Med Hagen i Nobelkomiteen — endelig fredsprisen til Nato, Israel og republikanske presidenter?

20
Komiterommet til de norske flertalls- politikernes Nobelkomite for tildeling av verdens fredspris. At stolene er tomme er en tilfeldig symbolikk. Foto av komiteen til fri gjengivelse.
Ove Bengt Berg

Av Ove Bengt Berg.

Fremskrittspartiets stortingsgruppe har foreslått sin tidligere partileder og sjølve personifiseringa av Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, som nytt Frp-medlem i Nobelkomiteen. Det som tidligere treffende ble kalt Stortingets Nobelkomite. 

Ap ved sin ledende Libya-kriger Jonas Gahr Støre, protesterer ved å vise til det formelle. For Stortinget har vedtatt at stortingsrepresentanter og påstått at vararepresentanter som Hagen, ikke kan velges til komiteen. Nobelkomiteens tidligere sekretær Geir Lundestad viser også til at Hagen med sitt politiske syn er uegna til å sitte i komiteen.

Komiterommet til de norske flertalls-politikernes Nobelkomite for tildeling av verdens fredspris. At stolene er tomme er en tilfeldigsymbolikk. Foto: Nobelkomiteen.

Stortinget oppnevner ledende politikere — å oppnevne Hagen er ikke et prinsipielt brudd

For det første, alt snakk om formelle regler for oppnevning til Nobelkomiteen, er bare formaliteter. For valg av medlemmer til komiteen er i særlig grad en politisk oppnevning ut fra standpunktene til «den eneste mulige politikken» i Norge.

I dagens komite ble valgt Thorbjørn Jagland, tidligere partileder og statsminister, Kaci Kullmann Five, tidligere partileder i Høyre og statsråd, Sissel Rønbeck, tidligere statsråd og stortingsrepresentant, Inger-Marie Ytterhorn, tidligere stortingsrepresentant for Frp og SVs tidligere stortingsrepresentant Ågot Valle. Det ble oppnevnt andre enn politikere, dels som varamedlemmer, men også de er oppnevnt som partirepresentanter. Som filosof Henrik Syse, Høyre, forsker Sverre Lodgaard, Ap, og biskop Gunnar Stålsett, Sp.

Komiteen fylles på med «godkjente» politikere, det er det som preger Stortingets Nobelkomite. Som Berge Furre, Gunnar Berge, Hanna Kvanmo, tidligere statsminister Odvar Nordli, Kåre Kristiansen, Egil Aarvik. Ut over på 1970-tallet med de mest høyreekstreme utenrikspolitiske haukene i Norge som Aase Lionæs (mens hun også var president i Odelstinget), John Sanness, Gidske Anderson. 

Kinas vurdering av at det var Nobelkomiteen som på vegne av regjeringa og Stortinget ga prisen til Liu Xiaobo, en ekstrem markedsliberalistisk enslig oppvigler på vegne av utenlandske interesser, er helt rett.

Nobelkomiteen er det ledende politiske Norges pris – til sin egen politikk

Det er det dominerende norske utenrikspolitiske synet som bestemmer hvilke kandidater som best støtter deres egen politikk, og som får prisen. Opposisjon slipper til, som da SV en gang hadde 17 stortingsrepresentanter, men det får aldri flertall. Frp, Høyre, Ap, Senterpartiet, V og KrF utgjør en felles bastant og ufravikelig utenrikspolitisk blokk. Ingen tildeling av pris som svekker deres utenrikspolitiske standpunkter er politisk mulig.

Det synet går ut på at Nobels forutsetninger i testamentet om ikke opprusting og ikke krig, sees på av komiteen som en nullitet. Det er krigere som får prisen, og ofte får de prisen når de har tapt, som en belønning  fordi de ikke kjempa til siste mann, til sin egen død. Som da USAs utenriksminister Kissinger fikk prisen for at amerikanerne tapte i Vietnam, og at apartheid-tilhengeren de Klerk fikk prisen for at de ga opp apartheidpolitikken da hans regime ble tvunget til det av utlandet.

Med noen unntak for det ekstremt naive særsynet som dominerer i Norge, «godhetssynet» vårt, godhetstyranniet med våre humanitære kriger. To damer ingen utenom Nobelkomiteen hadde hørt om verken før eller etter, fikk fredsprisen for å skape null endring mellom Irland og den britisk okkuperte delen av Irland. Og når noen av krigerne i Irland fikk fredsprisen, valgte det politiske Norges Nobelkomite  bort som prisvinner den ene av de to partene som gjorde fredsavtalen mulig; lederne for IRA.

Når EU, hvorfor ikke Nato? Der kan Hagen bidra!

EU fikk fredsprisen i 2012 for å ha hindra krig mellom EUs medlemsland, uten at det var mulig å påvise noen høyst sannsynlig krig mellom noen medlemsland i EU verken midt på 1950-tallet eller før 2012. Men tildelinga av prisen til EU var et viktig håndslag til utbredelsen av en aggressiv markedsøkonomi i Europa. Samtidig som det er blitt enda klarere at framtida for EU som fredsskaper ikke er blitt lysere siden 2012.

Det som for den kompakte majoritet på Stortinget og i norsk presse er mer fredsskapende enn EU, er Nato. Det er jo også sånn all støtte til Nato både politisk og militært er enda viktigere enn støtten til EU. Det må da være trist for Jagland å forlate Nobelkomiteen uten å ha gitt fredsprisen til Nato, «den viktigste årsaken til at Norge fortsatt eksisterer som et fritt og sjølstendig land (uten å være okkupert av Russland)». Som han ville formulert det i begrunnelsen for tildelinga til Nato. Nato ledes jo også av nordmann, til og med en fredsskaper i Libya. Så hvorfor venter komiteen med denne tildelinga?

Carl I. Hagen vil bli en viktig og tung støttespiller for Jagland sammen med Aps tidligere statssekretær Reiss-Andersen og Høyres filosof Syse for Nato. De har de alt flertall for prisen til denne fredsorganisasjonen!

Republikanske* presidenter må også få fredsprisen, ikke bare demokratiske

Det ble ikke mulig for komiteen å skrive i en begrunnelse for tildeling av prisen til Hillary Clinton at «hun hadde brutt glasstaket og gitt håp og inspirasjon til halve jordens befolkning om fred». For hun ble ikke valgt til USAs første kvinnelige president, til det politiske Norges store skuffelse og forbitrelse. Hun ville blitt enda en demokratisk president som ville fått fredsprisen i vår tid, etter president Obama, visepresident Al Gore (som trøst for at han ikke ble president) og Jimmy Carter. Mulig kunne hun fått prisen bare som kandidat, men så langt tenkte nok ikke komitemedlemmene, lamma som de sikkert blei alle sammen over valgresultatet.

Tidligere fikk demokraten Woodrow Wilson prisen etter første verdenskrig for etableringa av Folkeforbundet (dagens FN). Republikaneren Theodore Roosevelt fikk prisen i 1906 for å etablere USA som verdenspoliti, og fordi han mekla i krigen mellom Russland og Japan. Men Roosevelt var lite republikansk, og mer av en demokrat fordi han var imot de store monopolkartellene og ofte tok arbeidernes parti.

Denne skeivheten kan Hagen hjelpe Nobelkomiteen med. Og sånn gi et annet inntrykk av komiteen enn å bli sett på som  et underbruk av demokratiske presidenter. Tidligere president George W. Bush må jo være en opplagt kandidat med å ha starta kampen mot terror, for den krigen har vel brakt så mye fred og glede til mange millioner?

Og ennå har ikke Israel fått fredsprisen for å være «det eneste demokratiet» i Midtøsten.

Bra med Hagen i Nobelkomiteen

Med Carl I. Hagen som medlem av Nobelkomiteen er det håp om at vi virkelig kan få se Nobelkomiteens reelle funksjon som den vestlige imperialismens utilslørte talerør i full frihet. Samtidig som vi vil bli spart for priser til godhetstyranniet med sine «humanitære» imperialistiske SV- og Ap-kriger og forlengende plastring av undertrykking.

*

I USA er det to store dominernede partier. De kaller seg Republikanerne og Demokratene. Uten at de er noe i nærheten av det de gir seg ut for. Her har jeg bare gjengitt deres egen betegnelse på sitt partinavn. 

 

Først publisert på bloggen til Ove Bengt Berg

KampanjeStøtt oss

20 KOMMENTARER

  1. Denne prisen har blitt en bandittpris, slik Achsel Ford uttrykker det:

    «Støtter ethvert tiltak for å spre Bongards fantastiske bok, men unner ham egentlig ikke å bli satt i så dårlig selskap som Nobels Fredspris ville innebære. Den prisen er blitt en ren bandittpris og et propagandaverktøy for vestlig imperialisme. Men på spørsmålet om hvorvidt det finnes intelligent liv på jorden, er svaret utvilsomt Terje Bongard og et par til hvis navn jeg av ren beskjedenhet ikke vil nevne. ;)»

    • Kompromittert er vel ordet. Men jeg husker helikopterene over Karl Johan i ’78, og krigsfølelsen ved den fredspris-utdelingen, satte vel tonen.

      • Ja, vi kan vel egentlig si at den ikke bare satte tonen, den tonen føyet seg uskjønt inn i en skjærende falsk melodi som var etablert allerede ved utdelingen i 1973 til Henry Kissinger og Lê Ðức Thọ (som takket nei), om ikke før.

  2. Ove Bengt Berg gir her en utmerket oppsummering av hva Nobels fredspris brukes til. Det kunne ikke bli sagt bedre! For noen få år siden ble prisen systematisk brukt for å diskreditere USSR. I dagens situasjon mer for å forherlige seg selv (Rettere vårt fantastiske samfunn system) De neste som kanskje står for tur er vel Trump. Trump er redd for å få krigen over på sitt eget område. Det er antagelig det eneste som har holdt ham tilbake for enda en gang å omgjøre Nord Korea til en aske haug. Han burde vel få prisen for ikke å ha startet krigen. O Bama fikk prisen fordi han er så flink med ord. At praksis er viktigere enn ord er antagelig ukjent i Nobel komiteen.

  3. Hvorfor skal en som Lundestad fortsette å ha så mye autoritet når han selv sto for en av (den?) verste tildelingen av alle? Hva ville Nobel ha sagt til at en president som økte sitt lands krigsinnsats til å omfatte 8 land fikk den høyeste prisen FØR han i det hele tatt hadde initiert noe som lignet på fred? Hva betød Nobels retningslinjer for den komiteen Lundestad da ledet?

      • Uten å ville ta et fnugg ansvar fra Obama: Det der ligner forsåvidt en eksisterende smørbrødliste over land som trengte litt fred og demokrati og likestilling fra før Obama fikk presidentvervet, og som bare med små justeringer har vist seg som alt annet enn tomme løfter om bombardemento.

        Dere har sikkert sett den før, men pensjonert general Wesley Clark står jo vitterlig her i 2007 og sier at the Usual Suspects har planer om å ta ut 7 land på 5 år: “We’re going to take out 7 countries in 5 years: Iraq, Syria, Lebanon, Libya, Somalia, Sudan & Iran..”.

        https://www.youtube.com/watch?v=SXS3vW47mOE

        Slik Clark fremstiller det høres det nærmest ut som om det mest skulle bombes i mangel av en plan, etter «har man kun hammer som eneste verktøy, blir alt annet fort en spiker»-prinsippet. Mer spesifikke årsaker har latt seg tenke senere, så akkurat det kan nok diskuteres. Virkeligheten er som kjent som en løk; man skreller av lag etter lag, og innimellom er det gråt.

        • Vel, man kan ikke bombe land til fred, likestilling og demokrati, noe de sørgelige resultatene av de nevnte bombeaksjonene viser med all mulig tydelighet. Men å innføre fred, likestilling og demokrati var nok aldri den virkelige meningen med å angripe disse landene heller, for fullt så tullete tror jeg ikke de som styrer NATO og USA er. Dessuten samarbeider de med land som Saudi-Arabia, der det virkelig mangler likestilling og demokrati, og i langt større grad enn for eksempel i Syria, der det faktisk var valg og ikke et teokrati (Og som forresten hadde en langt bedre helse-velferdsordning for sine innbyggere enn USA har). Jeg tror heller ikke det var i mangel av en plan.

          Og dersom USA er så for demokrati, kan de kanskje avskaffe det håpløse og korrupte to-parti-systemet sitt først og finne en mer reelt demokratisk politisk struktur. Spesielt fredelige er de jo heller ikke, og menneskerettighetene bryter de til stadighet både overfor fengselsbefolkningen hjemme, i de folkerettsstridige krigene sine og på steder som Guantanamo – og når det gjelder likestilling har de vel også en god del igjen å oppnå i forhold til Europa.

          (De skal kanskje være glade for at resten av verden ikke er kommet til den feilslutningen at de selv vil bli mer fredelige og demokratiske og likestilte dersom man bare bomber dem litt).

          • Det er fullstendig bakvendtland nå, og mitt beste råd for øyeblikket er fra den østerrikske satirikeren Karl Kraus:

            «The sound principle of a topsy-turvy lifestyle in the framework of an upside-down world order has stood every test.»

          • “The sound principle of a topsy-turvy lifestyle in the framework of an upside-down world order has stood every test.”
            Jeg er med på den.

  4. EU fikk for noen år siden tildelt fredsprisen for sin betydning for freden i Europa (skjedde vel nærmest med utgangspunkt i Kants tese om den evige fred).

    Det som imidlertid ikke ble nevnt i denne sammenheng var EUs rolle og innblanding i borgerkrigen i Jugoslavia.
    Trolig er det riktig å si at EU og spesielt Tyskland var med på å fremprovosere borgerkrigen i Jugoslavia og oppslittelsen av Jugoslavia. Dessuten bombet NATO i Jugoslavia. Det ser ut som alt hele borgerkrigen i Jugoslavia har gått i glemmeboken – borgerkriger skjer da ikke i Europa.
    (Steigan har tidligere skrevet om hvordan stormaktene EU, USA og Russland i samarbeid med FN kunne ha tvunget fram en fredlig og demokratisk løsning på oppsplittelsen av Jugoslavia, da kunne nok kanskje EU ha fortjent en fredspris).

    EUs handelsavtaler med bla Afrika er forferdelig dårlige og undergraver jordbruk og industri i disse land. Resulatet blir bla store flyktningestrømmer til Europa. Den gang feks Ghana ville innføre toll på import av mat fra EU (for å beskytte eget jordbruk) svarte EU med å true med å slutte å gi u-hjelp til Ghana. Her finnes det veldig mye å kritisere EU for. Vi får bare håpe at den kinesiske silkeveien vil bli bedre for Afrika.

    En uro jeg har følt for fredsprisen i Jaglands periode, var at han skulle kunne komme til å gi fredsprisen til seg selv for sin rolle som fremragende leder av Europarådet (men det er vel ingen fare for at Hagen kan gjøre noe slikt?). En annen uro er at NATO og Stoltenberg kunne ha fått fredsprisen for bombingen av Libya. Heldigvis har ikke noe av dette skjedd.

    • Jeg savner også disse tildelingene, men synes det virker som om du mener at prisen fremdeles har mer troverdighet å tape, siden du sier «heldigvis» om at dette så langt ikke har skjedd?

      Den har jo ikke det, og det hadde derfor vært svært ønskelig, både som framifrå underholdning og som et relativt tydelig hint til dem som stadig måtte tro noe annet enn at det er en bandittpris, om så skjedde.

      Det er nok for meget å håpe på, men det skal nok ikke stå på Jagland, for å si det sånn. Det finnes faktisk enkelte feil i verden han ikke har skylda for også, og det at han selv aldri får Nobels fredspris er en av dem.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.