Nytt nederlag for Merkel: regjeringsforhandlingene brøt sammen

0

Til tross for at Angela Merkels parti ble størst i valget til Forbundsdagen i september 2017, var valget i virkeligheten et nederlag kamuflert som en seier, slik vi skrev da. 

Dette viser seg med all ønskelig tydelighet nå, for nå har regjeringsforhandlingene om en såkalt Jamaica-koalisjon (svart, gul, grønn) brutt sammen.

Vi spådde at Jamaica-koalisjonen ville kræsje før den var begynt, og det er det som nå har skjedd. Ines Pohl i Deutsche Welle mener at knapt noen kunne forestille seg at forhandlingene ville kunne kollapse. Vi hørte altså til dem som så det som meget sannsynlig.

De tyske fridemokratene, FDP, trakk seg 19. november fra forhandlingene med Merkels CDU/CSU og de grønne.

Det var da heller ikke å vente at det innvandringskritiske FDP og de åpne-grenser entusiastene i De grønne skulle kunne bli enige, og særlig når det var nettopp den økende motstanden mot innvandringspolitikken til Merkel som ga det valgresultatet man fikk i september.

Partisjef Christian Lindner i FDP vil sende tilbake krigsflyktninger så snart det er mulig for dem å vende tilbake til hjemlandet, og vil ikke høre snakk om åpne dører.

De grønnes leder Simone Peter sier til CSU at noen øvre grense for flyktningmottak, slik CSU og FDP har krevd, ikke vil bli godtatt av Die Grünen.

Koalisjonsforhandlingene blir heller ikke enklere for Merkel etter at Frankrikes Emmanuel Macron har lansert et forslag om en felless EU-skatt for å finansiere en «radikal ombygging av Europa».

Dette ble kontant avvist av FDPs medlem i Europaparlamentet, Alexander Lambsdorff, som sa: «Man styrker ikke Europa gjennom nye bøtter med penger.»

Som kjent ble valget et brakvalg for det det sterkt innvandringskritiske AfD.

I det gamle Øst-Tyskland fikk partiet 22,9% mot SPDs 14,3%. Der var de nest største parti etter CDU/CSU, som fikk 27,6%. I Sachsen ble AfD største parti med 27%, hårfint foran CDU/CSU. Alt i alt tok AfD en million stemmer fra Angela Merkels parti. Partiet har også tatt hundretusener av stemmer fra SPD og Linke; 470.000 fra SPD og 400.000 fra Linke.

I Bayern er Den kristelig-sosiale union (CSU), Merkels faste alliansepartner, også på kant med forbundskanslerens migrasjonspolitikk.

Regjeringsforhandlingene måtte derfor bli en oppvisning i det Per Borten kalte å «bære sprikende staur». Det pleier å gå dårlig.

I Tyskland forventes det at det skal dannes en flertallsregjering etter et valg. Men nå er det ikke noe grunnlag for det. Merkel kunne gått tilbake til det sosialdemokratiske SPD og bedt om en ny runde, men det har man der i gården utelukket så kontant at det neppe lar seg gjøre. SPD gjorde et så katastrofalt dårlig valg at de har behov for å slikke sårene sine og finne ut hva de sjøl vil, før de kan tenke på å ta regjeringsansvar igjen. Partiet fortsette å tape på meningsmålingene etter det elendige valget og lå 6. november på vippen til å bikke under 20%. Også CDU/CSU fortsetter å tape.

Merkel kan så prøve å danne mindretallsregjering med de grønne, men det ville i så fall bli en meget svak regjering, og den vil lekke i begge ender.

Det er ikke gitt at Merkel ville få med seg CSU på et slikt eksperiment og hun ville få problemer med enda flere overganger til AfD. De grønne har da også avvist en slik tanke.

Dermed er det mye som peker mot et nyvalg i 2018 og at Merkels regjering sitter som et forretningsministerium fram til valget kan avholdes.

I de fleste land kan parlamentet oppløse seg sjøl dersom man ikke lykkes med å danne regjering, for så å utskrive nyvalg. I Tyskland er ikke det så lett. Der må man gå via en avstemning i forbundsdagen der forbundskansleren taper et tillitsvotum, eller så kan forbundspresidenten oppløse forbundsdagen dersom man ikke lykkes med å velge kansler.

Uansett vil dette trekke ut og Tyskland, Europas største industrimakt, vil fortsatt fuske i motoren. Og Frankrikes Emmanuel Macron får ikke den sterke partneren han ønsker seg for å drive gjennom et felles finansdepartement for EU og sterkere sentralisering av makta i Europa. Dermed er Tysklands krise også EUs krise.

 

Forrige artikkelUkraina – den skjulte sannheten
Neste artikkelUstabilitetens politiske økonomi
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).