oss 100 kroner!
Det geopolitiske landskapet på det eurasiske kontinentet endrer seg på helt grunnleggende måter, stort sett uten at det kommer opp på radaren i norske medier eller den politiske debatten her hjemme. Fra Middelhavet til Stillehavet og fra Arktis til Det indiske havet er imidlertid de politiske alliansene i ferd med å bli trukket opp på nytt.
Nyoppdeling av Midtøsten
Det mest opplagte er at det pågår en krig om en ny oppdeling av Midtøsten. Krigene mot Irak og Syria har vært ledd i USAs, Israels og Saudi-Arabias forsøk på å skape et nytt Midtøsten. De sekulære statene Irak og Syria var hindringer for både Israels og Saudi-Arabias ambisjoner. Og de tidligere fiendene har funnet sammen i en allianse, som lenge var hemmelig, men som ikke lenger kan benektes. Riyadh og Tel Aviv har på hver sin måte deltatt i krigen for å ødelegge Syria. Begge ønsker å hindre Iran i å vinne innflytelse, og der Saudi-Arabia ser muligheter for å spre sin ekstreme wahhabisme, ser Israel en mulighet til å splintre opp nabolanda i ubetydelige og gjerne stridende småstater, slik at de ikke kan representere noen hindring for Stor-Israel og for israelsk dominans i hele regionen. Det er også grunnen til at Israel entusiastisk støtter opprettelsen av et Kurdistan. Det vil endelig dele Irak i to og slå kiler inn i Iran, Syria og Tyrkia.
I USA har det lenge vært en strategisk diskusjon om en nyoppdeling av Midtøsten, og det kartet den tidligere oberstløytnanten i US Army, Ralph Peters, tegnet i 2006 er et av utkastene for ei slik oppdeling.
Splittelse på NATOs sørflanke
Tyrkia har NATOs nest største hær og er en viktig strategisk partner for USA på alliansens sørflanke og som en spydspiss inn mot Midtøsten og Russland sørgrense. Tyrkia har da også vært en viktig deltaker i alliansen for å knuse Syria. Mesteparten av johadistene og den materielle støtten til dem, blant annet fra norske hjelpeorganisasjoner er kommet inn i Syria den veien. Det hemmelige tyrkiske politiet MIT har også vært i tett allianse med IS, noe som er grundig avslørt i tyrkisk presse.
Men fordi USA satser på det kurdiske kortet i sin krig mot Syria, har forholdet mellom Ankara og Washington blitt stadig mer anstrengt. Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har anklaget USA for enten å ha stått bak, eller i det minste ha visst om, kuppforsøket mot ham i 2016.
Samtidig oppfatter Erdoğan USAs allianse med de kurdiske styrkene i Syria som en støtte til PKK i Tyrkia, som Ankara fører en omfattende krig mot. Ankara har så valgt en økende tilnærming til Moskva i det New York Times kaller en «pivot toward Russia», ikke minst i form av en avtale om kjøp av Russlands fryktede S-400 missilsystem.
Her har vi altså en NATO-alliert som kjøper et strategisk våpensystem fra NATOs hovedfiende og som fører krig mot USAs kurdiske allierte.
Saudi-Arabia og splittelsen i Gulfen
Saudi-Arabia, som er bærebjelken i det petrodollarsystemet som USA er avhengig av, er samtidig verdens største sponsor av islamistisk terror. Ved siden av å betale for og frakte våpen og utstyr til leiesoldatene i Syria, fører landet en barbarisk kig mot det fattige nabolandet Jemen.
Dessuten har Riyadh forsøkt å ta kontroll over nabolandet Qatar. Men Qatar er de facto alliert med Iran, på grunn av samarbeidet dem i mellom om utnyttelsen av det gigantiske gassfeltet i Parsiabukta, som iranerne kaller South Pars.
Qatar er også vertskap for den største USA-basen på Den arabiske halvøya, og har dessuten en tyrkisk base på sin jord. Altså: En alliert av USA og de facto-alliert av Iran, er i en konflikt som går på livet løs med USA hovedallierte i Gulfen. Å få alt dette til å gå opp til ales fordel, lar seg ikke gjøre.
Det eurasiske økonomiske samarbeidet
Samtidig har EUs oppsigelse av medlemskapsforhandlingene med Tyrkia fått Ankara til å vende seg østover mot Den eurasiske union, mot Shanghai Cooperation Organisation og mot Beijing.
Kina er klart for å diskutere tyrkisk medlemskap i organisasjonen, og det samme er Russland.
SCO har allerede samlet mesteparten av det eurasiske landmassivet under sin paraply, og flere kommer med. Det er også samtaler i gang med Armenia, Aserbajdsjan, Kambodsja, Nepal og Sri Lanka. Syria og Egypt kan også bli tatt opp som observatører i organisasjonen.
Russland og Kina ønsker også å knytte Nord- og Sør-Korea til dette samarbeidet og bygge en jernbane fra Pusan sør i Sør-Korea og tvers gjennom Nord-Korea for å knytte de to landa til den økonomiske utviklinga i regionen.
Japan, som er verdens fjerde største eksportnasjon, kan ikke forbli utenfor dette samarbeidet. Så sjøl om Japan er under USAs atomparaply og har revitalisert sin militarisme, har Japans statsminister Shinzo Abe nylig signalisert at han er interessert i å knytte landet til Kinas gigantiske silkeveiprosjekt, One Belt, One Road. Abe sa også at Japan er interessert i å knytte seg til den asiatiske utviklingsbanken AIIB, som Kina har tatt initiativet til.
Disse enorme strategiske endringene på det eurasiske kontinentet skjer som nevnt stor sett utenfor radaren til vestlige medier. Men de vil føre til grunnleggende endringer i verdens politikk og økonomi, endringer som også kommer til å få vidtrekkende konsekvenser for Europa, enten vi skjønner det eller ei.
