utgangen av 2012, var rundt en milliard kroner kontanter. Resten – 2,7 milliarder – var plassert i aksjefond og forskjellige rentepapirer.
Disse seks organisasjonene har i alt 800 ansatte, som er omtrent 20% av hva departementene har. De er altså ikke lenger frivillige organisasjoner i ordets egentlige betydning. De er profesjonelle byråkratier, som forvalter en del av statens inntekter, og som kan gjøre det så lenge de har statens gunst.
Den nye definisjonen av NGOenes rolle
Stortingsmelding 15 (2008–2009) er et programmatisk dokument for det imperialistiske Norges utenrikspolitikk. Det er den rødgrønne regjeringas manifest for Norges rolle i verden. Dokumentet omfavner globaliseringa og utpensler Norges rolle som aktør på den globale arenaen. Meldinga sier at skillet mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk viskes ut og den visker sjøl ut skillet mellom staten og de tiligere frivillige organisasjonene:
Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner (er nå) politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører.
Integrasjon med milliardærenes stiftelser
I stortingsmeldinga er det et eget kapittel om milliardærstiftelsene, et kapittel som konkluderer med at disse stiftelsene må Norge samarbeide med. Det står blant annet på side 77:
Den største og mest kjente av disse aktørene på bistandsområdet er Bill & Melinda Gates Foundation, som kontrolleres av ekteparet Gates og Warren Buffett. …
Aga Kahn Foundation er en interessant aktør med asiatisk bakgrunn og forankring i den islamske verden, som de siste årene har samarbeidet nært med Norge i mange prosjekter, inklusive i Afghanistan og Pakistan.
En annen type fond er «The William J. Clinton Foundation», etablert og drevet av Bill Clinton. Stiftelsen har siden den gang vokst seg til en global frivillig organisasjon med mer enn 800 ansatte og frivillige under seg. I tillegg til å være en viktig aktør på det internasjonale bistandsområdet har Clinton også etablert årsmøtet i sitt «Clinton Global Initiative» som en arena som stadig trekker til seg politikere med internasjonale ambisjoner. Sammen med G8-møtene, «World Economic Forum» i Davos og EUs nylig etablerte «Europeiske Utviklingsdager» bidrar det til å utfordre, men også revitalisere, FN, Verdensbanken og OECD som arenaer for dialog på det utviklingspo litiske området.
George Soros og hans ulike stiftelser og fond, herunder «The Open Society Institute (OSI)» representerer en mer eksplisitt politisk rolle for globale filantroper, med større vekt på direkte politisk påvirkning. Med årlige budsjetter på mellom 400 og 500 millioner dollar er han en potensiell maktfaktor i det voksende globale nettverket av fri villige organisasjoner (NGOer). Slike private aktører har uten tvil ressurser, kompetanse og energi til å gjøre en forskjell.
Da SVs utviklingsminister Heikki Holmås stilte en garanti på 800 millioner kroner for Clinton-stiftelsens veldedige arbeid, sa han at «– Vi jobber godt sammen med Bill Clinton og Clinton Foundation. Vi har pengene, og Clinton er knallgod til å samle folk for å skaffe bedre og billigere prevensjon til fattige kvinner.»
Det er altså blitt en sømløs overgang fra tidligere frivillige organisasjoner til den norske statens utenlandsprosjekter og til internasjonal finanselite. Og i dette rommet manøvrerer bistandsarbeidere og politikere fra SV som fisken i vannet.
Det materielle grunnlaget for sviket mot solidariteten
Det Tvedt har gjort i sitt arbeid er å vise hvordan dette hamskiftet som SV er symbolet på, har en materiell forankring i norsk og internasjonal økonomi og i den norske statens rolle i global økonomi og politikk. Dette henger naturligvis sammen med Norges utvikling som oljefinansiert imperialist. Det norske oljefonet er verdens største sjølstendige fond og eier 1,5% av de børsnoterte aksjene i verden. Fondet er integrert med Wall Street, slik vi har påvist gang på gang.
Dette har naturligvis gjort noe med Norge og med norsk politikk. Når Norge har deltatt i 8 av de 9 krigene som USA har ført i de seinere åra og når Norge er den største kjøperen av F35-flyene etter folketall, så er det andre sider av samme utvikling.
Og bistandsindustrien spiller en viktig rolle i dette. Vi kan for eksempel ta en organisasjon som Norsk Folkehjelp, som har vært og er et instrument for Norges politikk med undergraving av Syrias sjølstendighet.
Ifølge regnskapene til Norsk folkehjelp får organisasjonen betydelige midler (14% av totalen) fra en del stormakter. Vi kan nevne USAID 27,2 mill., US State Department 47,3 mill., EU 16,8 mill. og England 20,4 mill. eller totalt 111,7 millioner. Dette er en god del mer enn det som kommer inn i kontingenter, gaver fra personlige givere og norske organisasjoner tilsammen. (Se note 2 til regnskapet her.)
På deler av venstresida var den første reaksjonen på Terje Tvedts artikkel å forsøke å latterliggjøre den etter modellen «tanta mi jobber i Redd Barna». Det er dumt. Tvedt har bidratt til en analyse av viktige sider ved det imperialistiske Norge og hvordan norsk oljefyrt kapital har lykkes i å kooptere de tidligere frivillige organisasjonene og gjøre dem til instrumenter for norsk utenrikspolitikk. Det er dette som er forklaringa på at det tidligere fredspartiet SV gikk i spissen for å ødelegge Afrikas mest velfungerende land og redusere det til en «failed state». Dette hamskiftet kan ikke forklares som utelukkende et ideologisk og moralsk forfall, sjøl om det også er det. Det må forstås materielt og det må forstås i tilknytning til de store endringene som har skjedd med Norge etter at vi ble global imperialistisk aktør. Denne utviklinga har også langt på vei utryddet venstresida som uavhengig, samfunnsendrende kraft og gjort den til et vedheng til staten.
Her har Terje Tvedt gjort et epokegjørende arbeid.
