Av Eva Thomassen.
Bendik Sørvig har skrevet bok om Syria med tittelen ”Syria – Den tapte revolusjonen”. I Klassekampen 5. oktober i år boltrer Sørvig seg over 2 sider om alt annet enn den ´tapte revolusjonen´. Hadde boka vært utgitt for 2 år siden ville sikkert tittelen vært : ´Revolusjonen seiret´. Kanskje Sørvig hadde det som arbeidstittel helt fram til Øst Aleppo ´falt´ i desember 2016, eller ble befridd som sivilbefolkningen i Øst-Aleppo og de fleste syrere uttrykker det.
Det synes som det blåser sur vind gjennom hele heiagjengen til ´opposisjonen´ over hele verden. De sitter med en tapt sak i fanget. Tapte tilskudd til møter, bøker som er gått ut på dato, klamme hyllester av angivelige fredsaktivister og menneskerettighetsorganisasjoner.
Den syriske eksilopposisjonen legger ned kontorer, tønnebombene har stilnet, gassen har gått ut av ballongen. Det er ikke flere lik i lasta. Når skjedde dette paradigmeskiftet? Sørvig skriver:
”For de fleste som følger den syriske tragedien med et halvt øye, inkludert de mange som ellers solidariserer seg med Palestina og som har en kritisk innstilling til USAs innblanding i Midtøsten (eller Norges militære engasjement for den del » ), er det heldigvis utenkelig å omfavne et regime som står bak noen av de groveste forbrytelsene mot menneskeheten i vår tid.”
Så går Sørvig over til å kritisere Klassekampens dekning av krigen i Syria, at sier det er ”et visst sammenfall mellom den redaksjonelle tilnærmingen i «venstresidas dagsavis» og kjernesakene til det «lille ytterliggående miljøet av hjemlige Assad-tilhengere”.
Har Sørvig sett noe vi andre ikke har sett? Sørvig tar så sats og like så godt anklager det «ytterliggående miljøet» og Klassekampen for å ha ”falt for fristelsen til å antyde at ´sivilforsvaret i de opprørskontrollerte områdene, kjent som White helmets, egentlig er et redskap for Al-Qaida i et ekko av den pågående internasjonale svertekampanjen mot hjelpearbeiderne” ? .
Så skal sannelig Klassekampen svi for at de omtaler den legitime presidenten i en suveren stat som legitim. Sørvig fordømmer like godt i samme slengen at folkeretten vekker større indignasjon i deler av ytre venstre enn «kjemisk krigføring mot sivile, likvidering av tusener av fanger eller den nådeløse luftkrigen mot befolkningen i opprørskontrollerte områdene » .
Sørvig mener også at USAs bombing av en som han sier, evakuert militær flyplass, også er akseptabel. Flyplassen var ikke evakuert. Sju mennesker ble drept og påstanden om at det var derfra det kjemiske angrepet mot Khan Sheikhoun kom fra, er ren løgn. Det var ikke noe kjemisk angrep fra ´regimet´, men fra White Helmets og deres moderorganisasjon al-Nusra.
Til slutt kommer Sørvig med et hjertesukk fra sivilsamfunnsaktivister om at de hadde forventet og finner det oppsiktsvekkende at deler av den vestlige venstresiden, som ellers snakker om internasjonal solidaritet, ikke støtter deres motstand mot Assad regimet.
Det som det imidlertid er grunn til å finne oppsiktsvekkende er at opposisjonen i Syria nektes adgang til møter eksilopposisjonen har rundt i verden. Kan det skyldes at opposisjonen i Syria støtter landets president og folket i deres kamp mot terror og mener at politikk bør føres innen Syrias konstitusjonelle rammer? Sørvig mener at det ikke skal mere enn et ´halvt øye´ til for å støtte opposisjonen mot Assad. Spørsmålet blir da om det «lille ytterliggående miljøet av Assad tilhengere» har begge øynene igjen eller begge øynene åpne. Problemet til Sørvig er at stadig flere ikke bare har øynene åpne, de hører og forstår også at noe ikke stemmer i historien til Sørvig, hans venner og den såkalte syriske opposisjonen. Når Sørvig anklager folk i Norge for å ikke hoppe bukk over folkeretten, legitimiteten til en folkevalgt president eller en stats suverenitet, blir han og opposisjonen ikke bare sittende igjen med en tapt revolusjon, men også tap av all troverdighet.
Etter 7 år med krig hvor 70 land angriper en suveren stat, hvor disse landenes betalte leiemordere i terrorgrupper som IS og al-Nusra, medier i Vesten, regjeringene i Vesten og Sørvigs opposisjon , ikke har klart å styrte president al-Assad og å sende alle sekulære syrere i massegravene til terrorgrupper, bør nok Sørvig revidere neste opplag av Den tapte Revolusjonen. Han må gi plass til det syriske folkets støtte til president Al-Assad. Han bør også gi plass til den syriske hæren som på det sjuende året kjemper for at landet deres ikke skal styres av islamister og etter sharialover. Å påberope seg en revolusjon uten tilhengere eller politikk kan ikke bli annet enn et tapsprosjekt.