Volden mot Catalonia og spørsmålet om katalansk uavhengighet

18

Den spanske staten valgte å sette inn politiet med køller og gummikuler mot folkeavstemninga i Catalonia. Over 840 mennesker skal ha blitt skadd og mange stemmelokaler ble raidet av politiet. Hvis Madrid ønsket å vinne venner i Catalonia, kunne de knapt gjort noe dummere enn det de gjorde. Den katalanske regionale regjeringa, Generalitat, erklærer på sin side at 42,3% av velgerne deltok av avstemninga og at 90% av dem stemte for uavhengighet. Catalonia er klar for å erklære sin uavhengighet fra Spania med det aller første.

Uavhengighetserklæring

Presidenten i Generalitat de Catalunya, Carles Puigdemontsa etter at stemmelokalene stengte at gjennom de lidelsene folket i Catalonia har opplevd denne dagen, «har folket i Catalonia vunnet retten til å danne en uavhengig stat i form av en republikk». Han sa også at hans regjering en av de nærmeste dagene vil sende resultatet av folkeavstemninga til det katalanske parlamentet, slik at det «kan handle i samsvar men loven for folkeavstemninga».

I Madrid sier regjeringa til Mariano Rajoy at det ikke har vært noen folkeavstemning. Rajoy la hele avsvaret for volden på Carles Puigdemont og Generalitat. Rajoy sa at Madrid hadde handlet etter loven og vist at regjeringa er i stand til å forsvare Spanias integritet «mot denne ulovlige folkeavstemninga».

Etter loven for folkeavstemninga i Catalonia skal resultatet legges fram for regionsparlamentet umiddelbart etter avstemnings for at parlamentet skal kunne ta de nødvendige skritt for å erklære Catalonia som en uavhengig stat, skriver El Païs.

Regjeringa i Madrid hevder at dette er i strid med den spanske grunnloven. Hvordan den vil reagere når det katalanske parlamentet faktisk erklærer regionen som en uavhengig stat, gjenstår å se. Men hvis søndagens politiaksjoner kan være en pekepinn, ser det heller dårlig ut.

Det er liten tvil om at regjeringa i Madrid har behandlet den katalanske uavhengighetsbevegelsen med en arroganse, og til slutt med en vold, som ikke har minsket ønsket om løsrivelese, men heller tvert om.

Har Catalonia rett til løsrivelse?

Madrid hevder at den spanske grunnloven ikke tillater at regionene løsriver seg, og det kan godt hende at den har rett i det. Men det påvirker ikke realitetene. Spørsmålet er om Catalonia, etter folkesuverenitetsprinsippet, har rett til løsrivelse eller ei. I forbindelse med den norske uavhengighetserklæringa fra Sverige i 1905, hevdet den svenske regjeringa at unionen ikke kunne oppløses ensidig av den ene parten. Men likevel vedtok Stortinget 7. juni 1905 at unionen var oppløst, og sendte så dette til folkeavstemning. Denne avstemninga fant sted 13. august samme år og ga et flertall på 99,95% for å stadfeste unionsoppløsninga.

Den norske unionsoppløsninga ble tema for en debatt mellom Lenin og Rosa Luxemburg. Luxemburg latterliggjorde uavhengighetserklæringa og sa at den skyldtes en småborgerlig bondementalitet i Norge, og at det bare handlet om at nordmennene ville ha sin egen konge og sin egen valuta.

Til dette svarte Lenin at det ikke hadde noenting med saka å gjøre. Ifølge ham var hovedspørsmålet om nasjonenes rett til sjølstyre, og om hvordan sosialister skulle forholde seg til dette prinsippet. Og der var han ikke i tvil: «Det internasjonale sosialdemokratiet (som de kalte seg den gangen, vår merknad) står for nasjonenes rett til sjølstyre.»

For en marxist er det fullt mulig å være imot løsrivelse, samtidig som man forsvarer retten til løsrivelse. Det første er en konkret vurdering, det siste er et prinsipp.

Ut fra samme tankegang som lå bak Norges 1905, er det ingen tvil om at Catalonia har rett til å erklære seg uavhengig. Om det er klokt, og om det ligger andre interesser bak enn dem vi får se i gatene, er en helt annen sak.

EUs politikk for «regionenes Europa»

For å svekke nasjonalstatene har EU i lang tid ført en politikk for det som kalles «regionenes Europa». Det er lettere for Brussel å styre en lang rekke svake regioner enn å bryte ned gamle nasjonalstater. I henhold til denne strategien vedtok EU i 2007 sitt Catalonia-program, som hadde et budsjett for 2007–13 på 1,4 milliarder euro. Det er ingen tvil om at dette programmet et godt stykke på vei har finansiert den katalanske uavhengighetsbevegelsen og sørget for å institusjonalisere den.

EUs regionalpolitikk går også inn for å stimulere regioner på tvers av nasjonale grenser, og det er også puttet en god del penger i dette fra EUs side.

EUs regionskart, «regionenes Europa»

For Catalonia er ikke dette aktuelt, siden den ikke krysser noen landegrense, men det er ingen tvil om at Catalonias gravitering mot løsrivelse fra Madrid er en logisk konsekvens av EUs regionspolitikk.

Dette ser man også når Catalonia insisterer på fortsatt EU-medlemskap. I den nasjonale sjølråderettens navn bryter man med den spanske staten for å underlegge seg en union som har til hensikt å avskaffe den nasjonale sjølråderetten. Det gir ingen mening, hvis det virkelig er nasjonal uavhengighet man ønsker.

Catalonia og Krim

Catalonia gjennomførte altså sin folkeavstemning 1. oktober 2017. Den var kaotisk og det går an å reise formelle innvendinger mot den, siden det er opplagt at politiet hindret svært mange i å stemme. Men den skal avgivelig ha gitt et ja-flertall på over 90%.

På Krim-halvøya ble det gjennomført ei folkeavstemning 16. mars 2014 for eller imot løsrivelse fra Ukraina og tilslutning til republikken Russland. Deltakelsen skal ha vært 80,4% og flertallet for tilslutning til Russland 97,5%. Det var ingen uroligheter under folkeavstemninga på Krim, og meningsmålinger gjennomført av Pew Research Center i etterkant viser at 91% av befolkninga på Krim betraktet avstemninga som fri og rettferdig og 88% mente at den måtte godkjennes av Kiev.

I begge tilfeller hevdet sentralregjeringa i henholdsvis Madrid og Kiev at avstemninga var grunnlovsstridig. Men når det gjelder kvaliteten på de to avstemningene, er det ingen tvil om at den på Krim står sterkest. Hvis man betrakter folkeavstemninga i Catalonia som riktig i henhold til folkesuverenitetsprinsippet, kommer man ikke utenom å måtte mene det samme om Krim.

Var det lurt?

Catalonia har altså rett til å bestemme seg for løsrivelse. Men var det lurt? Det er fullt mulig å mene at det hadde vært bedre for klassekampen i Spania og for kampen mot de reaksjonære kreftene i hele landet, om Catalonia ikke hadde gått inn for løsrivelse, men hadde fortsatt som en kjempende og ganske radikal region i Spania. Retten til løsrivelse innebærer ingen plikt til løsrivelse. Å splintre opp nasjonalstater i små regioner kan gjøre spillet lettere for de store imperialistmaktene, slik vi har sett gang på gang, med Jugoslavia som et av de grelleste eksemplene i nyere tid.

Men Madrids politikk, og ikke minst den undertrykkinga og den volden som ble vist under folkeavstemninga kan ha gjort videre samboerskap politisk umulig.

Vil EU, Europarådet og FN godkjenne en katalansk stat? Det gjenstår å se. Først må vi se om det blir en faktisk statsdannelse, eller om det blir spilt bort i et taktisk spill. Og skulle det bli etablert en katalansk stat, er det ikke sikkert at Spania vil la den gå. Vi kan godt komme til å se hardere undertrykking og unntakstilstand som Madrids svar. EU er i ei klemme, siden unionen gjerne ser regional oppslitting, men samtidig trenger Brussel støtte fra den spanske staten. Og både i EU og NATO ser man jo at en godkjennelse av et uavhengig Catalonia, vil rasere kritikken av Krims løsrivelse.

KampanjeStøtt oss

18 KOMMENTARER

  1. «For å svekke nasjonalstatene har EU i lang tid ført en politikk for det som kalles “regionenes Europa”. Det er lettere for Brussel å styre en lang rekke svake regioner enn å bryte ned gamle nasjonalstater. I henhold til denne strategien vedtok EU i 2007 sitt Catalonia-program, som hadde et budsjett for 2007–13 på 1,4 milliarder euro. Det er ingen tvil om at dette programmet et godt stykke på vei har finansiert den katalanske uavhengighetsbevegelsen og sørget for å institusjonalisere den.»

    Er de nye norske regionene en konsekvens av dette ønsket fra Brussel?

    • Baskerne har aldri følt seg særlig spanske. Før EU midlene kom drev de med terror og regionsstøtten var vel så mye et kompromiss for fred. EU støtter fktisk Spania i dette, men selvfølgelig ønsker et «Stortysk» EU å ha minst mulig unisone stemmer fra mektige land. Hittil har ikke det udemokratiske Babelstårnet håndtert en eneste krise særlig bra. Faren er om de får samlet forsvarsstyrkene under pentagramstjernene.

  2. Jeg trodde virkelig tiden for okkupasjoner var over i Europa. Det første jeg reagerer på er voldsbruken i Spania, og støtten fra EU. Så vidt jeg vet er det kun Corbyn som har reagert tydelig. Kanskje han har forstått det facistene i Bryssel nekter å innse, folk vil ha et løst sammarbeid, men ikke Europas US? Catalonia har kjempet i mer enn 50 år for dette. Det er to generasjoner, og folk vil fortsatt ikke være spanske. Etter mye terror på 70 tallet dempet de seg, fordi folk vil ha frihet og ikke vold. Når Spania har flyttet inn hundre tusenvis av folk for å vanne ut det etniske kravet, og folkeavstemninģen i 2015(tror jeg det var) endte med 80% for selvstendighet er det på tide å lytte og respektere det på et høyere nivå enn den spanske grunnloven.

  3. Innenfor landene i EU skjer det omfordeling av offentlige penger mellom de ulike distriktene/regionene innenfor et land slik det også skjer i Norge. Den (relativt) rike regionen Catalonia overfører i praksis penger til de andre (og en god del fattigere) regionene i Spania. Altså at Catalonia i praksis sender penger til resten av Spania og ikke omvendt.

    Og hvordan er det egentlig med de fattige regionene i Spania? Tipper at de har oppleved utflagging av arbeidsplasser til Øst-Europa og Kina. Dette påfører den spanske staten et ekstra økonomisk tap som altså det mer velstående Catalonia må dekke opp. (Noe lignende dette ser man også i USA hvor arbeidsplasser i rustbeltet har blitt flagget ut til Mexico og Kina, mens situasjonen i California og Texas er mye bedre). I eurosonen foretas det imidlertid ikke overføring av offentlige midler mellom de ulike euro-land fra velstående euro-land til fattigere euro-land (i kontrast til den pengeoverføring som skjer mellom de ulike del-statene i USA). Dette resulterer i at den økonomiske belastningen for Catalonia kan bli ganske stor i krisetider hvor både hele Spania sliter og spesielt hvor fattige regioner i Spania tappes for arbeidsplasser som flyttes ut av landet. I tillegg kan ikke Spania devaluere eller innføre toll for å beskytte egen økonomi. Og det er heller ikke noe hjelp å få fra sentralbanken (ECB) i form av pengestimulering. Nyliberalismens og globaliseringens tvangstrøye råder i hele EU og spesielt i eurosonen.

    Det vi ser nå kan være første skritt på veien til at hele EU går i oppløsning. Og er vi kanskje på vei tilbake til 100 årskrigen???

  4. Poliiets innblanding i valget i Barcelona er ikke noe annet enn en gedigen maktdemonstrasjon,-og skulle selvsagt ikke vært gjennomført. Den offisielle beslutningen om politiets innblanding sies å være hjemlet i at valget var ulovlig. Med denne «faktaopplysning» skulle og kunne myndighetene i ettertid av valget «bare» underkjent valgresultatet. Videre måtte partene deretter overlatt saken til domstolene som eneste rette organ for avgjørelse. Dette visste statsminister med flere før myndighetene v/ politiet tok den fatale avgjørelse.
    Når statsminister m/ flere tok avgjørelsen om politiets maktbruk er det kun i makteøyemed. Jeg ser over at det er meninger om at det er av hensyn til EU. Det er åpenbart at en splittelse av Spania får innflytelse for EU sitt maktregime overfor de enkelte land i eu regonen,-men EU arbeider kun for store organer. Det ser vi bl.a. ved at det innenfor EU (m/ eøs) arbeides for større kommuner. Det sies at dette er for effektivisering og bedring av kommunenes økonomi. Dette er ikke riktig. Det er kun for at innbyggerne/velgerne skal få mindre innflytelse i landet. Med dette i bakhodet er det overveiende grunn til å tro at maktedemontrasjonen v/ bruk av politiet i Barcelona også er EU relatert. Og følgelig også en maktdemonstrasjon fra EU……

  5. Catalonia krysser jo også grensa mellom Frankrike og Spania. Nord-Catalonia, dvs. den delen som ligger i Frankrike, er vesentlig mindre enn den delen som ligger i Spania. Hva som skjer i den spanske delen følges svært tett. Dette forsterkes ved at en betydelig del av innbyggerne i nord er knyttet til den spanske delen ved at de er flyktninger, eller snarere etterkommere etter de som ble drevet over grensa av Franco i 1939. Viktigste avis i nord, L’Independant (kommer ut i Nord-Catalonias viktigste by, Perpignan, har f.eks. store oppslag om katalanere med dobbelt statsborgerskap som bor i nord, men deltok i valget, uten at jeg vet formelt hvorfor de hadde rett til det. Hva som skjer i sør kan opplagt få direkte betydning for Frankrike også, selv om spørsmålet om løsrivelse ikke er på dagsorden i nord nå.

    • Her er det høvande å minne om at katalansk/aragonesisk og provencalsk, som var nytta i Provence, står svært nære kvarandre språkleg. Det same folket hadde kontroll med kysten av Middelhavet frå Aragon og heile vegen til Provence – i mellomalderen.

      • Provensalsk vert framleis nytta i det søraustlege Frankrike, og vert halde i si mest opphavlege form i fjellområda nord for Nice («Les Alpes Maritimes»). Byen Nice har elles sitt eige språk, «nicois», med eiga ordbok og eigen grammatikk, som det ligg nær å sjå som ei meir utvatna utgåve av provensalsk, samstundes som det har ein meir ortografisk skrivemåte. Både «nicois» og provensalsk er nærskylde det oksitanske språket, som er eit gamalt språk med lange litterære tradisjonar, og som tidlegare òg vart nytta som administrasjonsmål i heile Sør-Frankrike. Sjølv om provensalsk etter kvart har vorti eit eige språk, vart det lenge rekna som ein oksitansk dialekt. Oksitansk og katalansk er òg to nærskylde, men likevel innbyrdes uavhengige språkgrupper.

    • Du har rett: Katalonia strekker seg fra ca. Toulouse i Frankrike via ministaten Andorra og til sør for Barcelona, Spania.

      Tre stater er berørt av Katalonia. Katalansk snakkes i hele denne regionen.

      Men diskusjonen om folkeavstemningen i Spansk Katalonia gjelder altså bare Spansk Katalonia.

      • Du gjør Nord-Catalonia større enn det en vanligvis regner med, som er slik det er på kartet her:https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Catalonia Det som er interessant i neste runde er hvor sterke bånd det er mellom nord og sør, som eksempel ble stemmesedler trykt i Elne (i nord), som også var mottakssted for stemmeurner bestlit fra Kina Trolig for å holde dette unna spansk kontroll. Jeg vil tro at ønsket om å slutte seg til resten av Catalonia vil vokse hvis spansk Catalonia lykkes med løsrivelsen, også økonomisk. Nord er en relativ fattig del av Frankrike.

  6. Ja Lenin såg på Norges lausriving fra unionen med Sverige, på samme måten som han såg på Irlands lausriving fra Storbritannia, som legitim fordi den begge steder var uttrykk for ønsket til et klart fleral i folket – i Norge gjennom folkeavstemning, i Irland ved å gi sjølvstyrepartiet Sinn Féin et klart flertal av de irske plassene i parlamentet. I Katalonia er vel dette noe mer tvilsomt: Det er nærliggende å tolke den svært låge valdeltakinga (- de katalanske styresmaktene, som utlyste folkeavstemninga, oppgir sjølve ei deltaking på 42,3%) som en protest fra flertalet av folket i Katalonia mot at avstemninga overhodet fant sted. Når i tillegg 10% av dem som avgav stemme stemte mot (eller kan hende blankt), blir resultatet ennå mindre overbevisende som ei legitimering av lausriving.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here